Noen ganger tror jeg nesten ikke det jeg selv leser. Slik var det da jeg leste Aftenposten i dag morges. Stalin er visstnok tilbake som folkehelt i Russland. Da T-banen i Moskva skulle markere at det er 90-år siden den ble åpnet, ble det avduket et monument av en av de verste massemordere i historien den tidligere sovjetiske lederen Josef Stalin. I enden av Taganskaja-stasjonen er den store veggskulpturen. Den viser den sovjetiske lederen Josef Stalin stående på Den røde plass. Han er omgitt av sovjetiske borgere som ser beundrende på ham. T-banens ledelse sier at det nye monumentet er en gave til passasjerene i forbindelse med 90-årsjubileet.
Verket er en rekonstruksjon av originalen som ble avduket her i 1950. Det het «Folkets takknemlighet til lederen og kommandøren» og var en hyllest til Stalins rolle i å sikre Sovjetunionens seier under andre verdenskrig. Etter Stalins død i 1953 ble det tatt et oppgjør med diktatoren. I årene som fulgte ble statuer av ham fjernet.
Det siste tiåret har Stalin gjort comeback. Over 100 statuer og byster av ham er blitt satt opp rundt i Russland. Det blir omtrent som om Tyskland skulle begynne å sette opp statuer av Adolf Hitler.
Hvordan kan slikt skje? Hvordan kan folk glemme sin egen historie så raskt? Snaut syv av ti russere mente at Stalin spilte en positiv rolle i historien. Kun 8 prosent mente det motsatte. Det viste en undersøkelse fra det uavhengige Levada-instituttet i 2023. En viktig årsak er at myndighetene de siste årene kun har holdt frem den stolte historien, mens statens forbrytelser mot sine egne innbyggere i Sovjet-tiden blir fortiet. Kremls budskap er at Stalin har æren for seieren over Hitler i andre verdenskrig. Den sovjetiske lederen gjorde landet til en supermakt. Han var en sterk og dyktig leder. Putin bruker historien for å legitimere sitt eget regime. Budskapet er at Russland er omringet av fiender. Derfor trenger landet en sterk leder, som Putin.
Jeg kan ikke helt forstå at folket kjøper den tankegangen, men så er ikke jeg russer. Jeg lever ikke i det russiske samfunnet og blir ikke påtvunget Putins propaganda.
Samtidig fjerner staten alle motstemmer.
Like før Putin sendte inn store styrker i Ukraina i februar 2022, ble den anerkjente organisasjonen Memorial forbudt. Memorial fikk Nobels fredspris i 2022 og har i årevis dokumentert den sovjetiske statens forbrytelser.
I Russland har man satt opp plaketter med navn på dem som ble drept under Stalins terror på husene der de bodde. Akkurat som snublesteinene vi har over norske jøder som ble deportert til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. De siste årene har det imidlertid vært en kampanje for å fjerne disse plakettene over Stalins ofre i Russland.
Stalins forbrytelser blir grundig dokumentert i Gulag-museet i Moskva. Gulag var nettverket av konsentrasjonsleirer som kommunistene begynte å bygge da de kom til makten. Stalin utvidet dem kraftig. Minst 18 millioner mennesker ble sendt dit. Dødstallene var enorme. Tidligere i år ble museet stengt etter en branninspeksjon. Den reelle grunnen var at myndighetene ønsker å tone ned denne siden av historien, hevder kommentatorer.
Putin endrer historien slik det passer han for å legitimere sin egne planer og sin egen politikk. Verden fremstår som mer og mer gal. Jeg blir mer og mer engstelig for hva fremtiden kan bringe.
Pioner. Det er noe med disse flotte, staselige blomstene. De passer så godt å pynte litt opp med i Drømmehuset. Dere vet jeg ønsker å ha en herskapelig stil i dette litt slitne husbankhuset fra 80-tallet. Da synes jeg pioner og gamle vaser fra loppemarked passer godt inn.
