For noen uker siden så jeg dette bildet inne på bloggen til Vibbedille. Har du sett noe så lekkert? Slike ville Kjerringa ha på kakebordet til jul! Og for de som lurer, jeg har selvsagt spurt Vibbedille om å få lov til å bruke bildet.
Så her om dagen satte jeg i gang. Brukte ferdigkjøpt kransekakedeig, trillet pølser og lagde hjerter. Egentlig en relativt grei oppgave. Rimelig fornøyd med resultatet ble jeg og. Disse ville bli lekre på kakebordet i jula! De ble satt i steikeovnen på oppgitt varme, og tidsuret ble satt på angitt tid på pakken med kransekakedeig.
Så begynte jeg med middagen. Omelett. Det burde gå å få den rimelig ferdig på de 10 minuttene kakene skulle stå i ovnen. Det holdt ikke helt. Klokka som fortalte at kransekakehjertene var ferdig stekt ringte litt før omeletten var ferdig. Jeg kikket inn i ovnen. De så litt bleke ut. De kunne godt stå ett minutt eller to til mens omeletten ble ferdig stekt. Da ville de bli perfekte, og lett gylne.
Da jeg nesten var ferdig med å spise omeletten begynte det å lukte litt karamell fra kjøkkenet. Jeg hadde helt glemt å ta kransekakehjertene ut av komfyren da omeletten var ferdig. Nå hadde de ikke fått 2 minutter ekstra i ovnen, men snarere 20 minutter ekstra.
Behøver jeg å si at de var litt mer enn gylne? Når jeg viser Yngste Sønn bildet til Vibbedille sier han at de har jo riktig farge, sånn på halvparten av kakene og peker på den delen av Vibbedilles kaker som er dekket med sjokolade….
Kransekake skal ikke være stein-hard tenkte jeg der jeg sto og undersøkte de litt vel mørke kransekake-hjertene nærmere. Ikke tåle fall fra stor høyde heller, tenkte jeg da jeg var uheldig og mistet en av de i gulvet. Den var like hel.
Yngste Sønn prøvesmakte ett hjerte, og kunne opplyse om at det ikke smakte direkte vondt. Det hadde litt seig kjerne, og kunne muligens brukes som drops…
Vel, det ble ikke drops. Derimot ble det dekorativ fuglemat ute i en busk i hagen. Småfuglene skal også kose seg nå mor jul.
Jeg er sånn som får litt hetta av julehandel på kjøpesenter. I det minste nå som vi er i desember. Det er jo fullt av folk, og knapt mulig å vandre rundt uten at folk strener rett foran deg, brøyter seg forbi eller rett og slett stenger hele veien fordi de stopper helt opp. Jeg er ikke menneskesky, men jeg liker ikke kø og trengsel. Derfor gikk turen her om dagen til Hadeland Glassverk når jeg skulle julehandle. Jeg er jo så heldig at det er rett over skauen her.
Jeg var selvsagt ikke alene på Hadeland heller. Det er et populært sted å besøke, og mange kommer både fra Oslo og andre steder på Østlandet. Men siden de mange butikkene der ligger i forskjellige bygg kommer man ut og får luft når man går fra butikk til butikk. Det gjør godt. Ja, som dere ser på bildet over kan en også ta seg en liten pust i bakken utendørs hvis en føler for det. Plassen utenfor en av butikkene formelig innbyr til en liten hvil, er du ikke enig?
Dette julepynten bordet sto utenfor en av de andre butikkene. Flott pynt, ikke sant? Man får virkelig lyst til å gå inn i butikken når den ser slik ut på utsiden.
Kramboden selger ledlys, kaffe, te, konfekt og gaveprodukter. Det var dit jeg skulle denne gangen. Jeg skulle ha jule-kaffe.
I tillegg til Kramboden er det mange andre butikker der. Selvsagt utsalg for varer fra Hadeland Glassverk, både ordinære varer og B-varer. Det er og varer fra Porsgrunn Porselensfabrikk der, lokal-mat fra hele landet, outlet, butikk for interiør og litt klær, honninghus og vaffelhus. Sikkert noe mer jeg har glemt. Ja stearinlys, masse stearinlys i en egen butikk.
Du kan og se hvordan glassene blir lager i glasshytta og nå før jul kan du blåse din egen jule-kule.
