Julerosa har for lengst tatt kvelden, men bildet kan jo gjenbrukes. Litt usikker på hvorfor jeg valgte akkurat det bildet når jeg nå har tenkt å sitte litt å tenke tilbake på livet mitt for 7 år siden.

Det er Strikkekjerring som har skylda for at jeg sitter her og reflekterer over livet mitt for 7 år siden. Strikekjerring og hennes innlegg 7 år senere.
Eller det blir vel feil. Ei strikkende kjerring oppe i nord kan ikke tildeles ansvaret for hva jeg velger å skrive om på bloggen min. Men det er hennes innlegg som liksom er det jeg skal reflektere over i dag.
Det innlegget har jeg reflektert over før. Det kan du lese i innlegget 7 år senere som jeg skrev på fredag.

I det innlegget reflekterte jeg mye over situasjonen min i januar 2018 da jeg møtte veggen for første gang. Begynnelsen på slutten av mitt yrkesaktive liv.
Men innlegget til Strikkekjerring heter ikke for 7 år siden. Innlegget heter 7 år senere.
Så da bør kanskje dette innlegget handle mer om hvordan jeg har det nå, 7 år senere.

Livet er stort sett bra. Jeg har fått innvilget uføretrygd fra første februar i år. I helgen sendte jeg mitt siste meldekort. Det føltes godt.
Eller, det føles ikke godt å ha blitt ufør. Jeg skulle ønske jeg fremdeles kunne være i arbeid. At jeg kunne levd det livet jeg levde for 7 år siden. Men når det ikke lenger er mulig, er det godt å endelig være ferdig avklart. Slippe å være underlagt det strenge regimet til NAV. Melde fra hver fjortende dag at joda, du gjør de aktivitetene du har avtalt med NAV. Nei. du har ikke arbeidet, nei du har ikke hatt ferie, eller vært for syk til å delta på det NAV måtte finne for godt. Eller kanskje har du det. Vært for syk til å delta i arbeidstrening eller møter. Hvilke dager var du for syk?

Ikke akkurat store eller slitsomme oppgaven å fylle ut og sende inn et elektronisk skjema hver fjortende dag. Likevel føltes det utrolig godt i går når jeg krysset av  for Nei, jeg ønsker ikke videre oppfølging fra Nav. Nå er jeg atter min egen herre. Det føles godt.

Det føles og godt å få månedlige utbetalinger i stedet for utbetaling hver fjortende dag. Litt mer som ordinær lønn. Jeg spurte veilederen min om jeg ikke kunne få AAP i månedlige utbetalinger i stedet for hver fjortende dag. Svaret var at det gikk ikke, greit nok. Begrunnelsen var ikke like grei å svelge. Da hadde vi erfaringsmessig dele ut mer i økonomisk sosialhjelp. Folk på AAP evner ikke å budsjettere for en hel måned. Jeg tror ikke min evne til å styre egen økonomi har noe med en sliten kropp å gjøre. Det tror jeg heller ikke det har for de fleste andre på AAP. Det sa meg og noe om holdningene denne NAV-ansatte hadde til de han var satt til å hjelpe.

Kroppen har like mye vondt som den hadde for 7 år siden, eller noen flere vondter har kommet til. Jeg har ikke blitt yngre på disse 7 årene. Knakk jo ankelen skikkelig i 2021, blant annet.
Men jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var i 2018. Mest sannsynlig fordi jeg tar meg tid til å lade batteriene når det trengs. Ikke bare bøyer nakken og går på.
Jeg kjenner jo at det skal ikke så mye aktivitet til før slitenheten kommer sigende.

7 år senere er nok konklusjonen at savnet etter det travle, engasjerende livet jeg levde fremdeles er der. Hørte akkurat en av tillitsvalgtskollegaene mine uttale seg om noe på radioen, noe som selvsagt vekker noen minner.
Samtidig føler jeg at jeg har det bedre. At jeg har godt av at dagene er roligere. At jeg har godt av å kunne ta hensyn til dagsformen når jeg velger aktivitetsnivå. Det er og godt å fremdeles ha en hverdag hvor engasjement og aktivitet er en del av hverdagen. At jeg får brukt meg selv på en god måte.