Vi er så heldige å ha to store pioner i hagen. Den blekrosa jeg har plukket inn en bukett av her, og en dyp rosa som så vidt har begynt å få knopper. Helt ok at de ikke blomstrer samtidig. Da har jeg blomsterprakten lenger.
I disse dager fråtser jeg i pioner inne i Drømmehuset. Har en bukett på spisebordet og en på salongbordet. De store blomstene blir fort tunge nå som det er en del regn, så jeg klipper med meg blomster inn med ujevne mellomrom for å gi nye knopper best mulig forhold. På den måten håper jeg at blomsterprakten også gleder litt lenger.
Allan sitter og klager og sutrer over blåmandager på et generelt grunnlag i dag. Siden dagen i dag er en rød dag, og derfor ikke er en spesielt blå dag, kan han ikke klage over at det er blåmandag i dag. Så da benytter han anledningen til å klage over alle blåmandager som kommer og alle blåmandager som har vært.
Riktignok ser han en ende på disse blåmandagene. Bare et par uker igjen nå, så venter en lang sommerferie. Han er lærer, så da blir det vel en 8-9 uker uten en eneste blåmandag. Det hopper han lekende lett over og setter seg til å sutre over blåmandagene som garantert kommer utover høsten. Dere vet, alt har en ende, også læreres sommerferie. Så da kan jo Allan sitte på en fridag i juni og klage over at det kommer til å bli noen triste og ufyselige blåmandager i september, oktober og november.
De som følger bloggen min vet at jeg ikke er så veldig glad i vinter, kulde og islagte veier. (For å si det mildt.) Jeg vet at det kommer til å komme en ny vinter i oktober, november eller forhåpentligvis først i desember. (Jeg liker hvit jul, så snø i desember er greit.) Det er ikke så mange uker siden folk sendte meg snap av at det snødde på ei hytte oppe i Valdres. Såpass at snøen la seg. Jeg vet utmerket godt at det kommer en ny vinter, og at jeg egentlig ikke trenger å reise så alt for langt for å finne snø, selv nå. Likevel sitter jeg ikke her en annen pinsedag og klager over snø som har falt eller snø og kulde som kommer til å komme.
Jeg kjenner en del folk som i likhet med Allan i dette innlegget klager uten å ha noe å klage over. De klager mest av gammel vane. Jeg synes det er slitsomt å forholde seg til.
OK, Jeg vet at jeg nå på mange måter sier i mot meg selv. Jeg sitter her mutters alene og klager over folk jeg kommer til å møte som da antakelig kommer til å klage over noe de kommer til å oppleve eller har opplevd. Kanskje er jeg ikke bedre enn andre.
Eller jo. Jeg tror at jeg er det. Eller jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre. Men jeg tror at jeg ikke starter en hver samtale med et huff, eller at jeg alltid har noe negativt å bidra med i en samtale. At jeg liksom alltid klarer å få vridd samtalen inn på noe som er trist og leit.
Jeg tror jeg er flink til å finne det som lyser opp dagene i stedet for å grave meg ned i det som er grått og trist. Det er litt vanskelig når snøen laver ned i november, men jeg prøver også da å finne noe å glede meg over. Som for eksempel at det snart er advent og jul. Jeg liker advent og jul.
Ale har vi lov til å ha en dårlig dag. Alle har vi lov til å klage litt. Det er godt å få det ut. Men de jeg snakker om er de som gjør det å tenke negativt til en livsstil. De som graver seg ned i alt som er trist og leit i eget og andres liv, og som på meg ser ut til å kose seg med det. De ønsker ikke å se det positive. Når de kan syte og klage, ja da har de det bra.
Jeg snakker ikke om folk som lider av depresjon. Jeg har mennesker i min krets som har og som har hatt depresjon. De evner ikke å se det som er lyst og bra – selv om de ønsker det. De er omsluttet av mørke. De synes jeg synd på. Virkelig synd på, og jeg føler meg hjelpeløs i møte med deres mørke. For jeg vil så gjerne ta det bort og bringe dem lys og håp i stedet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.