De har og kaffe-latte som du kan nyte sammen med ferske bakervarer i bakeriet, eller spise middag eller lunsj i Den Gamle Låve. Tok meg ikke tid til kaffe-latte denne gangen. Jeg var der rett før stengetid. Men det er skikkelig trivelig i bakeriet. Har du flaks, brenner det godt i peisen der inne og. Kaffe-latte og kanelbolle foran peisen blir sjelden feil.
Bor du ikke alt for langt unna anbefaler jeg en tur til Hadeland Glassverk i førjulstida.
Det er Allan som har en Nissekåring inne på bloggen sin. Hvis jeg skulle hatt en slik nissekåring her på bloggen min er det mange jeg har i tankene. Muligens ikke som julenisser, gavmilde og snille, men mer som en betegnelse på noen som har dratt nisselua litt vel langt ned i panna slik at de ikke evner å se selv de mest åpenbare ting. Jonas Gahr Støre er en god kandidat. Tonje Brenna også. Det samme er Trygve Slagsvold Vedum for ikke å snakke om Sylvi Listhaug. Ja Erna Solberg og. Hun har nisselua så langt ned i ansiktet også når hun er hjemme hos seg selv. Helt blind for hva gubben driver med rett foran øynene hennes.
Jonas ja, Jeg blir irritert når jeg hører han på radioen i dag. Vi har en plan, og vi følger den. Planen vår er at folk skal få bedre råd. Ja, Jonas. Vi har hørt det. Dere gikk til valg på det i 2021. Nå er det vanlige folks tur.Var det ikke det dere lovet? Det er tre år siden. Hva har skjedd? Har folk fått bedre råd eller er det enda flere som sliter nå enn det var i 2021? Det skal han ha Jonas. Da jeg hørte han på radioen i dag var ordet vanlige ikke lenger med. Det var folk skal få bedre råd. Hvem disse folka er var han ikke så spesifikk på. Jeg tipper det omtrent er den samme gjengen som vil få det bedre hvis Erna får makten. Folk som han og hans omgangskrets, og ikke de som kjenner dyrtiden best på kroppen. Det gjør meg litt mer trist og forbanna når det kommer fra det partiet som en gang i tiden påberopte seg å være arbeidernes parti.
Nei, dette er ikke et forsøk på å kaste meg inn i lederstriden i Arbeiderpartiet. Å gå fra Støre til Brenna som statsminister er som å gå fra ille til verre hvis dere spør meg. Mye verre. Når jeg hører Brenna snakke om syke folk som står utenfor arbeidslivet som late mennesker som ikke gidder å stå opp om morgenen, blir jeg provosert og trist. Hvordan kan et menneske med så liten forstand, så lite kunnskap om mennesker få plass ved kongens bord? Hun har jo en retorikk som knapt er blitt ført i norsk politikk siden Carl I. Hagen snakket om alenemødre under valgkampen i 1989.
Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.
Det sitatet kvalifiserte til en oppføring i boken Verdens dummeste sitater. Jeg tror raskt noen av Brennas sitater også kan få plass i neste opplag av den boken. Jeg tipper Sylvi Listhaug kommer med fornøyde hurrarop og klapper fornøyd i hendene når hun hører Brenna. Som jeg selv skulle ha sagt det tenker nok hun. Jeg synes ikke det er et kvalitetsstempel på et menneske som ønsker å bli statsminister for Arbeiderpartiet. (Hvorfor føler jeg hele tiden trang til å minne toppledelsen i dette AP på hvilket parti de tilhører?)
Jeg likte Vedum som opposisjonspolitiker. Han var folkelig, og det virket på meg som om han hadde god kontakt med grasrota i partiet og blant folk flest. I regjering derimot virker han om en lettvekter av en politiker som er mest opptatt av å få gjennomslag for symbolpolitikk. Gratis ferjer og flest mulige lensmannskontor er liksom det som kommer å stå igjen i historiebøkene etter han. I tillegg er han dårlig i matte. Det innbyr ikke til tillit at det har blitt en årlig tradisjon at det avdekkes regnefeil i statsbudsjettet.
Nå er det vel siste statsbudsjettet Vedum legger frem på en god stund. Senterpartiet skal være heldige hvis de er over sperregrensa etter valget neste høst. Ikke tror jeg det er så nøye hvem Arbeiderpartiet velger til statsministerkandidat. Statsministerstriden kommer mest sannsynlig å stå mellom Sylvi Listhaug og Erna Solberg. Pest eller kolera.
