På min vei hjem fra Oslo… kjørte bussen om Neslandsvatn, eller Utstranda som det og kalles. Jeg satt og små sløvet og så ut av vinduet. Mørket senket seg langsomt, og det var fint å se utover fjorden mens bussen langsomt brakte meg hjem.
Plutselig var det stopp. Anleggsområde og lysregulering. Jeg satte meg opp i setet. Hva var det som skjedde her? Stor heisekran og et skikkelig byggeprosjekt nede ved fjorden som tok så stor plass at det måtte lysregulering til her oppe på veien. J
Plutselig kjente jeg en isende følelse nedover langs ryggraden. Vi var ved Utøya. Heisekraner og anleggsarbeid skyldes at de bygger dette minnesmerket på Utøya-kaia som har vært så omstridt.
Jeg er en av de som har vært for det minnesmerke. Jeg har synes det var trist at heltene fra Utstranda, båtfolket, de som virkelig var heltene den gråe julidagen, plutselig fremsto som tullingene fra Utstranda som fjernet det spontane minnesmerke oppe ved veien, og var i mot et minnesmerke nede på kaia.
Ja, jeg forstår at de ønsker å ha hverdagen sin i fred uten hele tiden å bli minnet på den grusomme dagen. Men øy ligger der, og vil i det minste for alltid minne meg på hva som skjedde. Og er det ikke flott med et minnesmerke for også å minnes at de selv virkelig var helter, at de deltok på noe viktig, reddet sikkert noen liv.
Hjertene øverst i innlegget er hjertene i glassgangen på sykehuset. Ett hjerte for hver av de ungdommene fra Utøya som ble innlagt på sykehuset. 38stykker. Alle overlevde. Jeg føler stolthet over å ha bidratt den kvelden når jeg ser hjertene, selv om jeg og føler sorg over hvor vond verden noen ganger er.
Jeg ville tro at beboerne på Utstranda også kunne oppleve et minnesmerke på samme måte. Jeg har ikke forstått motstanden.
Når jeg ser anleggsområde, heisekrana og det går opp for meg hvor stort og prangende dette monumentet kommer til å bli detter en iskald erkjennelse i meg. De lager en turistmagnet. Dette blir langt større og mer dominerende enn det jeg i min villeste fantasi kunne ha forestilt meg. Jeg kan til en hvis grad forstå motstanden.
Samtidig tenker jeg, tenk om de bare hadde latt det spontane minnesmerke oppe ved veien fått stå i fred…..
Et minnesmerke for at vi ikke skal glemme. La turistene komme og bli oppmerksomme på / la være å glemme den forferdelige dagen i lille Norge – 22. juli 2011.
Jeg er helt enig i at vi ikke skal glemme. Er og enig i at det er flott at man kan ha et sted for å minnes det grufulle som skjedde.
Jeg skal vente til minnesmerket er endelig ferdig med å uttale meg for høyt. Men slik det så ut i går kunne det virke litt vel dominerende.
Vi må og huske at det er to typer turister som lokkes til et slikt sted. De som ønsker at det grufulle aldri skal skje igjen, og de som ønsker å hylle gjerningsmannen….
Den tanken har slått meg også, hvorfor ikke beholdt det som folk laget i uka som fulgte etterpå. Jeg var der og kikket til tross for at jeg ikke hadde noen kjente som var der den dagen. Jeg var også i Oslo og så på rosehavet ved domkirken. Hvorfor ikke beholde det spontane. Alt trenger ikke overdimensjoneres og koste mange millioner. Er det ikke laget et eget minnesmerke med alle navnene ut på selve øya også? Holder ikke det, tenker jeg.
Det er sies det, et flott minnesmerke ute på øya. Og ja, man skulle tatt vare på det spontane minnesmerket. Kunne gått satt opp ei plate med alle navnene der. Minnesmerke ute på øya er jo litt lite tilgjengelig for de som føler behov for et slikt sted. Det tror jeg kan være mange.
Jeg er også redd for at det blir et minnesmerke turister vil strømme til, grøsse over det som skjedde…litt sensasjons-preget, et sted man bør innom som turist…
Og forstår veldig godt motstanden fra lokalbefolkningen.
Uten at jeg har noen spesiell forbindelse til verken stedet eller hendelsen.
Jeg synes det virker som om monumentet blir ruvende. Kanskje for ruvende.
Jeg forstår at de nærmeste naboene kan føle en turiststrøm belastende.
Men jeg kan fremdeles ikke skjønne den massive motstanden.
Delte meninger om dette! Jeg skjønner det altså!
To av våre flotte jenter herfra ble drept!
Det har vært en høylytt debatt her oppe.
Jeg forstår ikke motstanden, men hadde det vært nødvendig å gjøre monumentet så ruvende og svært?
Nei, ruvende og svært trenger man ikke for å minnes..