Det forventes, muligens mest av meg selv, at jeg skal sitte her og reflektere over temaet fiskekaker. Jeg vet ikke hvor mange dypsindige og kloke tanker du får av opp-kvernet fisk tilsatt mel, melk, løk, egg eller hva man nå velger å blande fisken med for å få fiskefarse. jeg finner ikke temaet så veldig inspirerende.
I noen av fiskekakene som selges i butikkene er det kun 52 prosent fisk, som for øvrig er langt å foretrekke enn butikkenes fiskepudding. Den fiskepuddingen med minst fisk har kun 29% fisk.
Det er den fiskepuddingen som ligger i kjøleskapet i Drømmehuset for tiden, og som jeg bruker som pålegg. I tillegg med at jeg deler litt med hundene. Charlie Chihuahua er helt vill etter fiskepudding.
Jeg har ikke noe i mot fisk, og helt klart ikke noe i mot kaker. Ikke fiskekaker heller for den saks skyld. Men jeg synes det er andre saker som er mer interessante å bruke hjernen på. Kanskje mer interessant å både skrive og lese om.
I morgen er det kommunestyremøte. Det betyr at det er en del andre saker enn fiskekaker som surrer rundt i hodet mitt. Kjernekraft, tilfluktsrom og Kefasbygget, for eksempel.
Når jeg skrev den siste setningen slo det meg at jeg plutselig føler meg hensatt til ungdomstiden og den kalde krigen. Ja, kanskje ikke med tanken på Kefasbygget akkurat, selv om det er et kjedelig betong-bygg som ville glidd ubemerket inn i et hvert østblokk-land på den tiden.
Jeg tenkte mer på kjernekraft og tilfluktsrom.
Tilfluktsrom som trenger omfattende oppgradering og oppussing, egenberedskapsuke og en amerikansk lyttestasjon på andre siden av skogen her ved Drømmehuset et par kilometer i luftlinje unna. Pluss på med en litt ustabil Putin som har lyst til å angripe NATO eller aller mest USA sine installasjoner i Europa, Pluss på med en ordfører som fabler om å bygge kjernekraftanlegg.
Det føles liksom litt å kaste bort tiden min å sitte her å reflektere over fiskekaker.
Så nå tar jeg meg ei brødskive med (fiske)pudding nesten uten fisk og fyller dagen min med noe helt annet enn fiskekaker.