Det er søndag og dagen ligger blank og ubrukt foran meg.  Jeg kan bruke dagen til akkurat hva jeg vil. Det føles godt.  Egentlig burde jeg løpe rundt og rydde og vaske. Drømmehuset er ikke feilfritt eller sterilt rent. Barndomsvenninna og mannen hennes kommer på en kopp kaffe om noen timer.  Kake burde jeg ha bakt og. Barndomsvenninna er veldig flink på kakebaking. Hun har sikkert alltid hjemmebakte kaker i huset, og garantert når det kommer gjester.

Jeg stresser ikke. Jeg skal nok finne på noe å servere. Hjemmebakt eller kjøpt, det betyr ikke så mye for meg.  Ikke tror jeg Barndomsvenninna kommer for å leke “husmor-politi”. De kommer ikke til å lete etter hybelkaniner under sofaen eller om blomstene har et par gule blader.  Jeg har ikke innbudt til selskap, de spurte om vi var hjemme og om de kunne svinge innom for en kopp kaffe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg liker mennesker som ber seg selv.
Jeg liker uformelle spontane besøk.  Det er alt for få slike.
Det var mer sånn før. I bygda der jeg og Barndomsvenninna vokste opp. Folk stakk innom hverandre.

Barndomsvenninna er flink på baking, og glad i å bake. Det er ikke jeg. Eller, jeg er glad i å bake når jeg finner lyst til det. Flink er jeg ikke.
Men er det ikke greit at Barndomsvenninna er den av oss som er flinkest på det? Jeg behøver ikke stresse med at jeg skal komme opp med ei kake som er minst like bra som de hun baker.  Jeg har ikke noe behov for å briljere.  Det ville bare føre til stress, og garantert ei mislykka kake. Jeg er god på mislykka kaker.

Jeg vet mange områder hvor jeg er flinkere enn Barndomsvenninna. Ting jeg er bedre til. Som å snakke i store forsamlinger. Lese meg opp på lover og regler. Kjempe for en sak jeg brenner for. Er det ikke greit at hun er flinkest på kakebaking og sokkestrikking? Behøver vi alle være best på alt?

Ute skinner sola fra klar, blekblå himmel. Gradestokken viser tre pluss, og selv om det blåser friskt i kasta er det en fin dag. Jeg tar på meg piggskoene, tar med meg Charlie Chihuahua og går ut på tur.  Det er det jeg har lyst til å bruke fridagen min til – og da gjør jeg det.  Bedre enn å tørke støv og vaske innerst under sofaen bare fordi noen kommer for å drikke en kaffekopp eller to og skravle litt.

Når Barndomsvenninna og mannen hennes dukker opp, to flotte folk jeg er utrolig glad i, er det de og samtalen vår som kommer til å være i fokus. Det og å få de til å føle seg velkomne og sett. At vi er glade for at akkurat de kommer innom oss i dag. De skal få kaffe og noe å bite i.  Men jeg kommer ikke til å være mer opptatt av om jeg imponerer med serveringa enn av hva samtalene våre kommer dreier seg om.
Om en hybelkanin skulle sprette frem fra et sted under sofaen, eller de skulle få øye på tre barnåler etter juletreet som ikke forlot Drømmehuset før alt for langt ut i januar (vi snakker om  36. juledag) betyr mindre.  Det viktigste er jo samværet.