Det siste året har dadler reetablert seg som noe man koser seg med har jeg forstått. Datteren som bor i hovedstaden og følger trender i matveien er i det minste hekta. Jeg vet ikke hvor mange foredrag og smaksprøver jeg har fått om og med dadler det siste halve året.
Jeg er kanskje ikke like begeistret som Datteren.

Da jeg fant oppskrift på julegodt med dadler tenkte jeg at det må jeg ha til jul. Det vil nok falle i smak hos Datteren. Så her om dagen satte jeg i gang.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I grunn en grei oppskrift. Man kjørte alle ingrediensene sammen i en blender, formet passe store kuler av deigen og rullet så deigkulene i kokos. Burde være en overkommelig oppgave, selv for denne kjerringa.

Mandler ble malt. Så putta jeg i blenderen 15 dadler, uten stein. Det sto ikke noe på pakka om de var uten eller med stein så jeg sjekket for sikkerhets skyld. Niks ikke steiner i disse dadlene. Det neste som skulle opp i blenderen var 35 kirsebær. Gamle Gubben Grå hadde kjøpt et stort glass med hermetiske kirsebær til meg. Håndlaget fra et sted på Vestlandet. Det skulle og være et par spiseskjeer kirsebærlake, kokos, kakao og romessens. Oppskriften ble fulgt til punkt og prikke.

Deigen ble ok. Kulene ble fine. Kokosen festet seg ok. Alt var såre vell. Fine så de ut og, bare se på bildet øverst. Ja, jeg måtte faktisk slite litt med å få Yngste Sønn til å tro at det virkelig var jeg som hadde laget de.
Fadesen med kransekakehjertene   og de brente pepperkakevinduene var glemt i Kjerringas hode. Baking, det fikser jeg.

Gamle Gubben Grå fikk æren av å prøvesmake. Han ga fra seg et overraskende Nam! og Kjerringa smilte fornøyd. Når til og meg Gamle Gubben Grå likte godter med dadler, da måtte de ha blitt perfekt.

Gleden hos Kjerringa ble kortvarig.
De var gode, men kanskje litt uheldig at de er med stein? Sa Gamle Gubben Grå etter å ha tygget i seg hele kula. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde jo sjekket med mine egne nøye. De hadde ikke steiner. Ikke dadlene nei, men når Gamle Gubben Grå gransket glasset med de håndlagde kirsebærene nøyere sto det at disse overprisa luksus-bæra fremdeles hadde steinene i behold. Hva var det de hendene i håndlaget egentlig hadde gjort hvis de ikke hadde fjernet steinene?

I dag etter å ha smakt på noen flere av disse daddel-kulene mente Gamle Gubben Grå at jeg kanskje måtte være forsiktig med å servere kulene mine i jula. Han hadde fått en hvor steinen var blitt knust til små biter, og mente de kunne feste seg i tennene på gjestene eller lage kutt i munnen på den som spiste.
Tror dette blir kosemat for de spesielt interesserte, og kanskje ikke noe jeg serverer til Svigermor. Vil jo helst ikke at hun eller andre skal skade seg på julebaksten.

Det er ikke alltid så mye som skal til for å pynte opp litt utenfor inngangsdøra.  Og som de fleste har fått med seg er Kjerringa langt flinkere på slike ting enn kakebaking.

På bordet på trammen satte jeg den før omtalte julerosa (når temperaturen tillater det). en lykt som begynner å få litt rustikk sjarm. Rustikk sjarm betyr at den har sett sine bedre dager, og begynner å bli litt små-rusten her og der. Vel, Gamle Gubben Grå og Kjerringa har muligens og sett sine bedre dager, så det harmoniserer bra.
Så tok jeg et par kvister fra tujahekken og la til pynt sammen med lykt og blomster.
Mer skal ikke til for å lage et Instagram-vennlig bilde ala det vi ser i interiørbladene.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Da vi bodde i huset i skogen var de høyt under taket, I stua var det åpent opp til mønet, og sånn et par meter over gulvet gikk det en hylle langs en pipemur, over åpningen inn til kjøkkenet, og over nedgangen mot  underetasjen, pluss at det var gardinbrett på fire store vindusflater rundt i stua. Det var altså hyller eller gardinbrett nesten sammenhengende rundt hele den nokså store stua.

Den første jula  vi bodde der (i 1998) fikk jeg ideen om at jeg ville samle så mange nisser at jeg kunne fylle alle de hyllemeterne og oppe på gardinbrettene med ulike nisser.
Venner og familie ble glade for det prosjektet. Plutselig visste de hva jeg skulle få i gaver, nesten til en hver anledning. Det er kanskje ikke så mange som når de fyller førti i august får en mengde nisser i julegave. Det fikk jeg.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Jeg rakk ikke å komme helt rundt med nissene innen vi flyttet i 2007, og tok selvsagt nissene med på flyttelasset. Så første jula her i Drømmehuset sto jeg med en 150-200 nisser, og tenkte hvor skal jeg plassere de? Her var det ingen bjelker. Ingen gardinbrett (Det har kommet et par gardinbrett siden den gang) Ingen brede vinduskarmer.  Og ja, nissene betyr mye for meg. Mange, ja faktisk de fleste, har jeg fått av venner og bekjente ved forskjellige anledninger.

Løsningen for de nissene som er relativt små og laget i keramikk, porselen og en kongle-nisse var å plassere de på peishylla og en slags “mur-trapp” vi har langs peisveggen.
Her i Drømmehuset har nissene på peisen liksom blitt svaret på nissene på bjelkene, selv om det selvsagt kryr av nisser andre steder i huset og. Og ja, det dukker fremdeles opp nye nisser nesten årlig. Litt usikker på om jeg fikk noen i fjor. Jeg har litt mange, og bortsett fra noen ytterst få dublikater som bor ute på trammen i jula, så er alle forskjellige.

Når man har så mange nisser og har hatt som regel og ikke pynte huset til jul før lille-julaften har det ofte blitt sene nattetimer før alle nissene er på plass. Noen ganger har det å plassere alle nissene nesten føltes som et ork, enda det i grunn er veldig trivelig. Det minner meg jo om hvem jeg har fått nissene av. Mange av nissene er og fra folk som ikke er en del av hverdagen min lengre. Folk som har flytta, tidligere kollegaer, noen er døde.

I år plasserte jeg nissene på peisen allerede andre helga i advent. Så tok jeg en pause før jeg pakket ut resten og plasserte de, Jeg skal minimere stresset på Lille-Julaften med å ha minst mulig ting igjen den dagen.
Jeg hadde en helt annen ro når jeg satte opp nissene. Danderte og flyttet rundt på dem. Ble stående med enkelte av dem i hånden noen ekstra sekunder og mintes de jeg hadde fått dem av.  Kos i stedet for stress.

Tror jeg skal følge den strategien også neste år.

For en uke siden, forrige onsdag, satt jeg her og reflekterte over temaet buklistsylte. I dag forventer Allan at jeg skal sitte her og reflektere over det han kaller sylterull.
Litt imponert over at Allan anbefaler folk en tur til rørleggeren før man starter på kokkeleringen. Der lærte jeg i det minste noe nytt.
Men ellers dere, pålegg laget av buklist eller av tynnribbe er ikke det samme som god gammeldags sylte. Sylte skal jo lages av et grisehode!!

Det er nesten så jeg setter i gang med å lage hodesylte bare for å vise folk steg for steg hvordan man lager ordentlig sylte.
Det er bare to ting som får meg fra den ideen; For det første har jeg ikke noe grisehode liggende, og tror ikke jeg får tak i det hvis jeg stikker en tur ned på Kiwi. For det andre er det kommunestyremøte i morgen. Jeg har litt annet å bruke dagen på enn å koke grisehoder og gamle høner.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

På bloggen I glasset skriver Heidi Jaksland Kvernmo at buklist er for pyser. Det samme antar jeg hun mener om tynnribbe. I blogginnlegget fra 2009 tar hun og til orde for at sylte burde bli en beskyttet betegnelse. Forutsetningen for å kunne kalle det sylte er å benytte grisens hode, ikke ei buklist. (eller tynnribbe) Jeg er så hjertens enig.

