23 dager…..

I 23 dager har jeg stort sett tilbrakt dagene liggende på sofaen med benet høyt. Og selv om jeg kan ha det mer ned nå uten at det blir hevelse, har jeg fremdeles ikke lov til annet enn touchbelastning. Det vil si, støtte benet i bakken uten å ha tyngde på det. Det gjør livet langt mer tungvint og slitsomt.

En annen ting som jeg ikke har skrevet så mye om er at det gjør vondt når man skrur skruer i knokler eller banker nagler inn i margen av knoklene, liksom forsterker de med titan innenfra.

Under operasjonen er man jo bedøvd, i narkose eller på annen måte smertefri, men smertene er ikke over når du forlater operasjonsbordet. De fortsetter i dager og uker etterpå.

På sykehuset svelget jeg de pillene sykepleierne kom med uten å stille så mange spørsmål.  Jeg slumra meg gjennom mye av de to døgnene.

På vei hjem var Gamle  Gubben Grå innom apoteket og hentet ut de medikamentene legene hadde foreskrevet. Tre typer smertestillende var blitt skrevet ut. Jeg syntes det virket litt mye.

Jeg liker ikke å ta smertestillende uten at jeg virkelig trenger det. Smerter er ikke en sykdom. Smerter er et symptom.  Og selv om jeg visste hva symptomet kom av, operasjonen i ankelen og bruddskaden, er det jo greit å ikke dope seg helt ned.  Endringer i smertenivå kan jo og gi en pekepinn på om noe er galt, eller om tilhelingen langsomt går i riktig retning.

Pakningsvedlegg ble lest nøye. Jeg fikk et smertestillende medikament som skulle gi meg jevn smertelindring, et depotmedikament som skulle tas hver 12. time. Så skulle jeg ta et annet medikament tre ganger i døgnet, og putte på med Paracet 1g hele 4 ganger i døgnet.

Vel, denne cocktailen klarte helt klart å holde meg smertelindret på en ok måte. Men jeg ble jo ikke uventet ganske så trøtt og sløv. Og det å sløves ned er noe jeg ikke setter stor pris på. En ting er at kroppen min ikke virker som den skal, hjernen fungerer ikke som den skal i neddopet tilstand. Og jeg er avhengig av å tenke, reflektere undre meg. For meg er det en viktig del av det å leve.

Ute av sykehuset forsøkte jeg å leve som før, til tross for rullestol, gips, smertestillende og brudd. Jeg dro på jobbintervju og i møter om lønnsoppgjøret. Men det kostet. Det kostet utrolig mye energi. Og mye smerter. Man møter ikke opp til lønnsforhandlinger og i jobbintervju med neddopet hjerne.

Etter en uke ringte jeg Fastlegen. Dette gikk ikke. Jeg trengte sykemelding også i de 30 siste prosentene av stillingen min. Ikke minst for å kunne holde meg i ro med god samvittighet. Den 30% som tillitsvalgt har det med å ta relativt mye tid.

Fastlegen, som i utgangspunktet er en lege som er restriktiv med å skrive ut smertestillende lurer på om jeg har igjen tilstrekkelig med smertestillende, og vi går samnen gjennom hva jeg har fått skrevet ut fra sykehuset.

Han forteller at det depotmedikamentet er et opiat sammenlignet med heroin. Jeg blir straks i tvil om det er noe jeg virkelig trenger. Vi blir enige om at jeg kan forsøke hvordan det går om jeg bare tar det på natta for å sikre at jeg får sove og hvile.  Og se om jeg klarer meg på dagen uten. Det har gått greit.

Vi gjorde og litt mer endring på medisineringen. Ble enige om hva jeg maks kunne ta i løpet av  et døgn, og at jeg tok smertestillende når jeg hadde sterke smerter i stedet for til gitte klokkeslett.

Jeg sier ikke at jeg ikke har smerter. Jeg sier at det er levelig. At smertene ikke tapper meg for for mye energi. Jeg er nede på et lavt antall tabletter i løpet av døgnet, langt lavere enn maxdosa.  Og jeg har sluttet med depotmedikamentet.   I går var jeg kanskje litt vel aktiv. Trengte litt mer smertelindring på kvelden i går enn vanlig. Men fremdeles på et nivå som ligger godt under maxdosa.

Jeg sier ikke at min måte å takle smerte på er de  riktige. Vi mennesker er forskjellige. Det som er riktignok en er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Jeg vet og at jeg har relativ høy smerteterskel. Jeg sier bare at min hverdag er bedre når jeg ikke sløver ned hodet. Det holder at beina ikke virker. Og da har smertestillende også bedre virkning de gangene jeg virkelig trenger det.

 

 

9 kommentarer
    1. Helt enig med deg at hodet bør være klart hvis man skal ha glede av dagene.
      Det er fint at du finner din måte å takle din situasjon.
      Har også sluttet med ulike medikamenter for smerter for noen dager siden fordi bivirkninger var magesår, benskjørhet, fedme og søvnløse netter. Jeg håper at jeg klarer å leve med smerter uten medisin.

    2. Forstår jeg har vært heldig ang smerter, hadde et av de styggeste brudd i ankel, masse skruer og 2 plater, men tok bare paraseth,, har sikkert høy smerteterskel, lå bare 2 netter på sykehus etter kreftoperasjon lever, ang ankel gikk det veldig fint da jeg skulle begynne å belaste foten, hadde ikke noe fysioterapi 🙂

    3. Det er jo uansett greit å ha i bakhodet at en bør prøve å begrense bruken av disse medikamentene så mye som mulig. Det er tross alt rimelig avhengighetsdannende dette her..

    4. Så bra du har blitt 100 % sykmeldt. Trodde du fikk automatisk sykemelding fra sykehuset jeg.
      Det fikk jeg, trengte ikke kontakte fastlegen min. Det gikk helt av seg selv…for jobbe kunne jeg jo ikke!
      Ta minst mulig tabletter er mitt råd!

    5. Hei. Vil først si at jeg digger bloggen din. Du står noe til venstre for meg politisk, men jeg ser deg først som et raust menneske med stor omtanke for alle, kanskje bortsett fra deg selv. Men her provoserte du meg. Synes ikke at det er lurt å legge ut om væhvordan man takler smerte og smerte lindring. Dette er et komplekst emne, og selvsagt veldig individuelt hvordan det skal behandles. Bare hvor det gjør vondt er jo noe som er viktig å ta hensyn til. Kroniske smerter i brystregionen kan føre til at man automatisk lar være p trekke pusten dypt, etterhvert stivner brystmuskulaturen og Vipps har man mindre lungevolum. Da hadde det kanskje vært bedre med noen paralgin forte. Og til slutt nevner su smerteterskel, din er selvsagt høy, har aldri hørt noe påstå at de har lav. Hvordan måles denne egentlig? Lurer litt siden en bekjent fikk beskjed av en sykepleier at siden de ikke fant noen åpenbar grunnt til ryggsmertene hans, skyldes det nok bare en ufarlig, bagatellmessig tilstand i kombinasjon med at han nok hadde lav smerteterskel. Min bekjente ville ikke godta det. Da han som ung sjømann tok blindtarmen i St. Petersburg ble det ikke brukt narkose, ei heller ble han påspandert litt vodka. Nei, de hadde reimer som de festet han med og knebel i munnen slik at ikke hylene forstyrret kirurgen. Kirurgen ble likevel irritert, han buktet og spant seg gjennom hele operasjonen, det vanlige var jo at pasientene besvimte ganske raskt av smertene. Men lav smerteterskel på han altså, derfor synes jeg dette er et veldig vagt begrep

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg