Som noen kanskje har fått med seg sendte Mimir Kristianson meldinger i fylla i påsken. I meldingene beskyldte han en fyr fra Bryne om å være surmaga fordi han ikke klarte å komme seg ut av Hønefoss. Vi fra Hønefoss lurte selvsagt på hvorfor han dro Hønefoss inn i samtalen. Fyren satt på en annen kant av landet, og hadde ingen for indrlse med byen vår. HADDE stortingsrepresentanten fordommer mot byen vår?

Lederen i Rødt Ringerike tok like godt kontakt med Mimir og ba han komme en tur til Hønefoss og forklare seg. Og i går var Mimir på plass i byen for å be om unnskyldning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Førsr var han på medlemsmøte i Rødt. Der la han seg flat for å ha dratt Hønefoss inn i denne dumme saken som overhode ikke hadde noe med Hønefoss å gjøre.

Han holdt også et godt politisk foredrag. Mimir er en god retoriker. Han er kunnskapsrik og snakker slik folk forstår. Det var og tid til spørsmål og kommentarer fra salen. Tror de fleste medlemmene som møtte opp var fornøyd med møtet. Vi i styret var fornøyde både med oppmøte og med Mimir.

Lokalavisa fikk og en seanse med Mimir, før vi alle gikk på pub. Det ble arrangert 1. mai vorspiel på en av byens puber. Ja jeg er klar over at det bare var 29. april, men vi begynner feiringa tidlig her i byen. Vi kan jo kalle det Lille-1.mai-aften. Ha 1. mai-aften i dag og selve hovedfeiringa i morgen

På puben måtte Mimir gjennom et revolver-intervju fra initiativtakeren til dette  arrangementet, og nok en gang be folk her i Hønefoss om unnskyldning for å ha rakket ned på byen vår. Vi tilgir gjerne, men la oss få mest mulug ut av det.

Så var det konsert med Poing. En trio med trekkspill, kontrabass og saxofon som spiller samtidsmusikk og jazz. De hadde med en kvinnelig sanger, og sang denne kvelden arbeidersanger og andre sanger som passer på et 1. mai vorspiel. Her var sanger fra Tolvskillingsoperaen, Rudolf Nilsen, Åge Aleksandersen og Jokke representert. Flott musikk og god stemning. Allsang var det og. Hele salen sang med på Revolusjonens røst. 

Mot slutten av konserten holdt Mimir en apell, før bandet entret scenen igjen og vi avsluttet kvelden med at alle sang Intetnasjonalen av full hals.

En utrolig fin kveld! Årets første utepils rakk jeg og mellom møte og konsert. En nydelig kveld hvor vi og ɓle sittende litt ute etter konserten. Ikke verst å sitte ute i kortermet kjole til klokka var over 22 en kveld i slutten av april. Slike kvelder lever jeg lenge på.

475 sidevisninger og 3. plass på topplista???!!? Det er sprøtt! Sprøtt at et så lavt antall sidevisninger holder til en tredjeplass. Det er egentlig bare trist. Noe må gjøres!

Så i dag gjorde jeg som Mulig med ME gjorde i innlegget hun skrev for snart tre uker siden, og som ligger på plass nummer 100 med 1 sidevisning. Jeg gikk til AI.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det spørsmålet jeg ville ha svar på var: Hva skal til for å gjøre blogg stort igjen? Her er svaret jeg fikk:

For å gjøre en blogg stor igjen i dagens digitale landskap, som er preget av sosiale medier og kort videoinnhold, kreves en mer strategisk og profesjonell tilnærming enn for ti år siden.

Her er nøkkelfaktorene for å lykkes, basert på moderne blogging

1. Innhold og Kvalitet 

Lag innhold som løser problemer, utdanner eller underholder grundig. Lange, velskrevne artikler (gjerne over 1000 ord) fungerer ofte bedre enn korte, overfladiske innlegg.

Ikke skriv om “alt”. Fokuser på en spesifikk nisje for å bygge en dedikert følgerskare og bli en “gå-til-kilde”.

Vis hvem du er. Personlige historier kombinert med faglig kunnskap skaper sterkere bånd til leserne enn upersonlige tekster. 

Så jeg tar med meg at det er greit å skrive langt, så lenge det er velskrevet. Bør sikkert bli flinkere til å ikke skrive om alt.

