Klar for litt mer jul fra gamle dager? Jeg lover. Det blir ikke et like langt innhold som i går.
Dette er en historie fortalt av Ringeriksdikteren Elling M. Solheim i heftet Ringerike for 1969/1970 som kom ut rundt juletider 1969. Solheim var født i 1905, så jeg regner med historien må være fra en gang mellom1910 og 1920.
Det blir selvsagt ikke avskrift av stykket i heftet, men et kortere sammendrag.

Elling hadde som gutt sterk tro på Julegeita,
Julegeita er et overnaturlig vesen fra norsk folketro som søker inn mot husene ved juletider. Julegeita ble brukt som skremsel for å få barn til å hjelpe til med juleforberedelsene i ukene før jul. Det ble også sagt at geita straffet barn som var ulydige.
Julegeita skulle være spesielt opptatt av at unger hadde fått seg et nytt klesplagg til jul. Å ta på seg nye klær etter julebadet var en viktig tradisjon mange steder i Norge. Både gutter og jenter måtte hjelpe husmødrene med å få laget nye plagg.  Barn som ikke oppførte seg kunne bli bortført eller bli stanget av julegeita.

Han skriver om at når symaskinen kom på bordet under juleforberedelsene så skjønte vi at det skulle bli skjorter og trøyer på oss så Julegeita ikke fikk noe å bestille her i huset. Den kom bestandig og var ufin mot den stakkaren som ikke hadde fått et nytt plagg til jul. Så godt det var å høre duren fra symaskinen. Det skapte trygghet omkring seg.

Når alt var ferdig sydd, ble det stappet opp i vaskegryta og kokt der. Så ut på snorene for å fryse tørt. Først da fikk det den rette dåmen og glansen. 

Så var det ei desembernatt som skjorta til Elling, og sikkert til de andre i familien og, hang ute på snora for å fryse tørt at det ble  vind og snødrev, og juleskjorta til Elling blåste bort i snødrevet og var ikke til å finne igjen. Elling beskriver det sånn. Mor nesten gråt og far kremtet tørt et par ganger, men verst var det for meg som ikke ville få noe å verge meg med mot Julegeita. Tida gikk fort og det var tusen ting som skulle gjøres, så symaskinen kom nok ikke frem mer dette året. De få kronene far tjente måtte brukes til nødvendigere ting enn julestas til meg. Det var den kalde virkeligheten jeg måtte bli fortrolig med. I halvsøvne så jeg et geitehode som mekra og lo. 

Elling tar i historien oss med på alle gjøremålene som hører til i den hektiske tida før jul. Alt fra slakting til baking av møljebrød. Med jevne mellomrom kommer han tilbake til tanken på Julegeita og hva den vil gjøre med han siden han ikke har noen ny skjorte å ha på seg på julaften. Folketroa sto sterkt i det lille huset på Veme.

Når det ble snakk om Juleskreia, eller Åsgårdsreia som det heter andre steder, gikk det opp for han at i det følget var nok Julegeita med. Dette utysket som kom og ville ta julekveldsgleden fra meg.  
Åsgårdsreia var et broket følge av de døde og underjordiske som gjerne herjet om natta. Spesielt i juletida turet de frem og reiv med seg alle som ikke var ferdige til jul.
Ja de kunne rive med seg de som hadde alt i orden og, sånn liksom i dragsuget eller man kunne bli syk og sengeliggende.
Engstelsen hos lille Elling ble ikke mindre. Han skriver;
Det var neimen ikke greit å være et ørlite menneske. 

Så ble det endelig julekvelden og tiden for julebadet. Vi lar på ny Elling fortelle;
Vask og skrubbing i store stamper, lukt av såpe og nytt reint tøy. Men det var en som ikke fikk gleden til å skinne i seg, som hvert øyeblikk venta besøk av Julegeita, det var jeg.
Det varme såpevannet sved i øya og mor skrubba meg dyktig på ryggen. Jeg kjente gråten fikk mer og mer overtaket. Men ingen hadde visst medkjensle med en hutrende liten krok. 

Da gjorde mor en liten sving inn i kammerset og med ett sto hun der med flunkende ny skjorte til meg.
-Se nå, nå trenger du ikke være bange for julegeita lenger.