De jeg snakker om er de som setter seg godt til rette ved kafe-bordet med kaffekoppen i hånda og legger ut om alt fra hemoroider via såre minner fra barndommen (som jeg har hørt om tusen ganger før) til klaging på hensynsløse kollegaer. Det er samme hvilket tema vi snakker om, det blir fokusert på det negative. Og de er gode til å få samtalen til å dreie seg om dem og deres bedrøvelige liv. Ofte på en slik måte at om jeg kanskje ikke føler meg ansvarlig for at livet deres er og har vært så trist og leit, så føler jeg at det liksom ligger en forventning der om at jeg skal fikse det. At jeg på mirakuløst skal gjøre livet deres lyst og lett.
Eller ønsker de virkelig det? At livet deres skal bli lyst og lett mener jeg? For hvis de ønsker det, hvorfor gjør de ikke noe med det? Om ikke annet oppsøker det profesjonelle hjelpeapparatet? Kommer jeg med slike forslag virker de ikke som om de er interessert i det heller. Derfor har jeg i mitt stille konkludert med at de har det bra når de kan kose seg med å klage og syte over alt og alle. At de har gjort det til en livsstil som de trives med.
Samme hvem vi er så gir livet oss noen begrensninger. Økonomien kan gjør at vi ikke kan gjøre alt vi har lyst til. Helseutfordringer kan innskrenke mulighetene våre, det at vi har jobb og forpliktelser innskrenker friheten til å styre dagene våre selv.
Likevel har vi vel et selvstendig ansvar for å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. Det er ikke alltid de som har det tøffeste livet med de største begrensningene som klager mest eller høyest.
Det er lett nok for deg å si har folk sagt til meg når jeg prøver å nå inn til de som klager mest med mitt budskap. Du som alltid har levd det livet du ønsker og elsker. Jeg har tenkt mye gjennom den påstanden. Har jeg alltid levd det livet jeg ønsker? Kanskje. Jeg har hatt et godt liv. Men jeg har samtidig hatt de samme begrensningene som mange av klagerne klager over. Jeg har i lange perioder hatt en økonomi som bare så vidt gikk rundt, og spedd på med ekstravakter hver gang det dukket opp store utgifter som en bil som måtte på verksted, en vaskemaskin som måtte skiftes ut eller jeg ønsket å ta familien med på biltur til Mummidalen. Helseutfordringer har jeg hatt hele livet. Og i perioder har jeg vært mer på jobb enn hjemme. Likevel har jeg hatt et godt liv, og det har jeg fortsatt. Selv om jeg måtte forlate det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Jeg har klart å skape meg et liv jeg synes er godt.
Jeg har skapt meg det livet. Jeg har ikke sittet med hendene i fanget og klaget og forventet at noen andre skal komme og fikse livet mitt. Økonomiske utfordringer har jeg løst med å jobbe overtid, eller senke kravene. Senke ønskene og forventningene. Ikke drømme om en tur med hele familien til Syden når jeg visste at det vi hadde råd til var å tilbringe ferien hjemme eller på hytta med utedoen nede i lia. Da får vi gjøre det beste ut fra den ferien med årlig vannkrig, jordbær på trammen og en tur på Tusenfryd som sommerens høydepunkt.
Ungene våre har ikke barndomsminner om eksotiske ferieturer, men vi minnes med mye latter Fillipstad. En liten by i Sverige som vi besøkte to ganger på en natt da vi var på biltur en gang. Gamle Gubben Grås evner til å lese kart førte til at vi hadde kjørt i ring, og etter to timers kjøring kom til den samme bensinstasjonen som vi hadde tanket på to timer tidligere. Vi minnes Den store nedturen som var en vandring langs rallarvegen fra Myrdal til Flom. Det gjelder å skape minner og opplevelser med den økonomien man har.
Slik blir det med helseutfordringer og. Jeg kommer ikke til å gå Besseggen eller løpe Ringeriksmaraton. Noen dager har jeg nok med å knyte skolissene. Men det er greit. Jeg rusler mine turer, oppsøker naturopplevelser som er oppnåelige og koser meg med det. Leter etter gleder der de er å finne. Og ja det er nok av ting å glede seg over i livet når man bare stiller radaren inn på å finne de.
