Doc & Dask forteller i sitt siste innlegg om at de satt hjemme og sløvet foran TVn da det plutselig ringte på døra. Det var venner av de fra Sørlandet som stakk innom for å hilse på. Sånne overraskelser er de beste! konkluderer Doc & Dask. Jeg lurer på om alle er enige i det.
Da jeg vokste opp ringte det ofte på døra og naboer og bekjente stakk innom for en kaffekopp og en prat.
Da jeg var ung og vennegjengen fikk seg egne boliger men før det var så mange samboere og barn stakk vi også innom hverandre nærmest på impuls. Det er det helt slutt med, og jeg savner i grunn det. Hvorfor ble det slik?
Storesøster ringte for noen uker siden. Sa hun var i nærheten og hadde lyst på en prat og en kaffekopp. Lurte på om hun kunne komme innom. Selvsagt kunne hun det, men før jeg nølende sa ja saumfarte blikket Drømmehuset. Det var helt greit hverdagsryddig, like vel lurte jeg på hvor mye jeg rakk å rydde og vaske før hun sto på døra. Og hva skulle jeg servere? Vi hadde skrapt siste rest ut av isboksen i fryseren kvelden før og den tørre pakka med Marie-kjeks som har ligget i brødboksen en stund innkjøpt til et bakeprosjekt det aldri ble noe av fristet liksom ikke å sette på bordet. Tørr Marie-kjeks er liksom ikke noe å by gjester.
Storesøster forsikret at en kopp svart kaffe holdt i massevis.
En kopp svart kaffe, eller te da. Få av mine venner drakk kaffe i ungdommen. Det var jo det vi pleide å servere hvis noen fra venneflokken stakk innom. Eller de hadde vel ofte med seg en halvliter Pepsi Maxi eller Cola til eget bruk. De kom ikke fordi de ønsket servering. De kom for sosialt samvær, for å skravle litt. Være sammen.
Har vi lyst på det samme nå sender vi en melding og lurer på om de kan møte oss i byen til en kopp kaffe. Koselig det og, bevares. Men det hadde jo blitt like hyggelig og litt rimeligere hjemme hos hverandre.
Så hvorfor sluttet vi med det? Vi kunne jo bare gjort som generasjonen over oss som alltid hadde ei kjekspakke eller ei sjokoladeplate i kjøkkenskapet klar til å serveres ved siden av kaffekoppen hvis noen skulle slenge innom.
Mange av oss følger bloggen til Aud Marit. Hun blir titt og ofte invitert til venninna si på en kaffekopp. Da får de to venninnene seg en skravle-stund. Noe jeg er overbevist om at begge setter pris på og som betyr mye i hverdagen. Aud Marit forteller aldri om storslått servering. Bare en kaffekopp og litt skravling.
Det er folk som får det til, så hvorfor sluttet vi andre med å be folk hjem på en enkel kaffekopp? Hvorfor tar vi den ute på et serveringssted i stedet?
Har vi det egentlig så rotete og møkkete at vi ikke tåler å vise folk hvordan vi lever? Jeg tviler på det.
Jeg sier ikke at vi skal slutte å gå på kafe og drikke kaffe-latte. Det er kos det og.
Men det ene utelukker ikke det andre.
Sånne overraskelser er de beste! skriver Dask etter at det uventet ringte på døra og gjester dukket uventet opp.
Hvor mange er enige med Dask i det? Noen husker kanskje innlegget Kaanskje kommer …… som jeg skrev i forrige uke. Men jeg skulle ønske at jeg heller kunne se på det som gledelige overraskelser. Både når det ringer på døra, og etterpå.
Vi nordmenn er blant de folka som bruker mest penger på bolig og interiør. Det er selvsagt viktig å ha det trivelig i hverdagen, at hjemmet føles som et sted det er godt å komme hjem. Men det er litt rart at vi da mener at det ikke tåler andres kritiske blikk. Må virkelig hjemmet vårt se ut som et utstillingsbilde fra en interiørkatalog for at vi skal tørre å be folk inn?
Da vi flyttet inn i Drømmehuset for 16 år siden var målet mitt at Drømmehuset alltid skulle være slik at jeg kunne be folk hjem på impuls eller ikke få hjerteinfarkt hvis noen sto uanmeldt på døra.
