Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen lenge. Veldig lenge. Rundt jul er det 27 år siden vi ble et par. I går hadde vi 22 års bryllupsdag.
Halve livet har vi delt gode, mindre gode og helt jævlige dager. Livet har så langt fra vært en dans på roser for oss, innimellom har problemer og motgang stått i kø. Selvsagt har vi hatt gode dager, gode opplevelser, men dessverre tror jeg de vanskelige dagene og alle utfordringene vi har møtt har vært det som har farget dagene mest. Så hvordan har vi klart å holde sammen i tykt og tynt, i medgang og motgang?
Da Gamle Gubben Grå og jeg ble kjærester, da alt var rosenrødt, vi var unge, forelsket og naive., sa Gamle Gubben Grå, (som den gang verken var gammel, gubbe eller grå) at vi skulle være sammen til Dovre faller. Jeg synes det var romantisk. Men for meg var det litt vel store ord…. til Dovre faller… det er lenge…evigheten…. Han ønsket og ba mange ganger om at jeg skulle si det samme. At jeg også skulle si at vi skulle være sammen for bestandig, til Dovre faller. Jeg klarte aldri det. Jeg var ikke sikker. Ville ikke love for evigheten. Jeg ville ha min frihet til å gå hvis kjærligheten sluknet, følelsene kjølnet. Hvis han slo eller på andre måter ikke behandlet meg pent. Jeg var opp over ørene forelsket, men jeg kunne ikke love for evigheten. Realisten i meg kunne ikke det.
Årene har gått. Vi stiftet familie. Fikk barn. Kjøpte rekkehus. Fikk flere barn. Kjøpte enebolig. Barn vokste opp. Vi kjøpte større enebolig. Barna er blitt store og vi har endelig fått hytte. Joda, vi har fulgt malen.
Det har ikke vært en dans på roser. Til det har problemene stått for mye i kø. Arbeidsledighet, Gamle Gubben Grå har mistet jobben flere ganger enn jeg til slutt gadd å telle. Jeg har stort sett arbeidet 130% eller mer i alle disse årene. Økonomien har vært stram. Mange netter har jeg ligget våken og lurt på hvor jeg skal hente penger fra, til regninger, leirskoler, skiutstyr, sykler, kjøleskap osv. Men det har jo gått på et vis. Vi har aldri direkte sulta, har hatt tak over hodet og rodd oss i land til slutt selv de gangene det så svartest ut.
De gode dagene har vært i mindretall i hvert fall har det føltes slik i blant. Vi har mistet to barn. Jeg har vært en del syk eller skadet.
Vi har vært så slitne og så psykisk nede til tider at alt har føltes vanskelig eller uoverkommelig.
I perioder har vi sikkert bare vært sammen av gammel vane, fordi ingen av oss hadde energi eller overskudd til å gå, eller fordi vi rent praktisk, med barnevakt og lignende trengte hverandre for å få hverdagen til å gå rundt.
Jeg tror vi begge har fantasert om andre i perioder.
Man sier at likheter tiltrekker hverandre.
Gamle Gubben Grå og jeg finnes ikke like. En introvert. En ekstrovert. En arbeidsom med stå-på-vilje. En lat med psykiske utfordringer som sier jeg får det sikkert ikke til.
Men på mange måter utfyller vi hverandre – og på noen områder tenker og føler vi likt.
Nå har vi vært sammen i snart 30 år.
Hverdagen er enklere, ungene er store og delvis ute av barndomshjemmet. Det er plutselig og oftere og oftere bare oss to hjemme. Vi behøver ikke være sammen lengre. Ungene klarer seg selv. Hverdagene ville gå rundt uten at den andre var der.
Forrige helg feiret jeg 50 års dagen min. En av gjestene spurte da, Hvem er du? Hva drømmer du om? Jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun ønsket et ordentlig svar. Ikke bare “snille barn” som var mitt mors standard-ønske til jul og fødselsdager. Jeg tenkte meg om en stund, og der forran 25 gjester. stort sett de menneskene som betyr mest for meg i livet, sa jeg det som først falt ned i hodet mitt.
“At Gamle Gubben Grå holder ut med meg i noen år til.”
Nå er jeg klar til å si at vi skal være sammen til Dovre faller.