Det er greit at mange som selger bilder og tjenester på Only-fans tjener gode peger på å fremstå som dumme og deilige. Men akkurat som det var for rosabloggerne for noen år siden så er de som tjener mye penger på virksomheten sin som regel kvinner med en relativt god teft for forretninger. Vil folk ha føtter, så får de føtter, selger legger mer så blir det legger på menyen. Hva jeg mener om Only-fans og brukerne er ikke tema i dette innlegget. La oss nøye oss at det er skapt et marked der ute som noen har funnet ut hvordan de skal tjene penger på.
Nå har også skatte-etaten kastet seg over Only-fans. Og de har funnet ut at det kan virke som om mange ikke betaler skatt av inntektene de får derfra. Jeg kan forstå at hvis du tjener en hundrelapp eller tre i året eller nok til en kaffe-latte i måneden, så er kanskje ikke skattbar inntekt det du ser på summen som kommer inn på konto som. Mer som lommepenger. en hobby som fir litt av seg.
Det er Skatteetaten som avgjør om en aktivitet er hobby eller næring, men i første omgang må du selv vurdere om du skal rapportere aktiviteten din som skattepliktig virksomhet. Hvis omfanget av aktiviteten er liten og kostnadene omtrent like store som inntektene, kan dette trekke i retning av at du driver en hobby. Fortjeneste på hobbyvirksomhet er ikke skattepliktig inntekt.
Grensen mellom hobby og næringsvirksomhet kan være litt flytende, og vanskelig å definere. Jeg kan forstå at man kan være litt i tvil. Men når det kommer inn summer på 1, 2 eller 4 millioner kroner i løpet av et par, tre år burde det for de fleste begynne å demre en anelse om at dette er inntekter man skal betale skatt for. Når en person i 30- års alderen hevder at hun ikke har forstått at man må betale skatt av en inntekt på over 2 millioner, ja da tenker jeg at det blir litt vel drøyt. Så dum er du ikke. Da hadde du ikke klart å lage en konto som ga deg en inntekt på et par millioner, uavhengig av hvor deilig du er.
At man ikke har tatt seg bry med å finne ut hvordan man får betalt sin skatt, den kjøper jeg. Jeg kjøper og at man tar sjansen og håper skatteetaten har annet å gjøre enn å granske “hobbyen” din. Pengene du tjener kommer jo godt med, og skatte-etaten har sikkert nok penger.
40 kontroller av Onlyfans er nå avsluttet med vedtak. . 30 personer er ilagt tilleggsskatt, og seks personer er så langt anmeldt. Så langt er det fattet vedtak om inntektsøkning på i overkant av 41 millioner kroner. Den største saken innebærer en inntektsøkning på over 4 millioner kroner. Skatte-etaten har og innrapportert ni personer til Nav med mistanke om trygdebedrageri.
Politiet i Innlandet har siktet en kvinne for grovt skattesvik etter å ha unndratt nærmere 780.000 kroner i skatt over en periode på fire år. Det grove skattesviket skjedde fra 2019 til 2022. Politiet begrunner siktelsen mot kvinnen i 30-årene med at hun gjennom uregistrert næringsvirksomhet unnlot å bokføre virksomhetens inntekter, utgifter, eiendeler og gjeld. Dette skjedde fra januar 2019 til og med desember 2022, ifølge siktelsen. Beregnet ikke-bokført omsetning i perioden utgjorde 2.108.001 kroner, står det i siktelsen mot kvinnen. Skatten hun har unndratt, er på nærmere 780.000 kroner. Strafferammen på en så grov skatteunnlatelse er på 6 års fengsel. Jeg kan forstå hvorfor kvinnen i 30 åra ønsker å fremstå som dum. Ved å påberope seg såkalt rettsvillfarelse håper hun å slippe ed å måtte betale de pengene hun skylder skatte-etaten og på den måten gjøre opp for seg.