Jeg får et ganske utfyllende svar, så jeg tar bare med det jeg finner viktigst her. Som å publisere jevnlig. En blogg som oppdateres ofte, er mer interessant for både lesere og søkemotorer. Samarbeid med andre bloggere. Gjesteblogging eller å lenke til hverandre kan øke synligheten og troverdigheten. Ved å fokusere på verdi, SEO og en tydelig personlig stemme, kan man bygge en stor blogg også i dag.

AI sier ingenting om bloggkriger som enkelte her inne opp har brukt akrivt for å dra lesere, i stedet fremholdes samarbeid. AI sier og at å bygge en god blogg tar tid og krever tålmodighet. Det er og lurt å velge en god platform. Så kanskje burde man velge en mer seriøs platform enn det blogg.no er for tiden?

Startet dagen med en tur rundt boligfeltet mens jeg la informasjon om Rødt sitr syn på sykelønna i postkassene i nabolaget. Liker egentlig ikke postasse-utdeling, som det kalles blant oss politikere, Jeg synes liksom det er mer innvanderende enn å stå på torget. Spesielt dårlig liker jeg å dele ut i eget nabolag. Men noen ganger blir det bedtemtvat vi skal ha postkasseutdeling, og da stiller jeg opp.

Noe det nok sitter litt lenger inne å bli med på er dør-bank. Altså at medlemmer fra politiske partier ringer på dørene i kjent Jehovas-Vitner-stil for å spre sitt politiske budskap. Jeg kan overhode ikke skjønne at det skal være en effektiv form for valgkamp her, selv om firskning viser at det har hatt god effekt i andre land.

Jeg har blitt utsatt for dør-bank en gang. Det sto noen fra Venstre og ringte på døra her en travel ettermiddag for noen år siden. Du vet, to voksne som er slitne etter jobb som prøver å lage middag, hjelpe umotiverte unger med leksene, sette på klesvasken og rekke alt innen det er tid for å kjøre på korps om en halv time. Du har liksom ikke så god til å høre på Venstre, og blir ikke glad for å se dem. Vel, de gikk raskt….

Så et spørsmål til leserne mine. Hva tenker du om postkasse-utlevering og dørbank? Er det en fin måte å få greie på hva partiene står for?

Jeg velger meg april… Er det ikke Bjørnstjerne Bjørnson som skal ha sagt det? April kan være lunefull, men her jeg sitter i en utslitt kurvstol på trammen er april helt topp. Og viser seg fra sin beste side.

Mye av finværsdagene blir brukt ute. Stelle og ordne litt i hagen som ikke er større enn at selv jeg kan klare å holde den i orden, slik Svigermor uttrykkte det første gang hun var her på besøk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ok, jeg kan være enig i at vi hadde litt stor tomt da vi bodde i huset i skogen, og at med tre barn, lang pendlervei og mye jobbing var hagen langt fra så fin som den kunne vært. Langt fra så fin som hagene til nettopp Svigermor, både på hytten ved sjøen og hjemme i Havenissebyen på Ullevål.

Hagen til Drømmehuset er mindre, men dog ikke perfekt. Jeg ser arbeid som må gjøres når jeg tusler rundt i hagen. Mye arbeid. Jeg trøster meg med at det fremdeles er april, og gleder meg over det som jeg er fornøyd med mer enn å ergre meg over det jeg ennå ikke har rukket.

Forsythiaen på bildet øverst for eksempel. Den er utrolig fin. Jeg har tre slike rundt på tomta. Denne på sydveggen er den fineste nå. De andre står slik til at de ikke riktig har kommet så langt i blomst ennå, men de blomstrer de og. Forsythia er en utrolig fin og villig plante som roper vår. Den ser litt uregjerlig ut, men klippes etter blomstring.

Noe annet som blomstrer nå er hvitveisen under syrinen. Jeg plantet en liten plante der for noen år siden, og den sprer seg villig. Min egrn hvitveis-skog i et hjørne av hagen. Det liker jeg.

Den haugen her med ved liker jeg og. Veden har ligget klar til kapping siden GGG hugget trærne senhøstes i 2023. Han fikk kreftdiagnosen den påfølgende vinteren, og orket ikke kappe opp veden verken i 24 eller 25. I helga tok Yngste Sønn ei skikkelig arbeidsøkt og fikk kappet opp veden. Det sies at ved varmer mange ganger. Denne vedhaugen varmer hjertet mitt der den ligger. Å stable den skal jeg gjøre med glede.

