Jeg trodde jeg hadde gjort meg ferdig med feiringen av nasjonaldagen her på blogg. Den kan de som er interessert lese om i dette innlegget. Men så dukket Vivian opp på plassen over meg på topplista, og dermed var vi i gang med et innlegg om nasjonaldagen igjen.

Nei, jeg har ingen planer om å skildre dagen vår en gang til. De som ønsker det kan som kjent klikke seg inn på innlegget på lenken over her.
Jeg har heller ikke behov for å kommentere innlegget til Vivian, og hennes feiring av dagen. Jeg forstår at den ble uforglemmelig.
Jeg tenkte mer å dele noen refleksjoner om dagen og feiringen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En uforglemmelig dag har jeg kalt innlegget mitt, inspirert av overskriften til Vivian.  Og ja, jeg håper dagen ble fin og uforglemmelig for mange. Da på den positive måten. Og at vi kanskje teker litt etter hvordan hver enkelt av oss kan gjøre at dagen blir uforglemmelig for enda flere neste år.
En aldri så liten evaluering av nasjonaldagen her, altså.

Champagnefrokost er sikkert hyggelig det, og jeg har ingen behov for å bestemme hva folk har i glasset eller på brødskiva, Det er nok av “sivilt politi” ute på denne dagen. Bunad-politi og flagg-politi. Vi trenger ikke mat-og-drikke-politi i tillegg.
Likevel vil jeg komme med en liten oppfordring. Det bli ikke en uforglemmelig dag hvis du knapt husker hva som skjedde etter frokost. Og en ting til; Har du barn er ikke champagnefrokost med venninnene god nok grunn for å overlate bunader og barn til bestemor for å kunne fortsette tradisjonene dere startet i russetida med å være drita lenge før barnetoget.

Barnetoget ja. Selve kronen på verket. Det ultimate ved vår feiring av nasjonaldagen. Vi har ikke militærparade slik mange andre land vi har. Vi har et tog av glade barn som vaier med flagg!
Så la barnetoget atter bli det. Et tog av glade barn med eller uten instrument som viser at de setter pris på den friheten vi har her i landet.
La det ikke fortsette utviklingen med å bli en parade for vellykkethet og intoleranse, slik det på mange måter har blitt.

Har du en bunad som har gått i arv i tre generasjoner, er det selvsagt fint at du har på deg den når du eller barnet ditt går i toget. Men det går fint an å gå i barnetoget også for de som ikke har verken gammel eller ny bunad.
Hvert år når nasjonaldagen nærmer seg føler jeg behov for å forklare at jeg har bunad. Jeg har bare ikke kommet inn i den siden 1995. At vellykkethet, normalen, eller hva Søren jeg føler på mangler når jeg ikke ikler meg bunad slik som mange andre.

Du som kritiserer de som ikke møter opp og ikke er med på å feire dagen har du tenkt på at noen kanskje gjør det fordi de ikke har riktig “uniform”?

Jeg kan ta et eksempel. Det ligger mange år tilbake i tid. Nesten så langt tilbake i tid at jeg kom inn i bunaden.
Vi overtok nøkkelen til huset i skogen 16. mai det året, så maidagene både før og etter nasjonaldagen ble brukt til å rydde og pakke ned ting i rekkehuset.  Mens jeg ryddet uteboden skravlet jeg litt med nabokjerringa.  Da kommer jo samtalen raskt inn på feiringen av nasjonaldagen som var om et par-tre dager. Naboene skulle ikke ned til sentrum. De hadde ikke skolebarn i toget. Sønnen på et par år forsto jo ikke stort av dagen likevel sa hun.
Jeg mener at folk skal møte opp, vinke med flagg. Og jo barn på to år forstår kanskje ikke hvorfor vi feirer, men de har glede av hornmusikk, flagg, 17-mai-tut eller vindmølle og folkelivet.
Jeg sa selvsagt ikke det. Folk får feire dagen som de vil.
Vel jeg ryddet som kjent boden. Der lå og litt barnetøy som ungene hadde vokst fra. Blant annet ei skjorte Svigermor hadde kjøpt til en av guttene. Den var litt vel pynta etter min mening med kantebånd og broderier på skjortekragen. Den var derfor ubrukt og hadde fremdeles merkelappen på.
Den ble lagt i en pose med arve-tøy som jeg spurte om naboen ville overta. Hun hadde en sønn litt yngre enn våre, og jeg har selv alltid vært glad for å arve tøy til mine barn,
På nasjonaldagen møtte jeg på nabo-paret i byen da vi var nede for å se på barnetoget. Jeg hilste selvsagt, og vekslet noen få ord. Du vet, Gratulerer med dagen! og slikt man sier på en slik dag. Jeg påpekte og at jeg synes det var hyggelig å se de i byen.  Hun hadde jo sagt at de ikke skulle det.
Da svarte hun Vi kunne gå, for nå hadde vi klær å ha på gutten. Jeg så litt forundret på gutten i barnevogna. Jeg så den gutten så og si daglig. Han pleide da alltid å ha klær på seg. Rene og hele pleide de å være og, i det minste på starten av dagen før lekingen i sandkassa, og hagen begynte.
Der satt nabogutten med vasskjemt hår, skjorta jeg hadde lagt i den posen med arve-klær, og jeg tror og jeg dro kjensel på pen-buksa i blått med seler.