Jeg mener Sylvi Listhaug som statsminister! Det er så det går kaldt nedover ryggen min bare ved tanken. Dama som snakker om godhetstyranni, og tar Jesus som sannhetsvitne på at det er Frp sin flyktningpolitikk som er den riktige. Skal vi la oss styre av et parti som ikke klarte å finne en eneste representant som kunne ikle justisministerposten over tid. De røyk ut av den ene grunnen verre enn den andre og beviste vel en gang for alle at det knapt finnes et ærlig menneske i det partiet. Får Frp og Sylvi Listhaug så mye makt som det kan se ut tl nå er det så vidt ikke jeg velger å emigrere. (Dog ikke til Sveits. Ikke tror jeg regjeringen vi gjøre seg store tilstrebelser for å lokke meg hjem heller.)
Erna Solberg vil hvis hun kommer tilbake til roret gjøre alt hun kan for å få alle finansakrobatene som har emigrert til Sveits til å komme tilbake. Sindre Finnes kjeder seg sikkert når alle de han liker å leke med ikke er her lenger. For Erna er det helt klart et motto at Rike barn leker best. Og hvis de rike barna skal få fortsette å leke best, ja da må de og ha mest. Det sier seg selv. Er ikke så gøy hvis man ikke har så mye å rutte med som man pleier. Det hemmer kreativiteten og investeringslysten, har jeg hørt. Hva det gjør med de i den andre enden av inntekts-stigen å ikke vite hvordan man skal få hverdagen til å gå rundt når all priser fra strøm via bensin til mat stiger er svaret Jeg og vennene mine har råd så hva er problemet? Det var kanskje ikke helt det hun sa, men hun sa noe lignende da det var snakk om tannhelse.
Hvem som er den største nissen av disse fem er jeg usikker på. Ingen av de kommer til å få min stemme. Den største nissen i Drømmehuset derimot er han du ser på det øverste bildet. Jeg synes an er kjempefin, selv om han muligens også har dratt nisselua litt vel langt ned over øynene.
I innlegget Julenatt i skogen….. skriver jeg om “Instagram trikset”. Finne de små utsnittene av hverdagen som skaper julestemning. Dette bildet av ei julerose ute på bordet på trammen er et sånt lite utsnitt. De litt vel slitte kurvsolene synes ikke. Ikke kjøkkenhagen hvor noen visne planterester stikker opp av snøen heller. Slike utsnitt med den rette julestemningen klarer vi alle å lage oss. Ha litt skylapper for det som ikke er perfekt, og fokuser på det som er bra
Finnes det noen vakrere desember-blomst enn julerose? I det minste ikke for å ha ute på bordet på trammen. Ja, vi bærer den litt inn og ut ettersom kuldegradene krabber opp eller ned. Håpet er å holde liv i den helt til jul. Vi får se hvordan det går. Da jeg forsøkte i fjor, (eller var det i forfjor?) druknet den i et lass med nysnø en natt, og ble aldri seg selv igjen til tross for god pleie.
Mulig det er en overdrivelse å snakke om “god pleie” når det gjelder planter og denne kjerringa, men jeg prøvde i det minste etter beste evne.
Vel, som den optimisten jeg er forsøker jeg igjen i år. Man kan ikke gi opp etter et litt mislykka forsøk.
***
Teksten og bildet skrev jeg sist det var snø her, for en drøy uke siden. Da var planten ny, rett fra butikken. Planta lever fremdeles. Er ikke like fin i dag, den har vært litt mye inne i peisvarmen. Kanskje litt mye ut og inn i vekslende temperaturer. Jeg vet ikke. Jeg er ikke så flink med planter. Den er da fremdeles litt fin?
Muligens det ikke er julenatt riktig ennå, men natt-svart var det i det minste da jeg var ute på dagens første luftetur med Kidd. Nå som klokka ennå ikke har rukket å bli halv ni og dagslyset begynner å komme har jeg alt rekt å lufte begge hundene. Ikke samtidig, selvsagt. Charlie nektet å stå opp da Kidd måtte ut. En halv time eller så var han derimot klar for tur, og relativt masete, Han har aldri hatt evnen til å vente.