Jeg sukker litt ekstra her jeg sitter med tekoppen. Jeg kan jo kunsten å lage hodesylte fra bunne av. Lærte det av Mamma. Det er ikke så vanskelig. Det er bare tidkrevende, og så må man huske på å få tak i et grisehode. Det kan bestilles på Meny eller andre matbutikker med en oppegående kjøttdisk. Går muligens an å få kjøpt fra diverse småskala-produsenter også.
Teller på fingrene om jeg skal skrive koke hodesylte på lista over ting som skal gjøres før jul, men kommer til at jeg dropper det i år. Tar det heller til neste år. Det står i grunn mange nok ting på den lista.

Derimot kan jeg gi dere en liten innføring i kunsten av å lage hodesylte.
Du tar altså et eller to halve grisehoder og koker hodet i en stor kjele lettsaltet vann i et par timer til kjøttet løsner fra kraniet. Putt også den høna eller et annet kjøttstykke opp i den kjelen og lar det koke med. Poenget med høna er at da får man litt mer kjøtt i sylta.

Når hodet er ferdig kokt, og her er det bedre å koke det litt for lenge enn å starte før kjøttet løsner skikkelig bra kraniet. Det vil gjøre den videre jobben din mye enklere.
Skjær svoren av grisehodet og legg det på en tallerken eller et fat.  Skjær løs kjøttet og fordel det på hver sin tallerken eller bolle. Lyst kjøtt, fett på en tallerken og mørkt kjøtt på en annen. Det samme med hønsekjøttet. Farge på kjøttet er nøkkelordet for sortering her, ikke hvilket dyr det kommer fra.

Bland så krydderblandingen. Pepper, nellik, allehånde, ingefær, salt og gelatinpulver.  Ett par teskjeer av hvert krydderslag, det dobbelte med gelatinpulver.

Så finner du frem sylteklede Det går greit med et kjøkkenhåndkle. Dette klede (eller kjøkkenhåndkle) vris opp i varmt vann, og lar det kle bunnen på et vid bolle.
Så legger du biter av svor opp på kledet, Busten (utsiden) skal ligge mot kledet.
fortsetter med å legge mørkt og lyst kjøtt lagvis. Mellom lagene med kjøtt strør du krydder-blandingen. Når du ikke har mer kjøtt igjen legger du et nytt lag svor på toppen. Denne gangen med busten opp.
Brett så klede godt rundt sylta og bind godt med hyssing på kryss og tvers rundt.

Så skal sylta trekke i den varme kraften du  kokte grisehodet og høna i en halv times tid på middels varme. Den skal trekke, ikke koke.

Så skal sylta fremdeles innpakket i sylteklede legges i press over natta Jeg har selvsagt god gammeldags syltepresse innkjøpt på et loppemarked, men har du ikke det går det greit å bruke ei skjærefjøl med noe tungt oppå.

Neste dag kan du pakke ut sylta og se at den faktisk ser ut akkurat slik en god gammeldags hodesylte skal se ut. Nyt den med sennep og salt. Gjerne med lefse.

Så har Kjerringa forsøkt seg på litt baking igjen. Pepperkakevinduer, slik som på bildene i dette bladet. Er de ikke fine? Ja, altså på bildene i bladet.

Jeg brukte tid på å lage mal av pappen til en gammel Grandiosa-eske, og jeg gikk for den versjonen med vindusglass med sprosser som går på skrå. Jeg gjorde meg flid med utregning, oppmåling og tegning. For en gang skyld skulle Kjerringa gjøre alt veldig nøyaktig og ikke bare slumse i vei. Jeg har litt lett for det.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Med nitid presisjon klippet jeg ut vindusflatene etter å ha brukt en spiss kniv til å kutte hull i pappen i hver rute. Jeg skar meg bare en gang i fingeren under den prosessen. Det var vel ikke annet å forvente. Heldigvis hadde jeg funnet førstehjelpsutstyret jeg fikk til 50-årsdagen min da jeg ryddet i klesskapet her om dagen, så jeg brukte ikke mye tid på å lete etter plaster.