Ør av glede fikk jeg høre at far hadde finni skjorta igjen i en snøskavle og at han og mor var blitt forlikte om at det skulle være en liten overraskelse for meg. De ante nok ikke alle de kvaler jeg hadde hatt. 

Så kunne julegleden og julefreden senke seg over en liten gutt.

Historien ga meg noen tanker. Håper dere også likte å lede den. I morgen blir det ikke mer historie. Da er vi tilbake til hverdagen til Gamle Gubben Grå og Kjerringa og juleforberedelsene våre.

Som jeg skrev i innlegget Advent så var vi ikke helt i rrutetil advent i dag morges. Vi manglet lys på utejuletrærne, adventsstjerne i vinduet og julekrus til å drikke morgen-teen av.

Men i år går alt på skinner. Så når mørket senker seg lyser det fint til adve til både i stjernene i stuevinduet og i oppkjørselen. Julekrusene har og kommet ned fra loftet. Så godt i gang til jul tror jeg sjelden eller aldri jeg har vært 1  desember.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Eller helt ferdig er jeg ikke med pynting ute  Den ene ledlys lenka nektet å lyse, så en av stressende står uten lys. Sånn kan vi selvsagt ikke ha det! Dere ser på bilder litt lenger ned. Det skal være et juletre på hver side av de lysende sukkertøystengene.

Så jeg må få tak i ei lyslenke til. Det fikser jeg i morgen. Orket ikke ut å stresse med det på en søndag.

Jeg synes vi har fått gjort mye i dag. I tillegg til adventsstjerner og julelys ute er all julepynten båret ned fra loftet. Jeg har mye julepynt. Kanskje litt for mye. Men nå som alt er nede fra loftet allerede 1. Desember, er det jo håp om at jeg virkelig kan kose meg med å pynte. Ta meg god tid. Ikke som når alt først kommer ned fra loftet Lille Julaften, gjerne etter kveldsvakt. (Yes, det har skjedd.)

I tillegg har jeg gjort et par prosjekter fra permen med utklipp fra alle interiørbladene jeg stadig henter hjem. De tenkte jeg å lage egne innlegg om ut over i førjulstiden. Så følg med, i år skal det virkelig bli jul i Drømmehuset.

Datteren var hjemme tidlig i november, eller mulig det var sent i oktober. Hun hadde med julegaver. Godt å slippe å ha for mye bagasje når hun skal hjem til jul. Jeg fikk sirlige instrukser. Gavene i den haugen var til de som skal feire jul i Drømmehuset, gavene i posen skulle til folk utenfor huset og de to gavene i brunt papir skulle Gamle Gubben Grå og jeg åpne i dag, første desember. Det sto og på merkelappene.
Jeg sjekket merkelappene en ekstra gang i dag morges da jeg tok de to pakkene ut av gjesterommet. Ville jo ikke begynne å åpne julegaver allerede 1. desember. Riktignok har jeg tenkt å feire jul i hele desember, men akkurat julegaveåpning har jeg tenkt å vente med til kvelden den 24.

Den minste pakka var til meg.
Den inneholdt te-kalender! Nå skal jeg virkelig kose meg med en god kopp te hver morgen. I dag ble det te med kokosnøtt og pasjonsfrukt. Nydelig!
Skulle hatt bilde med tekopp, men julekrusene har ikke kommet ned fra loftet ennå. Målet er å få de ned i løpet av dagen. Mye er som vanlig her i Drømmehuset. Selv om vi er godt i gang med juleforberedelsene er vi like sent ute som vanlig med advents-forberedelsene.
Men regner med at både julekrus, adventsstjerner og ute-julelys er på plass i løpet av dagen – eller i det minste i løpet av neste uke….

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det var adventskalender til Gamle Gubben Grå også. Den litt større pakka. Det var en Haribo-kalender. Du vet sånn med sånne små gele-bjørner. En liten pose hver dag. Gamle Gubben Grå er veldig glad i Haribo-bjørner.

Datteren har fiksa adventskalender til oss “gamle” de siste årene. Jeg har kjent på den barnslige gleden det faktisk gir. Jeg har egentlig slutta med adventskalender til voksne unger for mange år siden. Men i år skal guttene og få adventskalender, Datteren og samboeren har selvsagt ordnet kalender til seg selv.