Jeg håper faktisk at hun får en fengselsstraff. I det minste en betinget dom. En dom som kan få andre som tjener penger på nett og sosiale medier til å forstå at også millioner som strømmer inn på konto på den måten også må betales skatt for.
Hvis hun ikke får noen dom, bare må betale det hun skulle ha betalt i skatt, ja da gir det signaler til andre om at det ikke er så farlig med den skatten. Hold på som du gjør, det er ok så lenge du ikke blir tatt. Som å kjøre litt for fort. “Alle” gjør det.
Jeg leste en artikkel i Aftenposten i dag. Den handlet om trening. Ikke et tema jeg vanligvis leser så mye om, men ble lokket inn av overskriften. Jeg husker ikke hva den var og den er blitt endret nå, men det er ikke så viktig. Det er ikke artikkelen jeg skal reflektere over. Den ga meg ikke mer kunnskap. Det er sunt og trene, litt er bedre enn ingenting og det gjelder å sette seg realistiske mål. ZZZZ Hvorfor slike selvfølgeligheter i det hele tatt får spalteplass skjønner ikke jeg.
Nei det jeg synes er mer interessant er begrepet Kvalitetsjusterte leveår (QALY) som dukker opp i teksten.
Kvalitetsjusterte leveår er et mål på effekten av helseintervensjoner. Det brukes til å gjøre kost/nytte-vurderinger for eksempel når myndighetene vurderer å tilby en pasientgruppe en bestemt medisin.
For å vurdere, bruker man både forventet levetid og forventet livskvalitet etter en intervensjon.
Ett år med perfekt livskvalitet gir ett kvalitetsjustert leveår. Det gjør også to år med 50 prosent livskvalitet.
Dette leser jeg ikke faktaboks i artikkelen. Spørsmålet som da reiste seg i mitt hode er Hvordan måler man livskvalitet?
Jeg har en del helseutfordringer. Arbeidsevnen min er nedsatt, jeg er uføretrygdet. Sånn samfunnsmessig kost-nytte-analysert koster jeg nok samfunnet mer enn jeg gjør nytte for meg. Noen kunne muligens konkludere med at jeg hsr nedsatt livskvalitet.
Selv mener jeg at livet mitt er helt topp! Livskvalitet 110%! Selv med alle vondtene mine, alle helseutfordringene og det at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket så er livet mitt topp. Jeg lever utrolig bra med mine plager og jeg er vel den beste til å bedømme min egen livskvalitet?
Hva som er et liv med god livskvalitet avhenger jo av hva personen selv legger i et godt liv, og er ikke avhengig av antall joggetur, timer på treningsstudio eller biffer med rødt kjøtt en spiser. På mange måter er livet mitt bedre nå enn da det var på det mest hektiske. Jeg er mindre sliten og mer til atede her og nå. Ja jeg har mere smerter, er avhengig av å hvile mer, men det har jeg lært meg å leve med. Og med hånden på hjertet mener jeg bestemt at det ikke reduserer livskvaliteten min.
Når jeg leser mer om temaet QUALY ser jeg at det nok ikke egentlig er tenkt brukt på individnivå. Mer for å beregne gevinsten eller ulempen ved å innføre nye medisiner, nye behandlingsmåter osv. Hvor mange gode leveår redder vi med mammografi screening? Immunterapi? Kirurgi av den og den lidelsen osv.
Samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte helseøkonomer byråkrater og politikere gjerne ser at “hjelpemiddelet” også blir brukt på individnivå. Ikke åpenlyst men litt slik i det stille. Man vil jo ikke at noen skal skrike opp om sorteringssamfunn heller…
Kirke var utfordringen hos Ut i friluft denne helga. I likhet med Margrethe er jeg glad i kirker og har mange bilder av kirker i arkivet.
