Etter utblåsningen jeg kom med i går føles det som en skjebnens ironi at jeg skal sitte her i dag å reflektere over temaet ukas små øyeblikk. Bloginnlegget til Janne Nordvang hvor hun oppsummerer små øyeblikk fra den siste uka handler jo om noe av det samme som Monica skrev om i sitt innlegg. At det gjelder å se de små øyeblikkene som alltid er der, selv når livet er på sitt svarteste. Denne j**** positiviteten som jeg skrev i går.

Her jeg sitter med tekoppen og kjenner den friske augustlufta som strømmer inn av den åpne terrassedøra føler jeg at jeg er i litt annet humør i dag enn jeg var i går morges. Kanskje den lille utblåsningen gjorde godt? Det hender det er godt å lette litt på trykket når det har bygd seg opp en stund.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mulig jeg og har flere blogglesere i min nærmeste krets enn det jeg tror, for det er lenge siden så mange har ringt for å høre hvordan jeg har det som i går. Det gjorde og godt, og bidro nok og til å lette på trykket og at jeg i dag sitter her med langt mer senkede skuldre og mer avslappet enn jeg var i går.

Jeg har og kommet til at det kanskje ikke er alle andre som har forventninger til meg om at jeg skal gå på for full maskin. At det kanskje for det meste er jeg som skaper de forventningene selv. Jeg liker jo å være kjerringa som fikser alt. Jeg er ikke så flink til å sette grenser for meg selv. Si i fra når det blir litt mye i stedet for å bøye nakken og gå på.

Jeg er sliten nå. Det har vært en tøff sommer. Gårsdagen og reaksjonene jeg fikk på blogginnlegget samt telefonsamtalene med folk som bryr seg om meg har fått meg til å innse at mye av frustrasjonen jeg følte på i går kommer av at jeg er sliten. Fastlegen min snakket en gang om den totale livsbelastningen jeg har hatt, og at det er noe av grunnen til at jeg er ufør, i tillegg til alle kroppslige skader og skavanker. At ektemannen min døde brått og uventet var kanskje ikke det jeg trengte på toppen av alt annet, men slike ting kan en ikke styre.
Det jeg kan styre er hva jeg velger å bruke energien min på og hva jeg kan overlate til andre.
Og folkens, jeg har fremdeles evnen til å se de små, fine øyeblikkene livet har å by på, selv om det var litt vanskelig i går morges.

I går kveld for eksempel. Jeg satt ute på terrassen og snakket med Datteren i telefon til det mørknet rundt meg. Klokka var vel nesten 22 før jeg følte behov for enten å trekke inn eller hente sjal eller pledd.
I kveld skal jeg flytte en av lyktene fra trammen til terrassen og tenne den når jeg sitter ute. Jeg elsker varme augustkvelder når en kan sitte ute med tente lys og kjenne mørket omslutte en.

Det gledet meg stort da jeg møtte et rådyr i Hundremeterskogen her en tidlig morgen. Disse små, korte møtene med skogens dyr gleder langt lengre enn de små sekundene de varer.

I går da jeg kjørte utover til Høvdingen gjennom vakkert landskap tenkte jeg over hvor fin sommer vi egentlig har hatt i år. Hvor mange fine soldager det har vært. Jeg har kanskje ikke gledet meg fult ut over de. Sommeren ble så annerledes enn jeg hadde tenkt. Men det må da ha vært en av de beste somrene  sånn værmessig på mange mange år. Jeg håper på en lang fin høst og. Har sjekket langtidsvarselet, og det ser bra ut.

Jeg har mange som bryr seg om meg. Det fikk jeg nok en gang bevis for i går.  Så får de være at noen mennesker slenger ut av seg lite gjennomtenkte kommentarer i ny og ne. Det får de selv ta ansvar for, så får jeg ta ansvar for å ikke la ubetenksomhet fra mennesker som alltid har hatt det med å snakke lenge før de tenker gå så inn på meg.

Den ventileringen som kom ut gjennom bloggen i går er en ventilering jeg tidligere hadde tatt i kurvstolen på trammen med GGG som klagemur og tilhører. Det er der jeg som regel ventilerte ut opphopet frustrasjon.
Jeg var en sving bortom grava hans i går. Satte nye roser i vasen og kom med et par sukk over livet mitt og noe av frustrasjonen min. Jeg følte at han smilte til meg og sa at Jeg synes du klarer deg bra jeg. Du er flink. La ikke dumme uttalelser gå inn på deg. Du vet jo hvordan hen er. 

Så jeg labber videre. Tar en dag av gangen. Dagen i dag føles ok. Sola skinner og jeg skal straks ut med hundene. Senere skal jeg i et møte på rådhuset. Være politiker. Det gleder jeg meg til. Da er jeg i mitt ess.
Joda, livet har mange små, gode øyeblikk på lur. Også for meg.