Jeg er fremdeles på en 11. plass selv om antall sidevisninger i går var betraktelig lavere enn i går.
Mulig det var det som gjorde meg svært så negativ når jeg leste meg gjennom blogglista for å finne inspirasjon til noe jeg ville kommentere.
Vel, det kryr jo av innlegg jeg har klikka inn på relativt mange ganger før, så det er kanskje ikke så rart jeg ikke blir så veldig inspirert. Strikketøy, ishockey og repriser sukk.  Ja og så all denne maten da…..

Faktisk måtte jeg helt ned på plass nummer 23 før jeg stoppet opp, og da var det en overskrift på et ord som fikk meg til å stoppe opp. Empanadas!  Ja litt overraskende var det Toms Matprat og et mat-innlegg som vekte denne kjerringas interesse en trøtt morgen.

Empanadas.
På et blunk var jeg godt over 30 år tilbake i tid.  Jeg var ung student helt i starten av voksenlivet. Verden og selve livet lå for mine føtter!

Den som nå forventer seg en beretning om en ungdommelig sydentur med grisefest og  party, party, vil bli skuffet. Jeg har aldri vært på chartertur til syden. Ikke da jeg var ung og ikke seinere heller.
Det kommer heller ikke noen historie om interrail gjennom Europa eller en tur til Latin- Amerika for å finne meg selv. Slike ting hørte ikke min ungdomstid til. Feriene ble stort sett brukt til å jobbe. Studentlivet kostet (Joda, jeg hadde ei ferieuke på Skjold i indre Troms i august 1988, men det var lite med empanadas der.)

Den reisen jeg måtte foreta meg for å få tak i mine empanadas på 80-tallet var enkel.  Den gikk fra hybelen i B-blokka på Ullevål og ned til matbutikken på sykehusområde på andre siden av en liten parkeringsplass. Vi snakker om en avstand på rundt 60 meter.  For i den matbutikken hadde de pakker med ferdige empanadas, og de var noe jeg har savnet siden men aldri funnet.

Jeg har aldri påberopt meg å være noen stor kokk, ikke da og ikke nå.  Og disse empanadasene var noe jeg ofte grep til når jeg ba gjester på middag. De ble servert med risblanding, som var en Findus-pose i den samme frysedisken med ris og grønnsaker som ble varmet i en kjele og så varemerket mitt Sweet chili saus på flaske.
På 80-tallet kunne jeg fremdeles høste annerkjennelse for den retten fra mulige friere og gode venner. VI var ikke opptatt av lavkarbo, vegan og mat fra bunnen av på våre enkle hybelkjøkken. Ja, ikke ellers heller.

Jeg har savnet disse eskene med ferdige empanadas som et kjapt alternativ i en travel hverdag, men aldri funnet de siden.

Vel, i kveld blir det empanadas til middag.  Hjemmelagde helt fra bunnen av. Oppskriften inne hos Toms Matprat skal være utgangspunkt formiddagen i Drømmehuset i dag.  Men jeg skal servere mine empanadas med ris og grønnsaker – og sweet chilisaus.