Snart springer syrinen over hvitveisen ut. Syrin lukter sommer og gir minner om gården til Bestemor. Flott og villig plante, syrin og.

Ved søppelskuret står en rogn. Vi fant den under prydepletreet da vi ryddet opp etter at vinden tok leveggen på terrassen i en høststorm i 2021. Jeg har alltid ønsket meg et rogn-tre i hagen. Så det ble flytt til solveggen ved søppelskuret, og fikk litt støtte. Ser ut som det trives. Kanskje får jeg bær på det i år! Det har jeg ikke fått så langt.

Noen perfekt hage fåe jeg nok aldri. Men jeg har nå glede av å drive på litt ute. Når jeg etterhvert flytter i leilighet må jeg i det minste ha en balkong jeg kan fylle med planter.

Jeg har ikke så mange planter på terrassen ennå, men ved inngangspartiet på trammen blomstrer det bra.

Egentlig så er det jo bare positivt å få et nysgjerrig eller kritisk blikk rettet mot seg

Sitatet over er hentet fra det siste innlegget til Maadeleen på plass nummer 100 på topplista. Godt å lese at bloggere lenger ned på lista ikke er så engstelige for at noen skal kaste et kritisk blikk på det de skriver. Det er jo enkelte blant de som har tronet på topp som ser på en hver kommentar som ikke er nesegrus beundrende som hets. Det er tydelig at Maadeleen er en kvinne som står støtt i seg selv. Litt overraskende kanskje da at innlegget hennes handler om angst – eller rettere sagt å føle seg uvell.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hun skriver bra om sin litt distree væremåte. Jeg trekker på smilebåndet av beskrivelsen av mobiltelefon som havner i kjøleskapet, og at hun springer av gårde til trikken i tøfler. Ikke fordi hun er syk, eller “gal”, men fordi hun blir distrahert av noen tanker i avreise-prosessen. Virker gjenkjenbart. Kanskje ikke nå, men da livet var mer hektisk.

To ting er hun dog litt engstelig for. Det ene er løshunder. Det andre er helsebesøk. Siden jeg har arbeidet over 30 år i helsevesenet kan jeg forsikre Maadelen om at hun ikke er den eneste som er litt ekstra svett i håndflata når man besøker folk i hvitt. Det er flere enn man tror.

Når hun forteller litt om bakgrunnen for at hun føler litt ekstra ubehag ved helsebesøk, synes jeg ubehaget er fullt forståelig. Også at hun føler trygghet ved å ha med seg moren sin, selv om hun er 33 år.

Jeg har aldri vært redd for leger og andre besøk i helsevesenet. Kanskje ikke så rart. Jeg var mye på legekontroller av forskjellige slag helt fra jeg var nyfødt. Som jeg har skrevet før er jeg født med en del helseutfordringer.

Jeg tenker tilbake. Når var det jeg hadde med Mamma til legen sist? Altså ikke når jeg var med min gamle mor til lege som sjåfør eller støtteperson, men når følte jeg behov for å ha den tryggheten Mamma ga til et legebesøk. Jeg har jo vært selvstendig og tøff fra jeg var ganske ung. Likevel. I 1987. Da jeg 21 år gammel skulle på plastisk kirurgisk å operere på arret etter hjerteoperasjonen noen år tidligere, måtte Mamma ta turen fra Hønefoss til Oslo og overnatte på hybelen min sammen med meg siste natta før operasjon.  Og hun måtte så pent bli med meg, radiografstudenten, på sykehuset dagen etter. Ikke for å være med inn til legen eller noe slikt. Bare for å være sammen med meg i tiden før operasjonen, og være der når jeg kom ut på venterommet etter endt prosedyre. Og ja, Mamma stillte selvsagt opp. Men det var min idé. Det var jeg som spurte.  Etterpå ville hun ha meg med hjem, men det hadde jeg ingen planer om. Jeg var jo voksen og selvstendig(?) Så etter liunsj og litt shopping dro Mamma hjem til Ringerike, og jeg firtsatte studentlivet i hovedstaden..