I dag er jeg i riktig sånn syte- og klage humør, så at de spiller Julenatt i skogen på radioen passer utmerket inn i stemningen her jeg endelig sitter med tekopp og tastatur. Til tross for at jeg har vært oppe i over to timer er det først nå jeg kan ta den første slurken av tekoppen og ha noen rolige minutter for meg selv.
I tillegg til at hundene er blitt luftet har de selvsagt fått rent vann, og mat. Gamle Gubben Grå skulle levere bilen til Yngste Sønn på verksted, og måtte vekkes med kaffe på senga slik at han kom seg av gårde i tide. Hvordan han har tenkt å komme hjem igjen fra det verkstedet orker jeg ikke fundere på. Det ligger en drøy mil fra sentrum, og vår bil er på et annet verksted. Får den ikke igjen før (forhåpentligvis) i morgen med det innhugget det vil ha på julebudsjettet.
Har jeg fortalt at det har kommet snø i natt? Jeg er ikke så begeistret for snø. Ja i dag er denne kjerringa i skikkelig klage og syte stemning, og synger gjerne med på Julenatt i skogen med mollstemt og falsk stemme.
Riktig så mye snø som på bildet under har det riktignok ikke kommet. Jeg fant frem et bilde fra arkivet som jeg synes passer. Jeg følte ikke trang til fotografering på mine to turer. Hadde ikke med telefon en gang. Skal det være et klage- og syteinnlegg må jeg jo fylle på med gråe og triste bilder. Virkelig understreke hvor trist og grusomt jeg har det.
Julenatt i skogen. Visa som på mesterlig vis skildrer hvor grusomt noen har det i jula.
Bare armod var å spore, på de gamles julebord. All den julemat de eide var en muggen fleskesvor.
Selv om jeg tror at det er få som har det like ille som i visa, tror jeg det er mange som gruer seg til jul. Som føler på en fortvilelse og urettferdighet for at de ikke kan leve det samme livet som alle andre. Delta i kjøpefesten og kjøpe flotte gaver til de man bryr seg om. Servere god mat, kose seg med julegodter og annet godt og virkelig føle på den gode julefølelsen. Mens noen kjøper adventskalender på parfymeriet til 6.000 kroner, finnes det noen som må fikse hele jula for et langt mindre beløp enn det.
Ja, det er urettferdig.
Alt som hørtes denne julekveld, av julelyd og låt, var de gamles såre julehulk, samt julesukk og gråt.
Vi fortjener alle en god jul, føle på julemagien. Og jo tøffere hverdagen er, jo mer trenger vi slike pauser i hverdagen som jula er.
Det er sjelden julemagien kommer dalende av seg selv, ja når man ikke er barn lenger. Man må lete etter den og prøve å skape den. Ikke ha fokuset på alt som er trist og leit.
I går leste jeg om en mor som likte å skape julemagi for datteren sin. hun hadde ikke så god råd, men hun spurte på Facebook om noen kunne sende julekort til datteren hennes. Hun hadde gjort det på en sånn Vi som elsker julen gruppe de siste årene, og fått enorm respons. Nå håpet hun å få til det samme i år. Innlegget var illustrert med ei smilende jente med rød nisselue som satt i en haug med julekort. Du så gleden som lyste ut av øynene hennes. Det er ofte ikke så mye som skal til, og ja den jenta får julekort av meg i år, selv om jeg ikke kjenner henne eller moren. Ideen til moren for å skape julemagi og spenning i adventstiden for datteren er så god at her vil jeg bidra.
Jo tristere livet mitt er, jo mer pynter jeg til jul sa en venninne av meg for en del år siden. Og ja. Livet har til tider vært mer enn tøft for denne kvinnen. Det synes jeg er en god innstilling. Hun har ikke mange gjester, men hun pynter ikke for å imponere andre. Hun pynter for å lage det hyggelig for seg selv. Der lukter det jul fra tidlig i desember. Det sørger noen furukvister fra skogen for. Det er i grunn lite med glorete julepynt, men mer den tradisjonelle, gamle som er med år etter år. Noe har hun arvet, noe har hun fått og noe har hun laget. Skikkelig koselig julehjem.
På sosiale medier, TV og i reklame møter vi den perfekte jula. Den mange av oss føler vi ikke kan leve opp til. Vel, jeg vil hevde at den jula kan vi alle skape oss. Jeg kaller det “Instagram-trikset”. Let etter julestemningen! En granbarkvist med snø på som du ser ute i skogen. Vakker julebelysning i gatene, En nisse i et utstillingsvindu. Adventsstjerna i vinduet hjemme. (Klipp til bildet så du ikke får med hybelkaniner og rot.) En skål med et par pepperkaker fra butikken. En innpakket gave.. Julemagien er der, og det er gøy å lete etter den.
Julestemningen kan komme til oss alle, uavhengig av størrelse på lommebok og bankkonto. Og så kan vi alle tenke på om vi vet om noen som trenger litt ekstra hjelp for å klare å finne julemagien i år.
Dog mens julenatten senker seg med trollskap og mystikk, over juleglede, julestas og juleromantikk, lar vi julesangen slutt. For de gamles julekveld. Ble jo nettopp slik vi ventet. Det ble jul allikevel.
En gang i oktober fikk jeg ånden over meg og lagde 52 ekorn i trolldeig. De har ligget i en boks og ventet på at jeg skulle få malt de. Først prøvde jeg med sånne dyre tusjer, men ble ikke fornøyd. Jeg måtte ha tak i hobby-maling og pensler. Sånn tar selvsagt tid. Eller malingen kjøpte jeg for en måneds tid siden, men så var det pensler da. De tok jeg meg ikke råd til å gjøre på hobby-butikken.
Men her om dagen kom Gamle Gubben Grå hjem med to pakker med pensler til meg. Han var vel lei av å ha en boks med 52 ekorn stående på skjenken i spisestua. Så i dag satte jeg meg ned og fikk malt ekornene, festet tråder i de og nå henger de ute i syrinbusken til glede eller ergrelse for de som går forbi. Eller muligens de ikke bryr seg så veldig. Bare lurer på hva den halvsprøe kjerringa har funnet på nå. Samme for meg. Jeg gleder meg over ekornene mine. Og ja, jeg har ikke så mye i mot å bli sett på som litt sprø.
Vi trenger drikkevarer til ungene kommer hjem i jula sa jeg til Gamle Gubben Grå her om dagen. Han var ikke uenig i det. Jeg har kjøpt inn en del forskjellig juleøl, sa han. Jeg hevet ikke et øyenbryn. Det ville overraske meg mer hvis han ikke hadde kjøpt inn noen eksemplarer av juleøl nå i starten av desember. For Gamle Gubben Grå er øl kultur. Jo sjeldnere øl, jo bedre.
Han fortsatte sin oppsummering av drikkevarer: Akevitt tror jeg vi fremdeles har for flere år ennå. Det går som regel bare ett lite akevitt glass i jula. Det drikker Gamle gubben Grå. De siste årene har muligens Datteren og Yngste Sønn tatt hvert sitt lille glass akevitt til julemiddagen. Jeg tror vi fremdeles har igjen av den flaska jeg fikk av moren din i 1993.
Jeg smilte til han. Det er en morsom historie. Tiril, datteren vår som døde i krybbedød ble født 21.12. 1993. Hun hadde aspirert infisert fostervann og ble født med lungebetennelse. Hun og jeg ble derfor overført til Drammen sykehus dagen etter. Mamma og Pappa var en del barnevakt for Datteren de siste hektiske førjulsdagene. Gamle Gubben Grå pendlet mellom jobb, sykehuset og å bruke tid sammen med Datteren. Da han hentet henne hos Mamma 22.12 fant han i posen med barnetøy og kosebamser ei halvflaske akevitt. Han syntes det var litt rart at svigermoren hans sendte med han en flaske brennevin, selv om hun fort kunne ha funnet på å sende med han nybakte julekaker eller annet å kose seg med.
Neste desember var jeg ute hos Mamma i førjulstida. Det var litt felles baking, laging av sylte eller andre juleforberedelser. Jegskjønner ikke dette sa Mamma. I fjor kjøpte jeg ei halvflaske akevitt før jul. Dere skulle jo hit alle samme. Søsknene dine og deg med partnere og familier. Så jeg kjøpte ei halvflaske akevitt til for å være sikker på at vi hadde nok. Den forsvant sporløst. Jeg kan ikke skjønne hvor jeg har lagt den. Jeg foreslo at hun hadde lagt den i stelle-baggen til Datteren. Hun så forferdet på meg. Og så lo vi masse mens hun hoderystende lurte på hva Gamle Gubben Grå tenkte om henne.
Men glem akevitt fra forrige århundre. jeg tror den er drukket opp. Dette skulle handle om drikkevarer til barn som for lengst har vokst fra stellebagg.
Gubben sto med bilnøklene i hånda og skulle dra til Hønefoss for noen ærend. Hadde du tenkt å bli med, og dra på poltur? Jeg overlater vinkjøpinga til deg.
Hvem snakker om polet? spør jeg. Jeg vil du skal dra på Felleskjøpet. Jeg skal si dere Gamle Gubben Grå sperret øynene opp! Felleskjøpet??? Er du sikker på at det er rett sted å kjøpe drikke til voksne barn som kommer hjem på juleferie?
Jeg forstår hans reaksjon. Da jeg var barn kjøpte vi morsmelkerstatning til kalvene på Felleskjøpet. Det er vel det eneste av “drikkevarer” jeg noen gang har hørt at er kjøpt der-. Men i år ville jeg altså at Gamle Gubben Grå skulle reise på Felleskjøpet og kjøpe drikkevarer til familiens julefeiring – og vi har ikke kyr!
Jeg hadde funnet ut at de har Fjøsnisse-brus! Blås i ungene. Det var bare en unnskyldning. Jeg har alltid hatt sans for fjøsnisser. Jeg er jo vokst opp på gård. Julebrus har jeg ikke stort forhold til Falt litt for Solo Julebrus uten sukker i fjor, og det blir kanskje noen slike denne jula og. Men Fjøsnisse-brus laget av norske bringebær og kirsebærsaft. Det har jeg fått for meg at jeg kommer til å elske. (Hvis søstrene mine eller andre familiemedlemmer leser dette tenker jeg de ler godt. Alle vet at jeg ikke like kirsebærsaft. Det har jeg aldri gjort. Det smaker “glatt”.)
Vel, Fjøsnisse-brusen ble kjøpt inn. Gamle Gubben Grå er snill slik. Så skal vi finne ut i jula hvor vidt jeg liker den – til tross for kirsebærsafta.
Da jeg klikket meg inn på bloggen som ligger over meg på bloggtopplista var den første retten som var nevnt på denne ukemenyen sylte av sideflesk/buklist. Jeg tror jeg er godt over gjennomsnittet glad i sylte. Det er ikke få kilo av dette pålegget som fortæres i Drømmehuset i løpet av desember, og det er jeg som spiser alt sammen. Tror ingen av de andre i familien her liker sylte i det hele tatt.
Helst skal det selvsagt være hode-sylte. Hode-sylte slik Mamma laget den. Jeg var med henne en gang for å lære. Og ja, jeg tror jeg hadde klart å lage god gammeldags hode-sylte hvis jeg hadde et grisehode og ei høne tilgjengelig. Samtidig er jeg relativt sikker på at jeg aldri kommer til å brette opp ermene og sette i gang med kjeler og grisehode. Da måtte det være flere enn meg her som syntes dette var noe av det mest fantastiske en kan sette tennene i. Det er mye jobb
Jeg har laget buklist-sylte en del ganger. Begynner å bli noen år siden sist. Kanskje skulle jeg gjøre det i år? Sylte er jo utrolig godt, og det er ikke alle variantene i matbutikken som er like gode, Hm, nå fikk jeg noe å tenke på.
Vet dere forresten at det var så vidt ikke forholdet mellom meg og Gamle Gubben Grå havarerte nesten før det startet på grunn av sylte?
Vi ble sammen rundt juletider i 1989. Etter å ha blitt mer kjent i løpet av høsten 89. 35 år siden i disse dager med andre ord. Det er vel verdt litt mimring om ung forelskelse – og sylte?
Vi var begge to ledere i Tåsen speidergruppe på den tiden. Første søndag i advent var det julemesse i Ullern kirke. Antakelig for speidere i store deler av kretsen, for Ullern kirke ligger et stykke fra Tåsen. (Kirken på bildet er Sørum kirke på Bjoneroa. Jeg tok et bilde fra arkivet i stedet for å dra til Ullern kirke å fotografere nå på morgenen. Hm, jeg har faktisk ikke vært i Ullern kirke annet enn den gangen i 1989, kanskje vi burde ta en tur snart? Jeg er jo så glad i kirker.) Mellom oss på kirkebenken satt en litt vilter gutt på 8-9 år. En ordentlig sprett, som vi gjerne ville at skulle holde seg sånn noenlunde rolig i løpet av gudstjenesten. Det var nok derfor vi hadde plassert oss strategisk på hver side av han. Med jevne mellomrom kastet vi skråblikk bort på gutten, som oppførte seg langt bedre enn vi hadde fryktet. Tror bare han skled av den harde kirkebenken en gang. Flere ganger i løpet av de gudstjenesten møttes blikkene våre over det lyse hodet til denne gutten. Og ja, da jeg dro hjem fra kirken hadde jeg fått en tanke om at denne fyren i speideren var i grunn litt spennende å bli litt mer kjent med.
Kvelden etter var det juleavslutning for lederne i Tåsen. Vi skulle spise pizza på Peppes på Frogner. Jeg fikk flere tilbud om skyss opp igjen til Ullevål sykehus hvor jeg bodde på studenthybelen min, men takket nei, jeg ville heller rusle opp igjen. Godt å bevege seg litt. De andre lederne som var der kjente meg ikke godt nok til å reagere på en slik uttalelse fra meg. Jeg hadde nemlig tenkt ut at hvis Gamle Gubben Grå var litt interessert i å bli bedre kjent med meg ville han benytte anledningen og ta bena fatt sammen med meg. Jeg hadde sett at han kom med samme buss som meg ned til Peppes, så han hadde ikke bil på Peppes. Bet han ikke på agnet kunne jeg kjapt hoppe på 20-bussen på neste busstopp når de andre var ute av syne.
Gamle Gubben Grå er ikke dum. Selvsagt slapp jeg å traske alene oppover Kirkeveien. Så trivelig var turen at den ble avsluttet med et kjapt kyss der jeg tok av Sognsveien og bort til studentblokka mens han fortsatte oppover til Havebyen hvor foreldrene hans bodde eller muligens Kringsjå hvor han hadde hybelen sin.
Litt senere i desember var det grøtfest med speiderne. Gamle Gubben Grå kjørte meg hjem etter grøtfesten. Jeg hadde jo både grøt-kjele og en del annet å bære på. Jeg ba han med inn, høflig som jeg er. Og han ble en god stund ut over kvelden og natta.
Vii begynte å se litt mer til hverandre utenfor speideren etter denne kvelden. En natt på studenthybelen min fikk jeg ikke den søvnen jeg trengte fordi Gamle Gubben Grå ikke klarte å holde fingrene sine unna meg, selv når vi skulle sove. Det er litt trangt med to voksne mennesker på en sovesofa på 90 cm eller hva den var. Absolutt ingen dobbeltseng. Da som nå blir jeg fort litt gretten når jeg blir for trøtt. Jeg måtte få fyren til å drive med noe annet enn å fingre på meg. Så jeg spurte om han var sulten. Om jeg skulle lage litt nattmat til han. Han takket ja til litt nattmat, og jeg gikk på felleskjøkkenet på hybelhuset og lagde noen brødskiver til han. I hylla mi i kjøleskapet hadde jeg en bit hjemmelaget hodesylte sendt med fra Mamma sist jeg var hjemme. Jeg husket jeg telte litt på fingrene om jeg virkelig skulle ta litt av min dyrebare skatt, syltebiten, og gi til denne fyren fra Oslo beste vest. Jo han fortjente det beste hybelen kunne by på. Så han fikk ei skive med sylte og ei skive med noe annet. Da jeg kom inn på hybelen med asjetten med sylte-brødskiva så Gamle Gubben Grå på asjetten, pelte på sylte-brødskiva, rynket på nesa og spurte; Hva er det? Jeg fortalte at det var min mors hjemmelagde hodesylte med stolthet i stemmen. Æsj! svarte Gamle Gubben Grå. Det var så vidt han ikke ble jagd på hodet ut av hybelen etter den kommentaren, husk jeg var trøtt og allerede gretten.
Han fikk på nåde bli natten ut. Siste bane hadde for lengst gått. Det var en stund til de første begynte å gå. Det er kaldt i Oslo i desember og et stykke å gå til Kringsjå. Men jeg rullet ut liggeunderlag og sovepose og la meg på gulvet uten ett ord. Jeg var trøtt, gretten og rimelig fornærmet på hodesylta til Mamma sine vegne. Heldigvis var jeg blidere da jeg våknet, og det ble ikke slutten på dette forholdet slik jeg hadde bestemt meg for da jeg krabbet ned i soveposen. For nå 35 år senere er vi fremdeles et par, men jeg tilbyr han aldri å smake på sylta jeg kjøper.
Jeg så dette D.I.Y prosjektet i et interiørblad og falt helt for ideen. Så enkelt, så fint! Man bruker telys til å “støpe” stearinlys i sandkakeformer. Dette måtte være et overkommelig prosjekt som og Kjerringa ville klare uten for mye frustrasjon.
For noen dager siden leste jeg inne på bloggen til Solliv at hun hadde laget slike lys. Det gjorde meg tryggere på at dette var noe selv Kjerringa kunne klare. Det er noe med å vite at noen “virkelige mennesker” har gjort det før deg og fått det til på en god måte.
Så da skred jeg til verket da. Tok telys ut av formene sine, og satte de i sandkakeformer. Ett lys i hver form. Satte formene i ei steikepanne og varmet steikepanna opp ganske mye. Når stearinen var halvveis smeltet skrudde jeg av varmen, og lot resten av lysene smelte på ettervarmen. Når lysene var helt smeltet skjøv jeg panna vekk fra varmen. Jeg lot de kjølne og stivne litt før jeg flyttet de over på ett brett og satte de ut for videre avkjøling.
Resultatet ble jeg veldig godt fornøyd med. Det er så gøy når slike prosjekt går helt etter planen. Så dette blir nok gjentatt neste år. Sandkakeformene kan jo brukes flere ganger, gjenbruk er tingen.
I Drømmehuset er spisestuen holdt i sølv og svart. Tror dere ikke det blir fint med noen slike sandkake-lys midt på bordet til julemiddagen? Jeg måtte teste litt med ett lys på et fat med krydder som jeg har på spisebordet til vanlig. Ble rimelig fornøyd. Og ja, jeg lagde noen når jeg først var i gang. Dette gikk lekende lett og var gøy å drive med. Kanskje putter jeg noen i noen gaver og.
God morgen og god tirsdag. Jeg sitter her og koser meg med teen jeg fikk i adventskalenderen fra Datteren. Hvit te med tropiske frukter i dag. Det lukter deilig. Ute er det fremdeles mørkt og et par kuldegrader. Julepynten kommer gradvis opp her i Drømmehuset. Noen julekuler her, litt tente stearinlys der.
Når dagslyset har kommet skal jeg ut en tur med hundene. De siste dagene er det Gamle Gubben Grå som har tatt de fleste turene. Men i dag tenkte jeg å få på meg piggskoa å komme meg ut på tur. Men fremdeles er det tekopp og tastatur som gjelder. Tekopp og tastatur, og etter vert brødskive med sylte. Finnes knapt noe bedre enn sylte med sennep.
Det går som sagt rolig og fredelig for seg frem mot jul her i Drømmehuset. Vi er godt i gang. I går tok vi noe av julevasken. På søndag var det lysstøping. Det kan du lese om i et innlegg som kommer litt senere i dag.
Jeg er så godt i gang med juleforberedelsene at jeg til og med har en plan for innleggene i serien Gamle Gubben Grå og kjerringa lager jul. Og selv om det var historiefortellinger både 1. desember og i går så vil det de neste dagene bli fortellinger fra juleforberedelsene til Gamle Gubben Grå og Kjerringa slik som jeg vet leserne mine liker. Slik dere kan lese om i innlegget Det lukter kaffe av komposten.
Jeg tror det er de små hverdagslige hendelsene leserne mine liker å lese om i julstria. Det de kan kjenne seg igjen på. Kanskje strekke på smilebåndet av Gamle Gubben Grå og Kjerringa og alt som ikke er perfekt. En motvekt til alle bildene på sosiale medier av hjem fra fantastisk flotte, pynta julehjem hvor putene er “puffet” og potteplanter og kakemenn er perfekte. Husk da at det bare er et lite utsnitt man ser. Snur man kameraet i en annen vinkel kan det være rot oppe på kjøkkenskapene og kakemenn som langsomt har glidd ned i søppeldunken på kjøkkenet fordi de har fått en farge som fort kan henlede tankene på n-ordet.
