Dagen ble bedre, og mindre blå.  Jeg har og faktisk gjort litt juleforberedelser. Jeg har kjøpt en julegave, og fått levert en annen julegave til Barndomsvenninna. Ja, jeg fikk og en gave tilbake fra henne – og en god prat. Det er noen måneder siden sist.

Det er godt med slike samtaler. Man får lettet litt på trykket, klaget over helse, over sorg og savn. Samtidig blir man minnet på at man ikke er alene om å møte helseutfordtinger og sorg. Det tror jeg mange kan ha godt av å bli minnet på. I det minste hadde jeg godt av den påminnelsen. Man kan fort bli litt selvsentrert når man synker for langt ned i selvmedlidenheten.

Barndomsvenninna hadde vært en tur innom sykehuset, som pasient siden sist vi drakk kaffe sammen. Hun hadde og mistet slektninger.  Det er ikke bare jeg som opplever at livet skjer.  Mens vi satt og koste oss med kaffe, Batndomsvenninna, samboeren hennes og jeg, fikk de telefon med budskap om at en som sto de nær var gått bort i dag. Jeg kjente og vedkommrnde. Et menneske på min egen alder, fremdeles i 50 åra. Det ble en utrolig trist avslutning på en hyggelig kaffekopp.

Livet har på mange måter kommet i en ny fase. Når Barndomsvenninna og jeg sitter og skravler dreier samtalene seg ofte om helse, om gamle foreldre og om bekjente som har gått bort. Det var helt andre samtaletema for 20, 30, 40 og 50 år siden. Dette kan da umulig være tegn på at vi begynner å bli gamle?