Da GGG fikk kreftfiagnosen var jeg med på mange legebesøk, og var i nærheten når han var til mange av undersøkelsene. Jeg vet han følte at det var godt å ha meg med, ikke minst fordi jeg kunne “lege-språket”, og lettere kunne spørre hvis noe virket uklart. Samt, som GGG pleide å si; To personer hører bedre enn en. Når vi hadde hørt det samme, så var det og lettere å snakke sammen etterpå. Han slapp å gjengi hva legene sa for at jeg skulle være informert.

Det å ha med seg en trygghetsperson, selv når man er voksen er ikke så uvanlig som mange kanskje tror, og det er ikke tegn på angst eller annen psykisk sykdom.

Psykisk helse i Norge viser en urovekkende utvikling med økende plager. Nær én av tre rapporterer om psykiske plager, der angst, depresjon og ensomhet er fremtredende.  Psykiske lidelser og ruslidelse utgjør den nest største andelen av ikke-dødelig helsetap, kun slått av muskel- og skjelettlidelser. Norge bruker en stor andel av helsebudsjettet (rundt 20 %) på psykisk helse, noe som er høyt i internasjonal sammenheng.

Dette er kalde fakta. Man kan selvsagt diskutere hvorfor det er slik, og det har jeg mange tanker om, men det er ikke det jeg har tenkt å ta opp i dag. I dag vil jeg heller ha fokus på at det er hjelp å få.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mandag var vi i Rødt invitert til Fontenehuset. Eller vi var invitert på tirsdag, men dukket opp en dag for tidlig og ble tatt godt i mot.

Fontenehus er en erfaringsbasert rehabiliteringsmodell som har blitt utviklet av fontenehusene rundt om i verden siden starten i New York i 1948. Modellen er i stadig utvikling og i dag er det over 320 fontenehus i verden. Fontenehusene er politisk- og religiøst uavhengige arbeidsfellesskap med plass til alle. Her er du velkommen, uansett kjønn, legning, helseutfordring eller livssituasjon.

Fontenehuset Hønefoss er et tilbud for innbyggere i Ringerike, Jevnaker og Hole kommune som har eller har hatt psykiske helse utfordringer. Det er en arbeidsplass og et arbeidsfellesskap hvor du får bruke dine ressurser og gode egenskaper,  De har fokus på hva du kan, ikke hva du ikke kan. På Fontenehuset er man ikke «pasient» eller «bruker». Her blir man medlem. Medlemmer og medarbeidere (ansatte) jobber side om side som kollegaer og drifter fontenehuset sammen. Tilbudet er gratis og krever ingen henvisning. Det er heller ingen ventetid. Tar du skrittet over terskelen er du i gang, hvis du selv ønsker.

Slike lavterskeltilbud er viktige! Folk kan få støtte før problemene vokser seg for store. Det å ha slike lavterskeltilbud kan bidra til å redusere presset på både kommunehelsetjenesten og spesialusthelsetjenesten. I tillegg til at det betyr mye for det enkelte medlem.

Det var et interessant besøk. Jeg lærte mye. Ikke minst hvor viktig det er at vi politikere støtter opp om fontenehusene. Ikke fordi de skal overta ansvar og oppgaver fra kommunene, men være et suplement. Ikke i stedet for, men i tillegg til.

Noen ganger møter man mennesker som gjør så mye i godhet – fordi de bryr seg. Det er denne rosebuketten jeg fikk i går et symbol på. Tenk så heldig jeg er, fikk en nydelig rosebukett av Barndomsvenninna på en helt vanlig mandag. Med rosene var det et kort som fortalte hvor mye hun satte pris på vennskapet vårt. Jeg ble virkelig rørt.

En rosebukett på en mandag. Et kort som forteller at noen ser deg som menneske og bryr seg om deg. Slikt betyr så utrolig mye mer enn noen blomster til å sette i vasen, og gleder lenger enn det blomstene gjør. Det handler om å bli sett, føle at noen bryr seg om deg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I det siste innlegg til Zarah Angelica  fortelles det om hvor mye Zarah Angelicas foreldre setter pris på at et nenneske på en hekt annen kant av verden lager et Zoom-event til inntekt for datteren deres. Jeg vil anta at initiativet varmer like mye som pengene som kommer inn.  Det handler nok og om det å bli sett, selv om jeg ikke tviler på at pengene kommer godt med i en tøff hverdag.