Kirken på bildet over er Skute kirke. Den ligger i Ringelia, på vest siden av Randsfjorden i Søndre-Land kommune. Det er der moren min kommer fra. Besteforeldrene mine sitt hus var nærmeste nabo til huset, og da jeg var barn var jeg med Bestefar på kirkegården og vannet grava til Mormor og andre slektninger. Mormor døde da jeg var 6 år. Her er også graven til min mors lillesøster, Brith, som døde av difteri da hun var veldig liten. Jeg er på en måte oppkalt etter henne.
Kirken ble bygd i 1915. Det ble i 1912 vedtatt at folk i den sørvestre delen av Søndre Land skulle få egen kirke. Peder Skute som eide grunn der kirken skulle bygges var villig til å avstå grunn om to forhold ble oppfylt; folk i lokalsamfunnet skulle bli begravet gratis og gravene skulle bestå for alltid. Disse vilkår har blitt respektert siden.
Kirkegården ble tatt ibruk i 1904. På dette tidspunktet var det ennå ikke reist noen kirke på stedet, men det stod et klokketårn på kirkegården. Olsen Smedhaugen fra Ringelia var den første som ble gravlagt etter at han ble truffet av lynet 22. juli 1904.
Nok en gang forventes det at denne kjerringa skal komme med et inspirerende matinnlegg. (Sukk.) Vel i dag blir det ikke en spennende oppskrift denne kjerringa prøver ut, men rett og slett en egenkomponert rett. De som kjenner denne kjerringa vet at det som regel betyr noe ala man tager hva man haver – eller hva man finner i billigkroken på matbutikken. Her om dagen ble det kyllingsalat.
En pakk sånn ferdig salatblanding. Noen tomater. Ferdig salatkjøtt av kylling og en bit gulost skåret i terninger. I kjøleskapet hadde jeg en halv slangeagurk og en paprika som også fikk være med i salaten.
Koser meg fremdeles i eget selskap. Jeg har fått sovet en time på sofaen uten noen forstyrrende elementer. Ingen som skal støvsuge, ta ut av vaskemaskin eller skravle når jeg la hodet på puta. Jeg har laget meg middag og delt noen pølsebiter med hundene. De grillede grønnsakene beholdt jeg for meg selv. Jeg har lest i gamle hytteblader, og kost meg i stillhet. Nå lukter det godt av kake i Drømmehuset. En formkake ed banan, nøtter og romrosin står i steikeovnen og sprer helgestemning i huset. Hjemmebakt er alltid kjekt å ha i hus. Det er slikt ordentlige husmødre gjør, og som jeg gjør alt for lite av. Men i dag ble det baking. Fredeles godt fornøyd ed egen innsats. Men nå har jeg ikke tenkt å gjøre så mye mer i kveld.
De kom seg av gårde til slutt, guttene og Gamle Gubben Grå. Og la meg si det med en gang; det er ikke det unge voksne som hadde skyld i den sene avgangen. Jeg ble hjemme. De la opp til en arbeidshelg på hytta og jeg er sliten. Mulig de ikke forventer at jeg skal bistå verken med vindskier, tak eller utjevning av tomt, men da er det jo alt det andre som faller på meg. Oppvask, matlaging, hundelufting, saft nå, kaffe nå. Kan du ikke bare…. Jeg trenger hvile. Være i min egen boble. Gjøre ting i mitt eget tempo. Hadde det bare vært Gamle Gubben Grå og jeg som dro oppover hadde det vært greit. Hans tempo går helt bra. Men når de er tre og håper å få gjort mye, ja da blir det ikke mye hvile på a mor. Så jeg ble hjemme, og skal kose meg alene i litt over to døgn. Jeg tror ærlig talt ar det er mye bedre for meg akkurat nå.