Gamle Gubben Grå og Kjerringa har tradisjon tro tenkt å la dere følge oss gjennom adventstida. Bli med på alle juleforberedelsene og se om det blir jul i Drømmehuset også i år.
Men før vi kaster oss over alle vår tids førjuls-sysler la oss ta et tilbakeblikk på hvordan juleforberedelsene var i gamle dager, og nå snakker jeg riktig gamle dager. Ja faktisk så langt tilbake i tid at verken Gamle Gubben Grå eller Kjerringa var født.

Historien jeg nå tar utgangspunkt i fant jeg i heftet Ringerike for 1968-1969, men den ble første gang utgitt i heftet som ble utgitt i1934. Det er et intervju en “Pan” hadde med Sara Moe i desember 1934.
Sara Moe var født på gården Mo i Steinsfjerdingen i Hole i 1867. Jørgen Moe var hennes onkel. Hun var gift med agronom Knut Mo på Berger i Norderhov.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Hvad synes De om julen før og nu? spør Pan, og Sara Moe som er en kvinne på 67 år i 1934 svarer villig.
Oppriktig talt er jeg ikke svært begeistret for måten å feire julen på nu for tiden. Før i tiden, for eksempel sånn i 70-80 årene, var julen en typisk hjemmets fest. Ungdommene kom alltid sammen i hjemmene i julen, og kun der. Nu forlater ungdommen hjemmene i julen og det er blitt utelivet, hotell- og restaurantlivet som florerer. 

Når Sara i dette intervjuet viser til 70- og 80 årene er det ikke min ungdomstid hun snakker om, men julefeiringen i 1870- og 1880 årene.
Jeg vet ikke hvordan utelivet på Ringerike var på 1930-tallet, men jeg innbiller meg at Sara Moe ikke hadde likt den utviklingen vi har sett de siste 90-årene siden dette intervjuet ble gjort. Jeg tror ikke ungdommene er noe mer i hjemmene nå.

Pan, intervjueren, forfølger den saken. Men før i tiden dro da også byfolket på landet i julen?  
Sara svarer kjapt; Ganske visst, men det var til slekt og venner, og hjemmene var alltid det store sentrum og det satte et ganske annet preg på festlighetene. 

Nå er det lenge siden jeg har vært veldig mye ute på byen i jula, men jeg husker andredagsfesten på Fossen på 1980-tallet. og det har vel hendt at jeg har vært med på ett og annet julebord etter den tid. Så, ja jeg tror jeg er enig med Sara i at hvis alle fester foregikk med storfamilien fra små barn til gamle grandtanter til stede, så ville det sette et ganske annet preg på festlighetene.

En juleforberedelser da, med julegater og slikt? spør Pan, den desemberdagen i 1934.
Det er og noget helt nytt. svarer Sara Moe. Før i tiden måtte man aldri pynte juletrær eller “lage julestemning” før selve julaften. Jeg tror det var noget riktig i det. 
Dette passer jo helt med innlegget mitt fra i går. Vi lar Sara Moe fortsette sitt resonement.

For all denne lagede julestemningen i byene og juleunderholdning i radioen, på forhånd, under alt ståket, ødelegger den intensitet det var over julefesten før, da stemningen først seg inn over en selve julekvelden, når alle forberedelsene var slutt. 

Jeg tror ikke Sara ville være begeistret for julepynt og julemarsipan i butikkene allerede fra starten av oktober, tente julelys fra tidlig i november og juletrær i annenhver stue ferdig pyntet allerede første søndag i advent.
Kanskje har vi mistet noe av den intensiteten Sara Moe snakker om.

Hvordan var juleforberedelsene før da, slik på en typisk Ringeriksgård? spør Pan videre.
Det var for det første sne, sier fru Moe og ser bebreidende mot vinduet.   

Tidligere i artikkelen har Pan fortalt at det denne desemberdagen rett før jul i 1934 er bart og regnvær omtrent som i år.  Klimaforandringene hadde nok allerede startet her på Ringerike.

Så fortsetter hun Men det var ikke slik den gang at man reiste til Hønefoss og kjøpte lakksko og klær. Det begynte en tre ukers tid før jul med at sypiken, skredderen og skomakeren kom til gårds og forsynte hver enkelt fra topp til tå med klær av hjemmevevet vadmel og verker. 

