Hvor begynner kunstinteressen din, og hvor slutter den?
Spørsmålet fikk jeg for noen dager siden etter at jeg hadde lagt igjen en kommentar på et innlegg hos Apecalypso. Slike spørsmål klarer jeg ikke å bare slenge ut et svar på, de må ta noen runder gjennom hjernevinningene og reflekteres litt over.
Først må jeg jo definere for meg selv hva jeg ser på som kunst.
Tradisjonelt tenker jeg først og fremst på bildekunst. Flotte malerier, gjerne av de riktig gamle malerne.
Jeg har ikke “greie på kunst”, så spør meg ikke om tidsepoker eller stilarter. Slikt har jeg ikke peiling på.
Jeg var på Rembrandt museet i Amsterdam på en skoletur i 1982. Kanskje begynte min kunstinteresse da? Men jeg er ikke den som tråkker ned dørene på kunstmuseer.
Var på Picasso museet i Antibes sammen med Datteren i 2017. Hun ble aldri ferdig. Fikk aldri sett nok. Bildene ga meg ingenting.
Så kanskje begynner kunstinteressen min ved Rembrandt og slutter med Picasso?
Kunst kan jo være langt met enn bildekunst.
Jeg liker installasjonskunst. Viskum, for eksempel. Jeg liker å rusle rundt på Kunstlarstoriet på Vestfossen. Kanskje ikke kunst for å ha over peisen i Drømmehuset, men kunst for å vekke tanker og refleksjoner.
Kunst kan gjerne ha et budskap og gjerne provosere. Det spørs i hvilken sammenheng man studerer kunsten.
Musikk og litteratur kan og være kunst. Men all musikk er ikke kunst, heller ikke all litteratur. Vanskelig å definere helt hvor grensen går. Klassisk musikk er kunst, danseband er det ikke? Nei, så enkelt er det ikke. Jeg er jo stor Åge Alexandersen fan. Mye av musikken hans er kunst, i det minste tekstene.
Kanskje går skillet mellom hva som er kunst eller ikke i om kunstneren det være seg forfatter, musiker eller maler, legger sjelen sin i det han gjør. At man ønsker å komme med er budskap, formidle noe Ikke bare ha tanke for hva som er kommersiell, hva som selger.
Nei jeg klarer ikke svare på hvor kunstinteressen min starter og hvor den slutter. Kanskje er det avhengig av tid og sted. Og hvilke tanker som rører seg i meg der og da. Her om dagen ble jeg provosert av å høre en operasanger fremføre Whats a Wonderfull World.
Jeg er nå så til de grader ‘grunn’ at den begynner ved det jeg syntes er fint, og slutter ved det som ikke tiltaler meg *hehe*. Det kan godt være abstrakt, bare det er pent 🙂
Ikke noe galt med det. Verre med de som står å lirer av seg en hel masse nerdete om sikringsskapet.
Ja, ikke sant *haha*
Det Gry sier – og forsåvidt du også – er det typiske. Folks kunstinteresse begynner som regel med “pynt” – fine ting som løfter ånden og inviterer til gode samtaler – og slutter med sånt som bare føles sært og provoserende. Ting man ikke forstår og ikke engang har lyst til å mene noe om, man ønsker seg bare bort derfra.
Ja, og er det noe galt med det?
Bere i den grad man synes at man behøver å forsvare posisjonen sin.
Jeg synes det er gøy å se det kreative og hva man har inne i seg og får uttrykt på et maleri eller statue. Trenger ikke
være kjente mennesker..Men altså noe med fargene, stilen, det kreative, settingen, og moro å gå på utstillinger.
For meg et det også litt søndagssyssel, da det meste annet er stengt. Man setter i gang tankene…Tenke er bra.
Tenke er bra.