Noen ganger trenger jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er.  At mange av de utfordringene jeg klager over i hverdagen egentlig er peanøts mot hva andre baler med. Det siste innlegget til Vivian er en slik påminnelse.

Jeg er kanskje ikke frisk og rask, men jeg klarer å vandre rundt slik jeg vil. Kroppen er stiv og det er alltid en eller annen kroppsdel som er vond, men jeg kan ikke si at jeg har smerter. Det er sjelden jeg trenger å ty til smertestillende.  Flere måneder mellom hver gang jeg tar en paracet eller ibux.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den siste uka har to forskjellige mennesker i to forskjellige samtaler skildret i detalj hvor syke de er. De har noe jeg vil betegne som snue. De har vært forkjøla, men ikke mer enn at de har vært på jobb.

Jeg tenkte over det her om dagen. Hvor fort samtalene for tiden kommer inn på helse, og da er det sjelden at vi snakker om hvor friske vi er. Mulig at vennene mine og jeg er kommet i den alderen at det er helsa vår som opptar tankene våre, men blir det ikke kjedelig hvis vi skal sitte å prate om slitte hofter, vonde rygger og snue de neste tretti årene? Vi har jo ikke fylt 60 ennå.

Nå var jeg på en impulsiv middag med ei venninne I går da var det ikke mye helsesnakk., men jeg synes det oftere og oftere er et tema. På mange måter føler jeg og at evnen til å dreie samtalen over på sykdom og helseplager er omvendt proporsjonalt med helsa til vedkommende. Jo færre helseplager man har, jo mer klager man.  Mennesker son Vivian som virkelig har grunn til å klage, de gjør det i langt mindre grad enn de med litt snue.

Døden derimot. Den snakker vi ikke om. Jeg kan forstå at samme hvor glad man er i å snakke om egen begredelighet, så er man ikke like interessert i å snakke om egen fremtidig død.  Men noen ganger er det nesten komisk hvor engstelige enkelte er for å ta ordet død i sin munn. Ja selv uttrykket gått bort ser ut til å være i sterkeste laget for enkelte. Jeg tok en kaffekopp med ei jeg kjenner her om dagen, og det ble nesten komisk hvor mange forskjellige formuleringer vedkommende brukte når hun omtalte det faktum at ektemannen min GGG døde tidligere i år. Den beste formuleringen var nok når hun sa hun hadde lurt på om jeg ville fortsette å bo i Drømmehuset etter den hendelsen med GGGG. Et dødsfall ble betegnet som hendelse, mens en lett snue ble skildret I detalj så jeg så både snørr og gørr for meg der jeg satt og skulle kose meg med en kaffe-latte.

Nei jeg tror ikke det var av omtanke for meg. Jeg tror ingen er redd for at jeg skal knekke sammen i hysterisk gråt bare jeg hører ordet død.

Selvsagt har folk lov å klage litt når de er syke eller at kroppen ikke er helt som før. Det er lov å synes synd på seg selv. Men noen ganger føler jeg at samtalene nærmest utvikler seg til en konkurranse om hvem som har det verst. Hvem som har det vondeste eller er sykest. Det er sjelden de med den største sykdomsbyrden vinner den konkurransen.

De fleste av oss er forholdsvis friske og raske. Vi kan gå hvor vi vil. Vi er ikke avhengig av hjelp for å gå på do, ta en dusj eller sette oss i godstolen.  Alle de tingene vi tar som en selvfølge er det mange som nå ha hjelp til. Kanskje bør vi i større grad sette pris på alt vi får til i stedet for å sitte å klage over snue og vondt i ryggen.