Mimir Kristjansson sin kronikk “Fordi vi fortjener det” i gårsdagens Klassekampen fikk i gang tankevirksomheten. der jeg satt god og mett etter fredagstacoen og koste meg med et glass Canepa fra pappkartongen på kjøkkenbenken bak meg.  Han skriver om de superrike.  De som kan ringe kontofonen og høre den si at det står over 20 millioner kroner på konto. Ikke bare en gang i livet, men sånn på regulær basis.

20 millioner…. Jeg trenger verken ringe kontofonen eller sjekke nettbanken.  Det står garantert ikke 20 millioner på kontoen min. 20 millioner  Hvor skulle de ha kommet fra?   Jeg arbeider som radiograf.  Jeg tjener rundt 500.000kr i året.  For å ha tjent opp 20 millioner måtte jeg ha arbeidet i 40 år som radiograf.
Selv om jeg nå har arbeidet snart 30 år som radiograf nærmer ikke summen på kontoen seg 15 millioner.  For av de pengene jeg har arbeidet og slitt for har jeg betalt en stor del tilbake til fellesskapet. Skatt kalles det, og er med på å finansiere det velferdssamfunnet jeg er så stolt av og glad i.  Det velferdssamfunnet den blå-blåe regjeringa med innslag av grønt og gult gjør alt de kan for å ødelegge..  Etter at jeg har betalt min skatt med glede har jeg betalt ned på huslån, betalt forsikringer, bensin og handlet mengder av mat, klær og andre nødvendigheter en familie trenger.  En og annen ferie har jeg og tatt meg råd til.
På kontoen min står det litt i overkant av 30 tusen på lønningsdag, og så daler summen nedover på kontoen til den er faretruende nær nullpunktet de siste dagene før ny lønning.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

20 millioner på konto, og summen vokser raskt måned for måned.  Det er fort gjort å føle seg privilegert, eller hevet over oss andre.  Privilegert er utledet av privus lex, privat lov. Og er det ikke slik det virker? Som om de superrike føler seg hevet over de lover og regler vi andre må forholde oss til? De suser av gårde i de dyre bilene sine, parkerer der det passer dem. Fartsbøter og parkeringsbøter som kan få oss andre dødelige til å måtte leve en ekstra uke på kun pasta og tørt knekkebrød er lommerusk for dem å regne. Køer og ventetid er ikke noe de ønsker å forholde seg til, enten det er i køa på Meny, på flyplasser eller i det offentlige helsevesen.
Alle vet hvem den lokale rikingen er, og det bukkes og skraper over hele linja.

Men er de privilegerte så mye bedre enn oss andre?
Arbeider de hardere enn en platearbeider?  Er de mer risikovillige enn en Nordsjødykker? Er de smartere enn en hjernekirurg? eller mer kreativ enn en kunstner?

Mimir er en klok mann. Han får ofte i gang tankevirksomheten min. Det klarte han denne helgen og…