Juleslaktningen begynte fjorten dager før jul, og på en stor bondegård blev det som regel slaktet en seks griser, syv åtte sauer, et par kuer, en okse og en hest. Men naturligvis ikke for salg. Man laget opp mat for vinteren fremover.
Slaktingen varte i åtte dager.
Det typiske billede fra den tiden var 4-5 kjerringer som sitter med sine traug og lager søte og salte blodpølser, mens en stadig gikk rundt og pusset nesen på dem så det ikke skulde dryppe ned i trauget. 

Jeg tenker litt på den der kjerringa som vandrer rundt og tørker snørr av de andre for å unngå å få snørr i maten…..

Vi fortsetter med mer av slaktingen.
Så sto det et par husmenn og banket talg i en tro med øksehammeren. Det var helst fåretalg som  pikene og de gamle laget julelys av. 

Pan fortsetter med sine spørsmål.
Og de siste åtte dagene før jul?
Da var det rengjøring fra gulv til tak. Og så vedhugging i stor stil som karfolkene bar inn i svalen for at ingen skulle traske ute i sneen i julehelgen, for det var nu alltid sne den gangen. 
Hun er opptatt av den manglende sneen, men hun snakker ikke om klima-krise. Bare nevner det.

Så er vi nu kommet til selve julekvelden?
Om formiddagen var det storvask på alt folket. Enkelte lauget seg kanskje bare denne ene gangen om året, og nogen var det vel som innskrenket sig til å vrenge skjorten. 

Klokken 5 kom alle tjenerne inn, vannkjemmet og i sin beste puss, og så ble juletreet tent. Det var og skikk at alle gikk ut og hørte på kirkeklokkene som kimet høytiden inn.  
Jeg er litt overrasket over at de nøyde seg med å lytte til kirkeklokkene og ikke var i kirken på julaften.

Pan fortsetter sin utspørring.
Dere hadde vel presanger den gangen og?
Å ja da. Barna tenkte vel mest på presangene som nå. Men det var bare nyttegjenstander.
Som hva?
Tja, for eksempel pipe og tobakk til mannfolkene..

Jeg er litt usikker på om jeg ser på piper og tobakk som nyttegjenstander….

Så fortsetter de å snakke om maten. Pan spør hva de spiste, og Sara svarer:
Festmåltidet var risengrynsgrøt og ribbestek enten vi vilde eller ei. Enkelte brukte lutefisk og så hjemmebrygget øl. 

For å skildre alle festlighetene i romjula får hun datteren til å komme inn fra julebaksten for å synge en gammel vise som illustrerer det. Jeg skal ikke gjengi den her. Visa er på 13 vers. Men jeg forstår at det på romjulsfestene som turnerte fra gård til gård litt etter rang var livlige og ikke så sjeldent varte til det grydde av dag.

Dette innlegget ble litt langt, det skal ikke fortsette slik i hele adventstiden, men jeg syntes det med å se litt tilbake på julefeiringen for over 100 år siden kanskje bidrar litt til julestemningen…. (Selv om den vel ikke burde komme på lenge ennå, skal vi lytte til Sara Moe…)

Det er langt fra ferdig pynta juletre i Drømmehuset. Men så viser da kalenderen fremdeles november.
I min barndom ble ikke juletreet pyntet før på formiddagen julaften. Det er ikke så mange år siden jeg motvillig gikk med på å pynte juletreet på Lille Julaften.

Jeg har holdt på tradisjonene om å starte smått med adventsstjerne og adventsstake første søndag i advent, og så tatt julepynten de aller siste dagene før jul. Så har jeg holdt på gamle tradisjoner og latt tre og julepynt være oppe til tjuende dag jul, altså 13. januar.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

De siste årene har jeg følt at jeg l stor grad feirer jul etter at de fleste andre for lengst er ferdig med det. 13. januar har de fleste andre for lengst kastet ut juletre og pakket ned julepynten, De er for lengst i stand med å få frem pastell-farger i interiøret og gjøre alt klart til våren. (Som for øvrig ikke kommer før om tre til fire måneder.)

I år har jeg bestemt meg for i større grad å feire jul samtidig som alle andre. Ikke slik at juletreet blir pynta i november, men kanskje siste uka før jul? Nissene på peisen kan og få komme opp av baljer og esker før Lille Julaften. Jeg skal tenke at det er jul i hele desember, ikke spare all feiringen til en hektisk uke mellom julaften og nyttårsaften.

Når jeg klikker meg inn på det siste innlegget på den bloggen som ligger over meg på lista denne morgenen, en av disse evinnelige ukemeny-bloggene, lyser ordet Medisterkaker mot meg. Medisterkaker eller kjøttkaker som vi sa i barndomshjemmet ja det har jeg faktisk noen tanker om.

Mors kjøttkaker  har jeg hørt er slik utflytta voksne barn gjerne lengter etter. Du vet, ingen kan lage kjøttkaker og annen tradisjonsmat akkurat slik som mor lager det,
Jeg tror ingen av våre barn har det på den måten. Det virker mer som de blir litt betenkt hvis de hører at det er jeg som skal lage middagen når de har tenkt seg hjem. Mulig de heller burde ta turen hjem en annen dag.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Fars kjøttkaker derimot… Eller for å være helt nøyaktig, Gamle Gubben Grås medisterkaker. Da får i det minste Datteren stjerner i øynene og jul i tankene.
At han absolutt ikke gjør noe annet med de medisterkakene enn å steike opp en stor boks farse kjøpt på Coop, betyr ingenting. Det skal være medisterkaker formet, stekt og kokt av faren deres for at det skal bli jul. Her holder det ikke med ferdigkjøpte medisterkaker, samme hvor kort-reiste eller fulle av kjøtt de er.

Så når Gamle Gubben Grå sto og stekte medisterkaker her om dagen var jeg ikke sen om å sende snap til Datteren. Måtte fortelle at det ble medisterkaker slik de skulle være til jul.
Svaret kom raskt: Da kommer jeg innom med en gaffel.

Godt å se at de og har noen tradisjoner de og forbinder med meg. For nystekte medisterkaker på gaffel er en tradisjon jeg har med fra mitt barndomshjem.

Jeg vokste jo opp på gård med dyr. En stund før jul leverte vi kjøtt til “hakka”, slakterbutikken, som de kvernet opp og lagde medisterfarse og medisterpølser av. Når så farsen og pølsene kom hjem sto Mamma og stekte og kokte opp kjøttkakene og ga de rå medisterpølsene et oppkok før de ble pakket i poser og lagt i fryseren. Vi barna fikk nystekte medisterkaker og prøvesmaking av medisterpølse servert på gaffel. Gode barndomsminner, og tradisjonen med medisterkake på gaffel har jeg videreført til mine barn.
Den medisterkake-stekende Gamle Gubben Grå var i følge Datteren ikke like glad i den tradisjonen. I det minste ikke hvis hun og gaffelen hennes stakk av med for mange av medisterkakene.

Det var ingen unger som koste seg med medisterkaker på gaffel i år, men jeg fikk snoket til meg hele tre stykker. Tradisjoner er viktig. Og du hvor godt det er med helt fersk og varm medisterkake på gaffel.

Det er utrolig mye rart folk stapper i munnen når de er litt sultne. Å sjekke om det de spiser har noen som helst med det de tror de spiser, er ikke så nøye. I disse førjulsdager er det relativt mye som får navn som minner oss om den kommende høytiden for å selge kanskje litt ekstra av varene sine.
Vi må selvsagt ha julemarsipan og julebrus. Men må vi ha jule-sennep, jule-brunost, jule-yoghurt, jule-kaffe, jule-potetgull, jule-te, jule-sylte. julekake……..? Ja, akkurat julekaker må vi ha, men må vi ha julemarmelade, julesaus, juleskinke, julegrøt?

Her om dagen stappet Allan i seg en såkalt Ribbeburger. Jeg ser for meg situasjonen. En sulten og litt sliten Allan innom matbutikken ett stykke hjemmefra. Mulig var det en blåmandag. Fra fersvaredisken lukter det deilig av nystekt rippe, og på en tavle står det med glade bokstaver skrevet med fargekritt nystekt ribbeburger, kanskje er tavla pyntet ekstra med en påtegnet granbarkvist i det ene hjørnet.
Allan lar seg friste, og spiser ribbeburgeren med stor glede. Hva han egentlig spiste er ikke så nøye. Det minnet om jul, og han ble mett og glad.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hadde han tatt seg tid til å studere varedeklarasjonen på maten han stappet i munnen hadde han sett at den “burgeren” han spiste ikke hadde noe med verken burger eller ribbe å gjøre.

En hamburger, som jo er opphavet til “burger”, består opprinnelig av rent, grovkvernet storfekjøtt.
Man lager ikke ribbe av storfekjøtt. Ribbeina og kjøttet rundt på storfe brukes til sprengt oksebryst eller T-bone stek. Selvsagt kan man ta å renskjære ribbena på storfe for kjøtt og kverne opp det til burgerkjøtt, men her kommer vi til punkt to som beviser at det Allan stappet i munnen ikke var en burger.

En burger består som sagt av grovkvernet kjøtt. Allan skriver at hans ribbeburger består av ribbebiter. Altså var kjøttet i denne såkalte burgeren ikke kvernet. Da ville ikke Allan definert det som ribbe-biter. Det at det var ribbe-biter utelukker at det var en burger han spiste.  Skulle det være en ribbe-burger burde det være oppvernet kjøtt fra området rundt ribbeina til grisen, da det jo er grisekjøtt, eller svinekjøtt om du vil, som brukes til den retten vi ved juletider forbinder med ribbe.
og her kommer jeg til feil nummer tre ved denne såkalte burgeren.

Hvis Allan hadde tatt seg tid til å lese på varedeklarasjonen på papiret han fikk “burgeren” servert i, hadde han sett at det kjøttet han omtaler som “ribbebiter” i virkeligheten var biter av sideflesk.
Man kan si at jeg er pirkete nå. Men ribbe og sideflesk er ikke helt det samme.

Nå er ikke Allan alene om å gå på en ribbe-smell. I går når Gamle Gubben Grå hentet meg etter møtet på Rådhuset foreslo jeg en kaffe-latte på Gjestegården. Mest fordi jeg var tissenøden, skravlesjuk og alltid har lyst på latte. Men da vi kom inn på Gjestegården luktet det så deilig av julemat at plutselig satt vi der med hver vår juletallerken i stedet for kaffekopp……

Jeg vet ikke om hvile er det jeg har brukt mest tid på i dag, men jeg har heller ikke stresset. I grunn synes jeg vi har fått mye ut av dagen, og det helt uten stress.

Sto opp litt før 7, og koste meg lenge med å skrive om 117 vietnamesiske martyrer. Ja, noen ganger er det utrolig mye rart denne kjerringa kan bruke tiden sin på.
Selvsagt fikk jeg ikke sitte i fred i bobla mi så lenge jeg ønsket. To hunder måtte ut på tur, og det var min oppgave i dag. Så da ble det tur mens nysnøen lavet ned og lagde vinterstemning.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Seinere i dag gikk snøen over til regn. Fremdeles er det varmegrader, men jeg konstaterte da jeg var på den siste kveldsturen med hundene nå at hvis dette fryser på i løpet av natta er det speilholke og skøyteføre på veien utenfor her i morgen.
Jeg skal ikke si hva jeg tenker om akkurat det, men det må være lov å nevne at jeg ikke er vilt begeistret for islagte veier og fortau.

Sånn bortsett fra turene ut med hundene har jeg holdt meg inne i dag. Det samme har Gamle Gubben Grå. Yngste Sønn derimot har vært ute hos Høvdingen sammen med Eldste Sønn og båret ved så Høvdingen på 94 ikke trenger bevege seg ut på isen for å bære ved den kommende uka. Flinke og snille disse ungene våre.

Jeg har som sagt brukt dagen effektivt. Eller i det minste forsøkt å være effektiv. Jeg har tradisjon tro brent noen julekaker. Noe kan reddes, noe kommer til å bli fuglemat. Jeg skylder på at jeg ikke helt har lært den nye komfyren å kjenne.

Jeg har i det minste klart å lage en nellik-appelsin, som ble slik den skal være. Dere vet sånn adventskalender de, i følge Skomaker Andersen i Skomakergata, hadde som adventskalender i gamle dager. Jeg synes de er dekorative i adventstiden, selv om jeg nok ikke kommer til å fjerne en og en nellikspiker hver desemberdag frem mot julaften.

Appelsin og nellik gir duft av jul. Det samme gjør aktiviteten til Gamle Gubben Grå som og har drevet på på kjøkkenet i dag. Og i motsetning til for Kjerringa ser det ut som hans kokkelering går etter planen. Hva han kokkelerer skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Det er ikke helt ferdig ennå, og jeg har tenkt at dette her skal beskrives med både bilder og ord.

Søndagen har kanskje ikke vært en hviledag, men jeg har kost meg. At kakene mine har blitt brent er liksom slik det skal være. Som psykologvenninna mi ville ha sagt det, det er ikke resultatet som er det viktige, men prosessen. Og jeg har kost meg jeg, selv om jeg ikke ble helt fornøyd med resultatet.

Det er ikke snøtunge graner her på Ringerike, langt der i fra, og den snøen som har kommet forsvinner nok i morgen. Det er spådd regn og mildvær. Nei valg av bilde skyldes ene og alene at Kjerringa begynner så smått å komme i julestemning. Eller mer riktig er det kanskje å si før-juls-stemning, og det enda det er ei uke igjen til både første søndag i advent og første desember.

Neida, julestresset har ikke inntatt Kjerringa, ikke i år. I år skal førjulstida i Drømmehuset være fredelig og harmonisk, og vi skal være ferdige med alt lenge før Datteren kommer hjem på juleferie Lille Julaften.
Hørte jeg noen kremte? Et tilløp til latter? Lesere som har fulgt Gamle Gubben Grå og Kjerringa gjennom tidligere førjulstider har kanskje opplevd noe annet enn stress-fri harmoni?  Vel i år skal selvsagt alt bli helt annerledes…. Eller kanskje ikke. Det er viktig med tradisjoner har jeg hørt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er bare 23. november i dag. Et hav av tid til å lage jul. Og ja, jeg er godt i gang selv om jeg ikke har skrevet så mye om det på blogg.
At jeg ikke har delt så mange juleaktiviteter på blogg kommer av at jeg som vanlig har tenkt å dele førjuls-tiden med dere lesere i desember. Sånn Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul, og for at det ikke skal bli en stressfaktor har jeg allerede godt i gang med de innleggene. Der skal jeg dele  juleforberedelser og jule-historier.  Det er bare å glede seg.

Så nå sitter jeg her en lørdag i november. Huset dufter av jul. Kanskje ikke helt av ribbe, grønnsåpe og granbar, men mer av pepperkake, gløgg og medisterkaker.  De første julegavene er pakket inn, flere ligger klare til å bli pakket inn ved anledning og enda flere er på vei i posten. Kjerringa har bestemt seg for å handle sittende ved PCn i langt større grad i år. Mye bedre måte å handle på enn å stresse rundt på overfylte kjøpesenter. Jeg var en tur innom senteret i ettermiddag, og det var helt klart at julehandelen var i gang. Gud, så mye folk!
Jeg gjorde mine to ærend super-raskt, og kunne sette meg rolig med en kaffe-latte og se på folkemengden.

Som dere leser, julestresset smitter ikke på Kjerringa i år, i det minste ikke så lenge det er november og et hav av tid igjen til jul….

For andre dag på rad skal jeg altså sitte her og knotte ned noe fornuftig ut fra et reklameinnlegg om kjoler. Kunne ikke matbloggere holde seg til å skrive om mat? Da kunne jeg i det miste ta for meg en og en rett.

Kjolen en videreføring av eldre tiders klesplagg som vikledrakt og serk.
Vikledrakt er et klesplagg som består av et mer eller mindre rektangulært stoffstykke til å vikle rundt kroppen. I oldtiden var disse vanlig i middelhavslandene, i vår tid blir de brukt i flere sørasiatiske og nordafrikanske land. Et eksempel på en vikledrakt er sari.
Serken hadde den romerske tunikaen som et forbilde, og var som regel sydd som en helklippet kjole. . I middelalderen brukes serken både som undertøy og ytterplagg. Serken  ble brukt både om dagen og natten fram til 1500-tallet. Fra 1600 tallet ble serk sett mer på som undertøy eller nattøy-

Fram til rundt år 1900 var mange kjoler todelt med skjørt og overdel, men etter det har uttrykket bare blitt brukt om plagg som dekker over- og underkropp.

Kjolemotene endrer seg hele tiden, fra mini- til maxi-kjole. Jeg er blant de som foretrekker maxi-kjoler. Har nok noe både med størrelse og alder å gjøre.

Om jeg kommer til å kjøpe den den røde kjolen  jeg drømte om i går. Jeg er fremdeles i tenkeboksen. Jeg klarer meg helt sikkert gjennom jula med paljettkjolen og de andre kjolene jeg har i skapet.
Men den røde kjolen…. hadde ikke den vært perfekt til landsmøtemiddagen på Rødt sitt landsmøte i februar?