Til uka kommer også han fra det Hageservice firmaet. Han som skal ordne plass til drivhuset. Han var her i går og så på hva vi tenkte. Noen forberedelser kunne gjøres for å lette arbeidet hans. Vel, man skulle ikke tro det, men det er faktisk mye enklere at jeg bare fikser det i ro og fred. Gamle Gubben Grå har alltid noen innsigelser og må kverulere med meg om sånne ting. Vel, innen en time etter at Gamle Gubben Grå og guttene dro var det meste av det fikset. Jeg føler på mestring, pluss litt vondt i ryggen og er såre fornøyd. Å stå på i mitt eget tempo er ikke slitsomt, når jeg slipper både besservissere og de som krangler om nødvendigheten av det jeg gjør – eller kommenterer hyppigheten eller lengden på pausene mine.
De tok med seg begge bilene så jeg får ikke stukket av for å drikke kaffe-latte. Det er helt greit. Jeg bunkra inn på butikken i sted før de dro og skal kose meg gjennom helga med hod mat når jeg føler for det.
Allan har et interessant innlegg i dag om unionsoppløsningen i 1905. Det er 120 år siden den i dag. Det er jo verdt å markere med et blogginnlegg. Innlegget til Allan er interessant, og selv om jeg er ganske glad i historie og mener selv jeg kan ganske mye om unionsoppløsningen lærte jeg ett og annet nytt.. Jeg synes absolutt du bør ta deg tid til å lese innlegget hans. Ta det som en slags markering av 120 års jubileet.
Vi ble selvstendige for 120 år side i dag. Slutt på felles konge. Det synes jeg er bra. Jeg liker Kong Harald. Jeg synes han er en god konge. Nå skal jeg ikke komme med majestetsfornærmelser eller på noen som helst måte snakke ned Kong Carl Gustav av Sverige. Han er sikkert en ok fyr på mange måter. Men hvis man sammenligner Kong Harald med Kong Carl Gustav… Ja, da er jeg glad for at vi har Harald. Det må det være lov å si.
Allan skriver at i unionen med Sverige fikk vi lov å styre innenrikspolitikken sånn noenlunde selv, mens Sverige tok seg av utenrikspolitikken. Han skriver videre at det var misnøye med utenrikspolitikken og ikke minst norske handelsavtaler som var en av årsakene til at vi ønsket oss ut av unionen. Det å få lov til å bestemme over utenrikspolitikken og handelsavtalene. For meg høres det rimelig ut. Herre i eget hus, også utenfor husets vegger. Litt mer betenkelig at relativt mange partier nå ser ut som om de ikke er så fornøyde med den unionsoppløsningen. De skulle ønske at vi var i union ikke bare med Sverige, men også store deler av Europa. Den Europeiske Union, EUsier de og blir blanke og drømmende i blikket.
Vi hadde avstemning om union i 1905, i 1972 og i 1994 hvor mange ganger skal det norske folk måtte si NEI til union før det begynner å demre for en del politikere som Støre, Erna og Guri Melby at folket ikke ønsker union?
Spesielt Guri Melby og Venstre burde ha et helt annet syn på det med union. I følge Allan så begynte partiet Venstre allerede i begynnelsen av 1890-årene å kreve at Norge måtte få egne konsuler og en egen utenriksminister for bedre å kunne ivareta blant annet særnorske handelsinteresser, og at ikke svenskene skulle bestemme sånt. I gjeldende program for Venstre heter det Stem Venstre – for trygghet og fellesskap i Europa. Nå er plutselig union det saliggjørende, og Venstre går sågar til valg på å ha en ny tid- og ressurskrevende EU avstemning nok en gang.
Det viktigste vi kan gjøre med historien er å lære av den har jeg hørt. Så la oss gjøre det. Hvorfor var det så viktig for Venstre med en egen handelsavtale i 1890-årene? Hvorfor var de ikke fornøyde med de handelsavtalene vi hadde i unionen? Det må vel være fordi de trodde vi kunne få til bedre avtaler hvis vi var utenfor unionen enn det vi klarte sammen med svenskene. Kan noen forklare meg hvorfor det samme ikke skulle gjelde i dag? Hvorfor det ikke er bedre å forhandle egne avtaler enn å måtte godta de avtalene andre fremforhandler i Brüssel på vegne av oss?
