Dette her er Tobby. En gammel Tobby. Det ser du av at han et grå på snuten. Tobby ble 17 år, og er en av de snilleste og godeste hundene vi har hatt.
Etter Bingo var jeg i grunn ferdig med hund. Det kan du lese om i innlegget Bingo Og jeg var ikke mottakelig for Gamle Gubben Grå sine forsøk på å diskutere saken. Og hvis dere ikke har forstått det er det som regel jeg som bestemmer det meste i heimen.
Så var det en lørdagskveld på ettervinteren 2000. Vi bodde i Huset i skogen. Jeg hadde hatt kveldsvakt på sykehuset, og ankom huset i skogen rundt midnatt. Det lyste fremdeles i stua, så Gamle Gubben Grå hadde heldigvis ikke lagt seg ennå. Jeg liker at han er oppe når jeg kommer hjem fra kveldsvakt. Så får vi snakket litt sammen om dagen som har vært, kanskje tatt en matbit eller en kopp te. Da får jeg landet på en god måte.
Huset i skogen hadde inngang i underetasjen. Da jeg tok i døra var den låst. Merkelig. Vi pleide ikke å låse døra før vi gikk å la oss, og jeg var jo ikke kommet hjem ennå.
Da jeg satte nøkkelen i døra hørtes knurring innenfor. Knurring og et par skarpe bjeff. Har vi hund? Var min første tanke. Og litt etterpå, vi har visst fått oss hund og ut fra knurringen og de bjeffene jeg hadde hørt kunne jeg anta at det var en ganske stor hund. Plutselig virket ikke det å låse seg inn i sitt eget hus så veldig fristende. Hva ville møte meg på innsiden?
Det hørtes raske skritt i trappa ned fra stua, og Gamle Gubben Grå som snakket beroligende til hunden innafor. Døra ble låst opp, og jeg kunne litt skeptisk få hilse på vårt nye familiemedlem.
Tobby var en fantastisk hund. Jeg ble svært glad i og knyttet til han etter vårt første, litt anstrengte møte. Han var en utrolig klok hund, og jeg pleide å si at hvis han en vakker dag plutselig snakket til meg ville jeg ikke bli overrasket.
Herlige hundehistorier du deler, Brit. Og Tobby her virket helt spesiell. Tenker det var bra at Gamle Gubben Grå tok saken i egne hender og trosset fruen i huset👍😉
Noen ganger gjør Gubben det rette.
Hehe, der ble du utmanøvrert. Som min mor i min barndom. Hund, nei takk! Så hadde en kamerat og kollega av min far en siste blandingsvalp som måtte ha et nytt hjem. Siden hun var så sta, kom han med valpen om morgenen en helg og spurte uskyldig om ikke vi kunne passe den mens han var opptatt med noe annet den dagen. Joda, klart det, sa min far. Min mor skulte på dem. Da han var gått, og vi ungene drev og lekte med valpen, hørte jeg min mor si sint: Jeg skjønner nok hva dere pønsker på! Skal gjøre meg bløt så jeg sier ja…
Hunden ble der, den. 😏
Det er vel slik det ofte er.
Så fin historie du deler, har selv hatt hund som liten jente. Utfordret min mor med min pappa på min side. Så det var en søt liten hund som ble veldig stor men verdens beste venn. Han fulgte meg overalt, en Newfoundland hund 🥰
Newfoundlendere er svære, og utrolig trofaste. Kan tenke meg den var en god venn for ei lita jente.