Det å se hverandre og det å bli sett er så viktig.  Det å annerkjenne hverandre for de unike personene vi er. Man trenger ikke kjøpe roser eller arrangere event. Et smil og en hyggelig kommentar til hen som sitter i kassa på matbutikken, veksle noen ord med en nabo du treffer ved postkassa….

Noen, sånn som Barndomsvenninna, er flink til det. Jeg er heldig som har henne i livet mitt.

På lørdag sto to av oss fra Rødt et par timer utenfor Mega og delte ut løpesedler om å ta vare på sykelønna.

Det var surt og kaldt, men likevel en trivelig opplevelse. Vi stoppet folk på vei ut av butikken med spørsmålet: Er det viktig å beholde dagens sykelønn? Og vet dere hva? De aller, aller fleste svarte at det var det. Gjerne med ettertrykk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den store andelen av folk som stoppet opp for å liksom understreke hvor viktig dette spørsmålet er forteller meg at de som ønsker karensdager eller redusert lønn under sykdom ikke representerer folkeviljen.

Om arbeidsgiver skal forskuttere sykepenger, slik man gjør i det offentlige var flere usikre på. Men reduksjon i lønn ved sykdom var det svært få som mente. Selvsagt med noen få untak.

Vi traff jo på et par av de som mener at karensdager eller reduksjon i lønn må til for å få ned sykefraværet. Da ville vi fått bukt med alle som skulket. Den andelen var stor, mente de.

Noen som utnytter systemet er det sikkert, men jeg er usikker på om den er så stor som enkelte tror. Jeg rror og det er vanskelig å lage et system ingen vil utnytte. Arbeidsgiver og Nav kan i dag bestride sykemeldingen hvis de mener arbeidstaker ikke er syk.

Jeg lærte noe nytt da jeg sro der. En jeg henvendte meg til ville ha karensdager, slik det var før. Jeg protesterte. Det har da aldri vært karensdager i Norge! Han holdt på sitt, og kom med noen påstander om at hvis jeg hadde vært i arbeidslivet opp gjennom åra så hadde jeg visst det. Jeg så på oraklet jeg sto sammen med. Har det vært karensdager i Norge. Hun nikket og sa Ja, før 1978. Mannen forran meg kunne ha vært i arbeidslivet i 78. Han var en del eldre enn meg. Selv fikk jeg min første sommerjobb i 1982. Sykemelding og tanker om sykelønn hadde jeg ikke før på slutten av første svangerskap. Da sto det 1991 på kalenderen.

Vel da vil jeg ikke tilbake til slik det var før 1978. Det skal ikke være slik at arbeidsfolk får bekymringer for økonomien hvis de blir syke. Toppolitikere og direktører kan sikre seg egne avtaler om syjelønn, mens barnehageassistenter, bussjåfører, butikkmedarbeidere og andre med vanlig jobb kan miste inntekt når de er syke.

Det er andre og langt mer virkningsfulle måter å få bed sykefraværet på enn å gjøre folk fattigere.

Det var en engasjerende formiddag på lørdag. Engasjerende, men kald. Så etter endt stand var det godt å trekke inn og kose seg med kaffe-latte.

Hei bloggen.

Grunnen til denne noe tradisjonelle starten fra den gang da er at Aspielife er på plass 100 på denne berømmelige topplista. Så da starter jeg og dette blogginnlegget slik man gjorde den gang da.

Det går opp og ned her i livet. Det er noe vi alle opplever. 

Det har bloggeren selvsagt rett i. Livet føles som en berg og dalbane enkelte ganger.

Jeg er nok ei kjerring som ikke så lett når de dypeste dalene. Livet er tøfft til tider, og de siste årene har på nange måter vært beintøffe. Likevel synes jeg livet sånn i det store og hele er ok, til tider bra. Det gjelder å ta livet slik det kommer. Ikke bruke for mye tid på å gruble på dersom ikke…, hvis bare….   Livet skjer. Det føles ikke alltid rettferdig, men man får gjøre det beste ut av det.

Jeg kjenner på kroppen at livet til tider har vært i tøffeste laget en stund. Desto viktigere er det å ikke bruke for mye krefter på å gruble over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Sorg og savn tar og krefter. Men jeg vil heller bruke krefter på å kjenne på de følelsene enn å gruble på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg tror det er noe slikt Aspieilife mener når han skriver:

Mitt råd til alle som står i emosjonelle stormer denne våren, ikke kjemp i mot. 

