I et års tid nå har en del ungdommer arbeidet noen timer annenhver lørdag ved noen av våre sykehjem. De er ikke ansatt i kommunen, men ansatt gjennom et firma fra Østfold som heter Generasjon M.
Jobben disse ungdommene gjør er å finne på sosiale ting sammen med beboerne, enten en og en eller som gruppe. Alt fra å ta de med ut, stelle negler, spille kort, sang, steke vafler….
I går var evaluering av prosjektet oppe som sak i kommunestyret. Eller evaluering og evaluering. De hadde lagetven rapport hvor alt det positive kom frem. Det negative fikk vi ingen opplysninger om. Det sto for eksempel at av den faste bemanningen hadde 90 % sett at ungdommene samhandler godt med beboerne, men ikke hva de 10% som ikke så slik samhandling hadde observert.
Ungdommene fortalte at de fikk mer tro på seg selv, følte at hverdagen ble mer meningsfull og at de var blitt flinkere til å holde avtaler.
Vel og bra både med selvrealisering og at de ansatte synes at de har fått avlastning. Men det var noe jeg savnet i den såkalte evalueringen.Hva mente beboerne? For meg er de den viktigste gruppen i dette prosjektet. De var mest sannsynlig ikke spurt, hvis ikke hadde det vel vært mef I rapporten. Det synes jeg er trist.
Mulig ikke alle beboere er i stand til å komme med dyptpløyende evalueringer, men de kunne likevel fått lov å uttale seg, og at deres uttalelser i likhet med ungdommene og de ansatte kunne komme med i rapporten.
Ja, det var jo veldig rart at de ikke var tatt med. Et flott prosjekt å sette i gang, og tror mange kan tjene på sånt opplegg. Men skal det evalueres bør alle få si sin mening. 🙂
Jeg regner med at de fleste av beboerne kanskje ikke er i stand til noen grundig evaluering. Men når det gjaldt ungdommene hadde man skrevet i rapporten noen av utsagnene de hadde kommet med. Man kunne ha spurt beboerne og notert noen av deres umiddelbare kommentarene. Det behøvde ikke være verre enn det. Om de følte glede der og da hadde det jo vært bevis på at de var fornøyde.
Det var en rar evaluering ja. Beboerne ble umyndiggjort – alle som en. Nede på sykehjemmet der mamma er, er det mange jeg fint kan prate med.
Da jeg jobbet på sykehjemmet var det flere derman kunne prate med. Jeg tror jo at de som er med på aktivitetene med ungdommene er såpass at de kan kommunisere på et eller et annet vis.