Fikk høre i dag at du var syk.  Ikke forkjølet,men sånn ordentlig og mer alvorlig syk. 
Ryktene var litt diffuse på hva slags sykdom, så tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele dag.  Ha det skjedd det  vi vel begge har fryktet ved flere anledninger at du har klart å arbeide til du stuper ?
Du har alltid arbeidet mye, for mye vil nok mange mene.   Det var tider det irriterte meg.  Det var tider jeg overhode ikke forsto dine prioriteringer.  Men det er lenge siden.  Det er lenge siden jeg forstod at for deg var det en livsstil.  For deg var jobben selve meningen med livet.  

Vi har kjent hverandre lenge.  Og mange ganger har vi kjent på frykten over at du en gang skal møte veggen så det sier pang. Virkelig PANG:  Er det det som har skjedd? Det har vært nære på flere ganger før. Varselklokkene har kimt, men du har aldri vært villig til å lytte. I kke lytte godt nok til å endre kurs, endre livsstil, ikke ha arbeidet som første prioritet i livet ditt. Har du endelig tatt grep og endret retning?

Jeg husker en biltur en mørk høstkveld.  Du stirret rett frem på veien foran oss og sa “Jeg tror ikke jeg kommer til å bli 40.”  Det ble stille i bilen.  Jeg så på deg. Studerte deg nøye.  Du var askegrå og dratt i ansiktet .  Øynene var uten liv.  En gammel mann.  40 års dagen din som lå noen måneder frem i tid, på andre siden av vinteren virket utrolig langt frem.  Jeg svelget, og sa:”Nei, hvis du ikke endrer på måten du lever, tror ikke jeg det heller..”   Vi kjørte videre i taushet.  Vi visste begge to at du så utrolig gjerne ville leve til du ble 40. Vi visste og begge to at du ikke kom til å skifte gear.. At du fortsatt ville gi alt, stå på. Så fikk det gå som det  går

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du ble 40.

Noen år senere tikket det inn en sms på mobilen min en kveld jeg var i middagsselskap hos svigermor.  “Hei.  Jeg har blitt lagt inn på sykehuset. Har mistet følelsen på den ene siden. Skal snart bort til dere. Ville bare forberede deg, i fall du var på jobb”.   
Det var ikke siste gangen du besøkte arbeidsplassen min…..

Sist vi snakket sammen, et hastig møte på et kjøpesenter,  vi rakk bare å veksle noen ord. Jeg husker jeg sa at du drev rovdrift på kroppen og helsa di. Du var klar over det, sa du. Men med en resignert skuldertrekning konkluderte du: at det ikke var mye du kunne endre.   Så hastet du tilbake til jobb.  

Nå er du sykmeldt. Langtids sykmeldt sier ryktene.  Jeg håper at det betyr at du har tatt grep. At du har forstått at det er lov å lytte til kroppen når kroppen skriker etter at du skal ta en pause.  Jeg håper at det ikke betyr at du virkelig har møtt veggen. At det store smellet har kommet.  

Vi har ikke hatt jevnlig kontakt de siste årene. Bare snakket sammen nå og da.  Men i kveld sendte jeg en sms med ønske om alt godt.