Videre skriver han at sorg ikke er lineær, den går i sikksakk. Det stemmer. I det minste for meg. Sorg oppleves så forskjellig, og det finnes ikke en riktig måte å sørge på.

Må du gråte, så gråt, vil du trene, så trener du. Må du ut av huset, kom deg ut og få frisk luft.

Nå er det vel lite sansynlig at denne kjerringa skulle få en brennende trang til å trene, men jeg skjønner hva han mener – og er enig.

Husk, det går over. Det er ikke for alltid. 

Aspielife har rett i det. Det blir lettere. En gang fikk jeg et spørsmål fra ei som nettopp hadde mistet datteren sin: Hvordan kommer man over det? Hun spurte meg fordi jeg hadde mistet min datter noen år tidligere. Jeg svarte, og det tror jeg gjelder for mange som mister noen som står de nær;

Du kommer ikke over det, men du kommer gjennom det. 

For meg blir det en mer riktig måte å se det på. Jeg har aldri helt kommet over at jeg mistet først en datter og noen år senere en sønn. Jeg bærer de med meg, som en del av min historie. Og så går jeg videre. Slik vil nok heller aldri savnet etter GGG bli helt borte. Vi delte liv, hus og hjem i over 35 år. Fra vi var unge voksne og til vi nærmet oss pensjonsalderen. Han har vært en viktig del av livet mitt som jeg vil ta med meg videre i minnene. Men ja, dagene blir gode igjen. Savnet kommer til å dukke opp sjeldnere og sjeldnere etter som årene går. Minnene vil ta mer over enn den tunge sorgen. Jeg klarer alt å glede meg over solskinn og gode stunder.

Det kommer gode dager igjen.

SItatet er fra Aspielife. Og det gjør det. De gode dagene er her. Jeg nyter de og. Savn og solskinn. Gode dager og dager som ikke er fullt så gode. Det er jo det som er selve livet.

Startet søndagen med en tidlig tur på kirkegården. Ikke for å stelle graver, slikt gjør man ikke på en søndag, i det minste ikke før etter kirketid. Hviledagen hellig og helligdagsfred vet dere. Da er det sikkert ikke innafor å stelle graver rett ved Guds hus før kirketid.

Leste i lokalavisa i dag morges om en som klaget på isbilen. Mente det var .utilbørlig larm en søndag ettermiddag. Det er best å passe på hva en bruker søndagen til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nei, jeg gikk på kirkegården mest for å søke roen der. Det er en egen ro på kirkegårder. Spesielt når du har de for deg selv, og det hadde jeg denne morgenen.

Det er en nydelig dag. Jeg gikk en liten runde og tok noen bilder. En rolig stund i en urolig verden. En verden som utvikler seg i en retning jeg ikke liker.

Atentatsforsøket på Trump nå under den middagen. Var det et reelt attentat, eller var det iscenesatt av Trump?

– Jeg hater å si at jeg er beæret, men jeg har gjort mye,

Dette var en av kommentarene til Trump på pressekonferansen etterpå. Atentatet foregikk på en middag med store deler av pressen til stede. Selv en korenspodnent fra Aftenposten var der. Det skjedde og på samme hotell hvor Ronald Reagen ble skutt og alvorlig skadd i 1981. Det er sikkert stygt av meg, men jeg gjør meg noen tanker.

Jeg kom hjem fra den lille turen min rundt 10.30. En halv time før kirkeklokkene kaller folk til kirkegang. I vår menighet er det konfirmasjonshelg. Jeg vet ikke, men det kan tenkes det er noen konfirmanter her på boligfeltet. Da tenker jeg man tar ekstra hensyn til helligdagsfreden.

Ikke alle tenker som meg. Fra en av naboeiendommene høres lyden av elektrisk sag. Det er godt han som ikke liker isbilen ikke bor her i nabolaget tenker jeg. For sirkelsag en tidlig søndag morgen mener jeg at må være utilbørlug larm.

Har jeg tenkt å klage? Nei. Sagen forstyrrer ikke meg nevneverdig. Jeg respekterer reglene, så er det opp til andre å velge hvordan de forholder seg til de. Det finnes langt viktigere ting her i verden å bruke energien sin på enn å irritere seg over ei sag en søndag.