Det betyr ikke at det til enhver tid skal være strøkent. Kommer du uanmeldt kan det godt tenkes at vinduene trenger en vask, at det ligger aviser slengt på spisebordet, pledd og puter er i vill uorden i sofaen, det er oppvask på benken og det kan komme en hybelkanin hoppende frem fra sofaen hvis det kommer et vindkast inn verandadøra. (Det med hybelkaniner har blitt et mye mindre problem etter at robotstøvsugeren Late Brit flyttet inn.)
Jeg er ikke alltid der. Jeg saumfarer huset med panisk blikk og rydder vekk det verste med raske bevegelser. Men jeg klarer å be folk hjem i stedet for å møtes i byen noen ganger. Jeg klarer å sette pris på folk som kommer på overraskende besøk. Og, kanskje med unntak av Svigermor, tror jeg ingen av de som dukker opp her kommer på inspeksjonsrunde. Jeg mener, de kjenner meg jo antakeligvis, og da burde de vite at jeg ikke er den perfekte husmor.
Jeg ønsker meg tilbake til den tiden vi bare stakk innom hverandre. At vi kan ta en kaffekopp i all enkelhet ved et kjøkkenbord, i stua eller på trammen uten at det behøver å være stilige kaker og masse kalorier innblandet.
Jeg er nok mer opptatt av at det skal se LITT greit ut, enn servering…Føler ofte det ikke er bra nok… Det er leie-leilighet, og de forfaller ofte litt med årene siden det ikke er vårt eget gidder vi ikke pusse. Det blir “slitent”. Sikkert greit nok for de fleste, men jeg kjenner ofte på at jeg synes det er “greiere” ute i alle fall.
Men tror du folk du kjenner godt ville rynke på nesa av en litt sliten leilighet?
Vi er forskjellige, og det er bra.
Jeg liker ikke at noen kommer uanmeldt selv om det skjer for det er typisk på bygden… liker godt at folk stikker innom men de må hvertfall gi et litepip før de kommer siden jeg sover til de forskjelligste timer på døgnet. Jeg har heller ikke dørklokke, orker ikke bli vekket når jeg sovet på dagtid. Når det gjelder servering tror jeg det er mer vanlig å alltid ha noe å bite i her hos oss hvertfall, kanskje et landsfenomen🤔 jeg pleier ha noe med når jeg stikker innom og jeg har alltid noe sjokolade eller kaker i frys liggende. Men ja, der har forandret seg ifht før…
Det med soving på dagtid skjønner jeg godt. Da Datteren var liten og hadde mange lekekamerater på boligfeltet der vi bodde hadde jeg skilt på døra med tegning av en sovende mamma som jeg hengte opp når jeg sov etter nattevakt og Datteren var i barnehagen.
Jeg husker jeg hørte to, tre jenter kom gående like etter at jeg hadde lagt meg en dag. Jeg sov i soverom rett over inngangsdøra. De stoppet opp, så tegningen (som jeg i forkant hadde vist noen av de og forklart hva betød) En klar barnestemme sa Åh! Hysj, mammaen sover. Og så var det som jeg formelig hørte hvordan de forsiktig listet seg tilbake der de kom fra.
Ikke sikker på hvorfor det har blitt slik, men tror kanskje du er inne på noe om dette med interiørblader og striglete hjem.
Her i heimen har vi ei godteskuffe til almen benyttelse, Og ei gjesteskuffe med div. blant annet en pose twist, noen kinderegg og ei flaske baileys Innrømmer at gjesteskuffa må etterfylles en gang i blant. Ellers er jeg snar til å ta meg en tur på do, sviper fort over med Jiff, og slenger opp i doskåla et par sånne tabletter som gjør vannet azurblått 😉
Skal og innrømme at Jif står i skapet både på do og bad for hurtigvask ved akutte behov når det står folk på døra.
Jeg prøver å si til meg sjøl at jeg hele tida må tenke tanken at det plutselig kan komme noen uanmeldte på besøk, og at det derfor bør se noenlunde greit ut i leiligheta hele tida, og dermed kanskje jeg kan få fart på støvsugeren og vaskefilla litt oftere. Men neida, det blir som regel skippertak. I dag får jeg som regel et forvarsel på minst en time før noen kommer, og da blir det raskt å shine på badet, andre synlige overflater, støvsuge og rydde hvis jeg rekker det😅 Servering er det ikke så nøye med nå som i gamle dager, har jeg også observert. Mor måtte alltid ha hjembakte kaker i huset, ellers var det dårlig stelt med husmorskillsa😅
Ja Mamma hadde og “hverdagskaker” som regel. Og fikk hun en liten times varsel var hun ofte rask til å få frem vaffeljernet.