Venstre gikk i 1890-årene inn for at vi i Norge skulle opprette egne konsuler. Det norske stortinget vedtok det samme – flere ganger. Men kongen som jo var svensk, la ned veto gang på gang. Unionen gjorde at det det norske storting vedtok ikke ble gjennomført fordi unionen la ned veto. Slik vil det og være i en union i dag. EU kan legge ned veto hvis de ikke er enig i saker vedtatt i det norske storting. Dette synes Venstre, Høyre, Støre og en hel del andre politikere at er helt greit. Det har jeg problemer med å forstå.
Christian Michelsen, Norges statsminister i 1905 og en av de som var med å starte Frisinnede Venstre i 1909 var en klok statsminister som spilte et høyt spill da unionen ble oppløst. Når Kong Oscar den andre ikke ville signere vedtaket om norske konsuler, men la ned veto leverte den norske regjering sin avskjedssøknad. Heller ikke den ville kongen signere, med begrunnelse at det ikke ville være mulig å stille noen annen regjering. Statsminister Michelsen og hans menn fremførte da følgende resonnement for kongen;
Statsrådene hadde søkt avskjed og kongen hadde erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering.
Siden det var kongens plikt å skaffe landet en regjering, var kongemakten opphørt å fungere.
Siden det var kongen som bandt unionen sammen, var unionsbåndene nå brudt – av kongen og ikke av Stortinget.
Michelsens plan var at regjeringen nå skulle legge sine embeter i Stortingets hender, og at Stortinget skulle be den fortsette midlertidig og erklære unionen for oppløst. Og slik gikk det. Slike politikere liker jeg. Man må være litt strateg skal en lykkes i politikken.
Unionsoppløsningen i 1905 må nok også ses i sammenheng med den nasjonale vekkelsen i Norge. En gryende nasjonalisme gjorde også sitt inntog i mange land i Europa i andre halvdel av 1800-tallet. Slik fortsetter historielæreren Allan å dosere. Jeg faller litt av på forskjellen mellom fransk og tysk nasjonalisme. Tyskland og nasjonalisme er liksom to ord som sammen gir noen negative tanker. Kanskje ikke rundt århundreskiftet i 1900, men noen tiår senere. Men var ikke den norske nasjonale vekkelsen mer en tysk nasjonalisme enn en fransk en? Slik jeg ser det var vel og det mest riktige i en tid hvor man skulle bygge en nasjon.
Jeg tror det var bra at vi gikk ut av unionen i 1905. Ikke bare fordi jeg liker Harald bedre enn Carl Gustav, men fordi jeg tror på det å være herre i eget hus. Man hadde jo og da en tanke om at man var norsk og at man levde i Norge. Til tross for både unionstiden med Sverige og dansketiden hvor vi var en del av Danmark-Norge, så var Norge et bestet område som nordmenn følte at identiteten sin hørte hjemme i. Vi kan trekke mange likhetstrekk med andre folk og andre nasjoner. Ukraina var en gang for ikke alt for lenge siden en del av Sovjetunionen. De vil ikke tilbake dit. Palestinerne sloss for at Palestina skal bli anerkjent som egen stat.. Og i Norge har vi politikere som gjør hva de kan for å få oss inn i en ny union. Det vekker noen tanker på en dag som denne.
I dag 7. juni er det 120 år siden unionsoppløsningen. En dag som jo burde markeres, feires og tiljubles. Jeg har søkt litt på nett, og finner et arrangement i Aurskog Høland. I det gamle fortet der skal det være en stor markering, men ellers finner jeg ikke noe. Jeg søker regjeringen kalender. Niks. Ingen statsråder eller statsminister skal være til stede ved noen som helst markering i dag. 120 års markeringen av unionsoppløsningen ser ut til å forbigås i stillhet av den norske regjering. Det synes jeg er trist.
Vel, nok om mine betraktninger om dagen. heg er glad vi ikke har Carl Gustav til konge, kunne muligens tenkt meg Volvo men er glad for at vi ikke er i union – og har ingen planer eller ønsker om noen ny unionsinngåelse.