Ikke alle kan ta seg råd til å kjøpe penklær til barn i den verste voksealderen. Skjorter og dressbukser som kanskje bare blir brukt en gang. Sko som matcher. Bunad eller festdrakt.
Da er det kanskje like greit å holde seg hjemme å slippe og føle på blikkene fra alle de som mønstrer deg og barnet ditt fordi du ikke følger gjeldende dress-kode.

På 17. mai var jeg i Oslo. Der så jeg mange slags bekledninger. Men en jeg merket meg var ei jente i barnetoget. Hun bar fane eller flagg og var ikledd en sånn rosa kose-dress i plysj. Ren og pen, og sikkert relativt ny. Jeg har ikke så greie på klær og merker, men den kan godt ha vært av et “riktig” merke.
Hvis den var kjøpt inn til dagen var det en langt bedre investering enn en festdrakt som bare ville bli brukt en dag. Kosedresser bruker jo jenter i starten av ten-årene mye både til skole og fritid.
Samtidig er du ei tøff jente som paraderer gjennom Oslos gater i barnetoget i ros plysj-dress mens venner og klassekamerater har belte-stakk fra Telemark eller Hardangerbunad arvet etter oldemor.

Mens vi er inne på bunader og bunadpoliti. La nå folk få lov til å bruke sine egne klær akkurat slik de vil.
Bunad er en folkedrakt, ikke sant? Den tradisjonen med å sy sine fineste klær med vakre broderier og vevde bånd tror jeg ikke har sin bakgrunn i et behov for uniformering.
De første slike draktene vil jeg anta var sydd av de fineste stoffene og de flotteste båndene de klarte å oppdrive. De broderte med små, nette sting for å dekorere festantrekket. Ikke nødvendigvis for at stakken skulle se helt lik ut som nabokjerringa og nabokjerringa til nabokjerringa.
Jeg vet om bygder hvor man ved å se på for eksempel bringe-stykke på en bunad kan se på hvilken gård i bygda vedkommende stammer fra eller har tilhørighet til.
Hvis jeg skaffer meg festdrakt igjen skal jeg designe den selv, og den kommer ikke til å være lik noen andres.

Så har vi flagg-politiet. De irriterer meg og.
Nei, ikke det at man ikke skal ha flagget i bakken, at det skal heises klokka 8 og fires klokka 21. Det har med respekt for flagget å gjøre, og der kan nok og jeg være litt politi.
Nei jeg tenker på alle de som poster at de bare vil se det norske flagget 17. mai. Jeg blir like små-irritert hver gang jeg ser en slik oppdatering på sosiale medier eller hører slike uttalelser. Hvorfor det? Hva er tanken bak en slik uttalelse?
Jeg så to samiske flagg i toget i Oslo på lørdag. De gikk i en flaggborg bak mange norske flagg. Båret av to flotte mennesker i same-kofte foran en skole. Jeg tok overhode ikke noen skade av det.

Jeg vil og gjerne se mange, mange norske flagg på nasjonaldagen, og at de skal være i et klart og overveldende flertall. Men jeg forstår ikke hvorfor det ikke skal være lov med andre flagg i tillegg.
I 2022 hadde vi mange ukrainske flyktninger på flyktningmottaket her. De ukrainske skoleelevene gikk i barnetoget på Hønefoss det året med ukrainske flagg. Det synes jeg var rørende å se, og ja jeg kjente på tårer i øyekroken og klump i halsen når de gikk forbi og vinket med flaggene sine og ropte Hurra!

Jeg vet om en dame, opprinnelig svensk, som tidligere pleide å ha med seg et lite svensk flagg og vifte litt med det når kjente gikk forbi i barnetoget. Hun følte det var feil å vinke med det norske flagget. Hun var ikke norsk. I tillegg var hun stolt svenske, og tok på seg sin svenske nasjonaldrakt på dagen. Hun gjør ikke det lenger. Verken svensk folkedrakt eller svensk flagg. Jeg holder meg heller hjemme. Jeg vil ikke provosere noen. sier hun.

17. mai toget skal ikke omgjøres til en Pride-parade. Man har andre dager og andre tog til det formålet. Men jeg hadde ikke reagert på et enslig pride-flagg. Jeg hadde tenkt at det måtte være viktig for den som valgte det flagget å vise sin identitet på den måten. Akkurat som andre ønsker å vise sin tilhørighet til Telemark eller økonomiske status ved å bære bunad.

Det jeg prøver å si er at neste år kan vi kanskje bry oss litt mindre om hvordan andre kler seg på nasjonaldagen. Se på det som viktigere at de er med og lager det til en uforglemmelig dag enn at de kler seg i den uniformen du har fastsatt reglene for. La oss vinke med flagg og juble over den friheten vi har her i landet. I disse dager kan vi ikke ta fred som en selvfølge. La oss vise at i dette landet som vi er så stolte av på en slik dag, er det rom for alle. Det er mitt ønske for neste års feiring.