Rasismens poesi

Tekoppen er på plass. Kjerringa skal skrive poesi.
Mestro06 ligger på plassen over meg på topplista, og innlegget har overskriften Rasismen.
Jeg finner ikke noe poetisk med rasisme.

Jeg tror ikke dette innlegget blir så poetisk. Det blir mer et innlegg jeg håper skal huskes for sitt budskap enn for sin poesi.
Selv om det med budskap og poesi ikke står i konflikt med hverandre. Mange kan få frem budskapet sitt med god poesi. Jeg tror bare ikke jeg evner det. I det minste ikke når det gjelder temaet rasisme.
Rasisme, bare ordet vekker sterke følelser i meg. De samme følelsene som hat.

Rasismen brer om seg i samfunnet. Det man ikke kunne si høyt uten å bli sett rat på i 80- og 90-tallet uttales i dag rundt lunsj-bordet på arbeidsplasser og skrikes ut på gater og torg av mennesker med politibeskyttelse.
Noen ganger tror jeg samfunnet er mer opptatt av å verne ordet og ytringsfriheten enn å verne menneskene som blir ofre for ordene – og handlingene som følger av de.

På 80-tallet da jeg var ung hadde jeg butten med Ikke mobb kameraten min på jakkeslaget. Jeg var ikke alene om det, selv om innvandrerungdommene i Hønefoss nesten kunne telles på en hånd.  I det minste de innvandrerne som hadde annen hudfarge enn majoriteten av oss.

Joda. Vi hadde rasisme på 80-tallet og.
Vi hadde Arne Myrdal og FMI. Folkebevegelsen mot innvandring.
Men flertallet i samfunnet snudde ryggen til de på Brumunddal så vel som  på Youngstorget i Oslo.

Snudde ryggen til rasismen og lukket øynene gjorde samfunnet i 1999 også.
Men da på en annen måte.
De snudde ikke ryggen til rasismen og rasistene for å vise motstand og avsky sånn som i Brumunddal og på Youngstorget i 1991.
De snudde ryggen og lukket øynene til den kjensgjerning at rasister jaget Arve Beheim Karlsen slik at han havnet i Sogndalselvi og druknet.
At de som løp etter den 17 år gamle Beheim Karlsen og skrek Drep negeren! var ikke godt nok grunnlag for retten til å få de dømt etter rasismeparagrafen.
Hvordan advokatene Tor Erling Staff og Knut Storberget klarte å få retten til å se bort fra det klart rasistiske i en slik uttalelse forsto jeg ikke da, og forstår jeg ikke nå.

Eneste grunn må være at samfunnet ikke ønsker å se rasismen, selv når den skjer rett foran dem.
Om det kommer av at samfunnet ikke makter å ta inn over seg grusomheten, gir faen eller med sin unnfallenhet egentlig ønsker å gi en stilltiende aksept vet jeg ikke, men det er verdt å tenke litt over den spørsmålsstillingen.

Da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble knivdrept på Holmlia i 2001 våknet folk – litt.
Gjerningspersonene var alle tre fra den nynazistiske grupperingen Boot Boys.
At et rasistisk motivert drap på en ung gutt kunne skje i Norge kom som et sjokk på mange. Dette til tross for at det var under 2 å siden det samme var skjedd med Arve Beheim Karlsen i Sogndal.
Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. Spesielt i Oslo var oppslutningen stor; 40 000 mennesker deltok.

Det er jo slik vi bekjemper rasisme her i landet. Fakkeltog i 2001. Rosetog ti år senere i 2011.
Når vi har gått i rosetog og fakkeltog sammen har vi gjort vårt. Vist omverdenen at vi er i mot rasisme, slik alle andre og viser at de er.
Så kan vi fortsette samtalene rundt lunsjbordet og vennegjengen krydret med antisemittisme, muslimhat eller drøye innvandringskritiske kommentarer.
Vi har gjort vårt. Vi har gått i flokk.

Noen ganger holder det ikke å gå i flokk.

Ta dette blogginnlegget, dette,  og dette. Og jeg kunne kommet med flere eksempler.
Helt lovlige uttalelser. Vi har som sagt ytringsfrihet, og den verner jeg gjerne om.
Men sjekk kommentarfeltene.
Hvorfor er det nesten ingen som tar til motmæle?
Jeg gjør det ikke jeg heller.
Jeg velger å snu ryggen til uttalelsene. Lar være å lese – og å kommentere.
Gir jeg ikke på det viset en stilltiende aksept til uttalelsene disse bloggerne kommer med?

Vi har ytringsfrihet.
Det gir meg friheten til å komme med mot-ytringer. Ta debatten. Påvise fakta feil. Bringe inn ande tanker.
Men jeg bruker ikke min rett til å ta til motmæle.
Det koster for mye.
Jeg gikk jo i rosetog i 2011. Jeg har gjort mitt.

For å være etnisk norsk må, og dette er den faktiske definisjonen, alle fire besteforeldrene være født i Norge. I vår kjernefamilie har jeg alltid vært den eneste etnisk norske. GGG si mor, altså ungenes farmor, er født i Tyskland.
Likevel tror jeg resten av familien føler seg like norske som meg.

Hvorfor tar jeg ikke til motmæle når noen tillegger forskjellige etnisiteter forskjellige holdninger? Er det hvor bestemoren din ble født som definerer deg som menneske?

Det er bloggere her som har barn med en annen hudfarge men som har vokst opp i Norge og med norske foreldre, slik som Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen. Hvor sårende må det ikke være for dem og lese slike innlegg hvor biologiske bestefedres fødested liksom skal være utslagsgivende for hvem barna deres er. Likevel orker de ikke ta til motmæle.
Det er bloggere her med en annen etnisitet enn norsk. Som er glad i Norge og landet vårt men også stolte av landet der de har sine røtter. Hvor sårende må det ikke være når de leser innlegg som enkelte av de over. De kommenterer ikke. Selv om de, hvis de leser innleggene ikke nødvendigvis er enige.
Det er bloggere her som bor sammen med mennesker av annen etnisitet. Som ikke kjenner igjen sin livsledsager i de innleggene som beskriver mennesker med den samme etnisiteten, men også de holder kjeft. Mulig de er lei av å ta den kampen.
Det er garantert også blogglesere uten egen blogg som passer inn i definisjonene over.
De overlater også kommentarfeltet til de som er enige. De som heier og nikker.

Rasismen brer om seg i samfunnet vårt fordi alle vi som er uenig og ikke ønsker den utviklingen lar det skje.
Det koster for mye å stikke hodet frem og ta igjen. Det har jeg selv fått erfare. Det kan du blant annet lese om her.
Selv jeg, ei knall-tøff kjerring, lar være å nevne navn på organisasjonen som gauler på gater og torg med politibeskyttelse. Gjengen har autosøk på egen organisasjon og får varsler når jeg nevner dem. Det er alltid en dårlig start på dagen når jeg har fått hilsener fra den gjengen i kommentarfelt eller innboks i løpet av natta.

Hvis ingen tar til motmæle fortsetter den utviklingen vi har i dag. Rasismen brer mer og mer om seg fordi vi snur ryggen til, lukker øynene og ser en annen vei.
Mulig det ikke holder at jeg gikk i rosetog i 2011 og skrev et leserinnlegg i 2019.
Kanskje det ikke holder at vi lukker øynene og snur oss vekk, selv om vi gjør det i flokk.

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg