I går hadde jeg en lengre samtale med Datteren på telefon. Det er alltid hyggelig å skravle med henne, og telefonsamtalene blir ofte ganske lange. Spesielt nå som vi ikke ser hverandre så ofte. Hun bor jo i Oslo.
Datteren er både snill og omsorgsfull og vil sin gamle mor alt godt. Hun kunne fortelle at hun hadde fri lille julaften, og at hun derfor ville ankomme Drømmehuset relativt tidlig på lille julaften, så da kan jeg ordne opp så alt dere har igjen å gjøre til jul blir gjort uten at du stresser deg halvt i hjel lille julaften og til langt på natt. Vi har hatt noen lille julaftener som har vært litt vel stressende. Ofte har jeg blitt ferdig med alt jeg mener skal gjøres først når det lysner av dag julaften morgen.
I fjor var det juletreet som liksom ødela stemningen lille julaften. I 2020 var det kjøleskapet. og sånn kunne jeg fortsatt.
En dønn sliten mamma som blir omgjort til ildsprutende drage ved juletider. Eller i innspurten på julestresset da. Jeg vet at jeg stresser litt vel mye med å skape “den perfekte jula” og at det stresset mitt bidrar til at jula ikke blir perfekt. Ikke for meg, og ikke for de andre.
Datteren ville ta fra meg det stresset ved å fortelle meg allerede nå i oktober at hun ville dukke opp som en skinnende hvit tornado på lille julaften og fikse jula for sin aldrende og stressa mamma. Jeg forstår at det er utrolig godt ment, og jeg ble glad for omtanken.
Samtidig tenkte jeg i mitt stille sinn at Niks, kjære Datter. I år når du kommer hjem på juleferie så skal alt være klart til late juledager. Huset skal skinne i sin fineste juleskrud, og selv juletreet skal være pyntet. Den ildsprutende dragen skal ikke være her denne jula, ikke den utslitte mammaen som griner av utmattelse når noe ikke blir helt perfekt heller.
Vi skal fylle de dagene du er hjemme med julekos og ikke julestress.
Så samtalen var motiverende. I år skal denne kjerringa bli ferdig til jul en gang den 22. desember. I år skal jeg vise ungene at jeg klarer en lille julaften uten å sprute verken ild eller tårer.