Ferdigkjøpt pepperkakedeig er tingen når kakene skal være mer pynt enn mat. Den er grei å arbeide med. Kjevlet ut deigen rett på bakepapir slik at jeg bare kunne dra hele papiret over på steikebrettet og slippe å forflytte ferdige vinduer over på stekeplate. Var rimelig fornøyd med resultatet så langt. Ja  jeg tror jeg til og med trallet en liten julesang før jeg begynte å knuse drops til vindusglassene.

Jeg hadde tenkt å gjøre der hakket mer avansert enn på bildet i bladet. Jeg hadde kjøpt inn både røde bringebærdrops og gule kamferdrops. (Jeg fant ikke sitrondrops.) Her skulke det bli flotte blyglassvinduer!

Med kjevlet som våpen ble gule og røde drops knust til pulver. Det spratt dropsbiter rundt i halve kjøkkenet og luktet sterkt av kamfer.

Drops-pulveret ble fylt inn i vindusflatene og pepperkake-vinduene satt i forvarmet steikeovn med tidsuret på for ønsket steketid. Ja jeg husket til og med å tre i hyssing jeg kunne henge de opp med når de var ferdig stekt.

Her ser dere resultatet:

Ble ikke helt som på bildet i bla kan man si. Røyken veltet ut da jeg åpnet komfyren, og det var et under at ikke røykvarsleren begynte å pipe.

Gamle Gubben Grå sjekket ovnen. Den er jo relativt ny, og Kjerringa har kanskje ikke brukt den så mye. 275 grader grill var tydeligvis ikke riktig innstilling – og heller ikke det Kjerringa trodde hun hadde satt steikeovnen på.

Julebakst ligger ikke helt for Kjerringa i år.

Leser at Monica føler at livet går i 150 km/h. Mitt liv har nok langt lavere hastighet, heldigvis.
Selv om jeg fremdeles savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde er jeg glad at jeg nå har roligere dager.  Jeg kjenner jo på hva en liten bagatell som en litt glatt vei-bit gjør med meg.  Jeg som likte å føle stress-adrenalinet pumpe, kjenner nå at stress ikke er sunt for meg.

Jula 2017 står fremdeles for meg som et mareritt. Da lå jeg konstant bak skjemaet, og dagene var fulle av oppgaver som jeg bare måtte gjøre. Jeg er fremdeles usikker på om alle som skulle ha julegaver fra oss fikk gave det året. Julebaksten sto en hybelboende Eldste Sønn for, og antakelig møtte Svigermor vaskebøtta i gangen da hun kom for å feire julaften. Det var der den sto da jeg for ut døra for å rekke enda en gang ut til mine gamle foreldre før jeg dro for å tilbringe julekvelden på jobb, og jeg møtte bilen med Svoger og Svigermor ved postkassa, ute i god tid som vanlig.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

I år synes jeg jeg har fått mye ut av førjulstida, selv om ikke alt har blitt like vellykket. Brente julekaker får meg ikke til å utslitt falle over ende i krampegråt på sofaen, men mer til å trekke på smilebåndet og tenke er det mulig! Jeg teller stille opp i hodet. Vi har fem kakeslag vi kan legge på fatet hvis vi tar med boksen med billige pepperkaker, og ett slag for spesielt interesserte.
Fremdeles er det to uker igjen, så det blir nok litt mer. Blir det ikke tid til det, så holder det vi har.
Mye av gavehandlinga har jeg gjort på nett. Ikke alt har dukket opp i postkassa ennå, men kommer ikke alt frem til jul så har vel folk en bursdag i løpet av året eller muligens det kommer en ny jul om ett års tid.

Kanskje bør jeg gjøre noen sånne skikkelige jule-kos ting. Jeg har ikke vært på julekonsert i år. Jeg har heller ikke vært på julemarked. Men det skal være julemarked på Riddergården til helga. Tenker vi tar kaffekoppen der på lørdag, og titter litt i bodene. Sånt er koselig. Før jula ringes inn skal jeg og ha to dager med kommunestyremøter, feire en fødselsdag og møte storfamilien til pinnekjøttmiddag.
Det er godt å føle at jeg koser meg i førjulstida og har senkede skuldre selv om det bare er to uker igjen, og alt ikke går helt etter planen hele tiden.
Mer om det kan du lese senere i dag.

(Og for de som lurte, bildet er fra i fjor. Det er ikke så mye snø nå.)

Jeg har alltid likt kranser. Finnes vel knapt noe mer hyggelig enn å bli ønsket velkommen med en flott krans på inngangsdøra.  Opp gjennom årene har jeg forsøkt å binde noe kranser selv. Stort sett med dårlig hell. Kanskje fordi jeg som regel har forsøkt å lage kransen helt fra bunnen av. Vel, de jeg har laget har ikke alltid blitt runde, og noen har liksom gått fra hverandre før jeg har kommet halvveis.

Men i dag laget jeg krans etter inspirasjon fra en av mine mange utklipp fra gamle interiørblad. Et svensk interiørblad fra tidlig på 2000-tallet. Halmkrans med litt bar, noen kongler, røde bær og kanelstenger.
Halm-kransen kostet 34,- kroner. De røde bærene omtrent det samme. Kanelstengene hadde jeg fra før. Det samme med konglene. Lerkekongler. De plukket jeg i våres.
På bildet i blad hadde den og en lang sløyfe i tynt bånd. Jeg droppet den. Synes den ble like fin uten, dessuten er jeg ikke så flink til å knyte flotte sløyfer.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Jeg ble fornøyd selv. Det er det viktigste. Ikke perfekt. Men øvelse gjør mester. kanskje blir neste krans jeg forsøker meg på enda bedre.

Allan har blitt lei av å klage over blåmandager inne på bloggen sin. Endelig, tenker jeg i mitt stille sinn. Når han har blitt lei selv, hvordan tror han vi andre føler det?

I dag er det min tur til å klage, sukke og syte over alle som syter og klager.  Folk som ikke kan møte en arbeidsuke uten å gnåle om blåmandag eller se en pose julepakker uten å snakke om kjøpepress og overforbruk.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Som alltid kommer inn på gallebesvær så fort det blir snakk om juleribbe for ikke å glemme at de må gråte litt over den stakkars grisen som måtte bøte med livet på grunn av min kannibalistiske trang til å spise svinekjøtt til jul.
Jeg er så drittlei alle som forsøker å gjøre alt som er koselig og bra til noe trist og dårlig.

Du vet disse menneskene som samme hva som skjer alltid får vinklet det til noe negativt.
Er det strålende vær i dag, så sutrer de over at de ikke har tid til å nyte det fine været, at det sikkert kommer til å snø i morgen eller at de husker helt klart at det regnet en gang i fjor sommer.

Jeg er så lei av mennesker som starter en hver samtale med Huff! Da får de liksom satt stemningen. Da vet alle hvordan fortsettelsen blir og hva som kommer.
Da er det hemoroider og prolaps, utakknemlige svigerdøtre, foreldre som ikke forstår deg og at det var flere på veien eller i kjøpesenteret enn de selv.

Jeg har fått nok av mennesker som ikke klarer å la være å påpeke at du ikke burde ha så kort, lang, vid, trang kjole. Eller enda verre fortelle noen andre at du ikke burde ha så kort, lang, vid, trang kjole.  Det finnes da viktigere samtaletemaer, og er du sikker på at alle synes du ser optimal ut i din kjole?
Det er ikke alltid man trenger å si alt man tenker.

Allan skriver i sitt innlegg at han ikke skal klage, sutre og syte mer over blåmandager dette året. Det er bra!
Jeg skulle ønske flere av oss kunne følge Allans eksempel og la være å klage, syte og sutre resten av året, uavhengig av tema. Jeg tror mange ville få en bedre jul hvis alle gikk litt i seg selv før vi møtes til juleselskap og andre sosiale aktiviteter nå i jula.  Skal vi droppe sutring, syting og klaging?
Skal vi forsøke å a fokus på det som er positivt, på å ha det trivelig og kose oss?  Gjøre vårt til å lage god julestemning rundt oss og la det kritiske blikket, de sårende kommentarene og de lange klagende utredningene bli igjen hjemme?

Det er ikke all kakebaking her i Drømmehuset som blir like mislykka som kransekakehjertene, Noe av baksten overlater jeg jo til Gamle Gubben Grå. Da pleier det å gå langt bedre.

Her om dagen fikk dere kanskje med dere at Solliv hadde et innlegg om den italienske julekaken panettone. Hun  hadde funnet i en forretning. Det virker som om hun hadde fått smaksprøve og kaken falt virkelig i smak.
Jeg er usikker på om jeg har smakt panettone. Gamle Gubben Grå mener vi kanskje hadde hatt det et år, kjøpt på salg i julestria eller fått i matkurven vi pleier å få fra Svigermor til jul. Jeg er usikker.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det jeg derimot er sikker på er at jeg får smake den i år, for Gamle Gubben Grå har bakt panettone. Se så lekker den ble!!

Vi har ikke suffle-form, så vi brukte en liten springform kjøpt inn på Nille i anledning denne baksten, og brukte bakepapir for å få høye nok kanter. (Jeg skriver “vi”, for det var jeg som kjøpte springforma…)

Se, så høy, flott og lekker! Jeg virkelig gleder meg til å smake på den på julaften. Nå er den pakket inn i bakepapir og aluminiumsfolie og har fått et opphold i fryseren. Den skal nytes med et godt glass vin ut på kvelden på julaften, eller kanskje første juledag. Jeg gleder meg.

Jeg er heldig som har Gamle Gubben Grå som klarer å få til flotte kaker.

Mens hjernen er mer opptatt av 7 slag, dere vet krumkaker, pepperkaker, fattigmann, goro også videre forventes det av meg at jeg skal sitte her tidlig på morgenen andre søndag i advent og reflektere over temaet fiskekaker!! 

Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot fiskekaker, men det er liksom ikke det jeg har fremst i pannebrasken en søndag i desember. Ikke synes jeg temaet er så veldig interessant heller. Jeg mener oppmalt fiskefarse, hvor spennende kan det egentlig bli uten at jeg går matbloggerne i næringa?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg googlet litt for å finne min vikling på temaet, kanskje tenke litt utenfor matboksen som noen pleier å oppfordre meg til på dager hvor disse evinnelige ukemny-bloggene ligger over min blogg på topplista.
Da fant jeg en historie som omhandler fiskekaker, men som og kanskje er kjekk å notere seg bak øret nå som vi går inn i de to siste ukene med desperat julehandling.
Vet dere at en kvinne i Horten helt uten å tenke over det betalte 8.000 kroner for en pakke fiskekaker?

Historien finner jeg i Ringeriksavisa 11.10.2023:
En fiskeselger som fartet rundt på Østlandet la ofte til en ekstra null eller to bak summen han og kunden var blitt enige om når han tastet inn beløpet kunden skulle betale på betalingsterminalen han brukte. Kundene ble på den måten forledet til å betale relativt stive kilopriser på fiskematen de kjøpte.
Beløpene varierte fra 3.000 til nærmere 30.000. Blant annet betalte altså en kvinne fra 8.000 kroner for ei pakke med fiskekaker. Totalt svindlet han til seg nesten 180.000 kroner på denne måten fra 12 forskjellige kunder.
Mannen ble dømt til tre måneders ubetinget og to måneders betinget fengsel i Romerike og Glåmdal tingrett. I tillegg til fengselsstraffen må han tilbakebetale over 130.000 kroner til sine tidligere kunder.

Ha denne historien litt i bakhodet nå i den kanskje litt kaotiske julehandelen. Sjekk beløpet du faktisk betaler før du trekker kortet. Jeg vet at der kan i det minste jeg bli flinkere.