Hvorfor gjør vi ikke det lenger? Stikker innom hverandre til en uformell kaffekopp. Da jeg vokste opp var det stadig at naboer og andre kom innom, tok en kaffekopp og skravlet litt et par timer og dro igjen. De fikk en kaffekopp, litt kake, kjeks eller sjokolade hvis man hadde det i huset og det var det. Ingen fin oppdekning. Ikke mye stress og mas i forkant. Bare en kaffekopp ved kjøkkenbordet, i stua eller på trammen.
I dag får folk nærmest panikk hvis det ringer på døra uanmeldt.
Jeg tror og det i enkelte miljøer vil bli sett på som direkte uhøflig å dukke opp på døra hos venner og bekjente ubedt. Hvorfor har det blitt slik?
Jeg tviler på at hjemmene til mine foreldre og de andre i deres omgangskrets til en hver tid var mer rene og mer striglete og ryddige enn det dagens hjem er. Så hvorfor får vi panikk av dørklokka?
I dag, søndag litt over klokka 9 på morgenen, fikk jeg en sms fra en tidligere kollega. Hun flytte fra byen for en tid tilbake. Vi snakket om å ta en kaffekopp før hun flyttet, men det ble ikke slik. Nå var hun her i byen i helgen, og lurte på om jeg hadde tid til den kaffekoppen.
Det hadde jeg, og jeg inviterte henne like så godt hjem hit til Drømmehuset.
Jeg hadde ikke stort å by på. Kun kaffe og en plate melkesjokolade. Vurderte å lage vafler eller forte meg å bake ut den kakedeigen som har stått i kjøleskapet, men så kom jeg på at hun har cøliaki og ikke spiser hvetemel.
Så da droppa jeg både vafler og kakebaking. Det fikk holde med sjokolade.
Hun kom. Vi skravlet et par timer. Drakk en kopp kaffe og hadde det trivelig.
Det var samtalen og samværet som var det viktige. Og jeg tenkte med meg selv, hvorfor har vi sluttet å stikke innom for en kaffekopp? Det er jo så hyggelig. Både å stikke innom, men og at noen stikker innom.
Hvorfor er det slik at vi føler at skal vi ha noen på besøk må det stor oppdekking til? At vi ikke kan slippe noen over dørstokken uten at vi kan sjalte med et striglet hjem som skinner og en treretters middag med alt som hører til.
Omgir vi oss kun med mennesker vi ønsker å imponere? Noen ganger har jeg følelsen av at folk ikke orker å be gjester fordi de må servere noe som er minst like bra som da de var bedt til de sist. At gjestebud er en evig konkurranse om å være best. Når ble det slik? At de ikke kan be gjester så lenge sofaen er slitt eller vinduene er upusset. Er vi så redd for ikke til enhver tid å fremstå som feilfrie?
Ja. Man kan treffes ute på kaffe. Jeg møter om regel mine venner der. Men du så trivelig det er å møtes hjemme hos hverandre og. Det er og utrolig godt å slippe å dra ut bestandig.
Jeg fikk et par timers varsel i dag. Det er ok. Jeg rakk å starte “late Brit” (robotstøvsugeren), ta en dusj og tørke over sallongbordet. Med fyr på peisen og noen tente lys ble det i grunn trivelig.
Det virket ikke som om den noe enkle serveringen la en demper på skravlinga, verken for meg eller gjesten.
Snart ringer det på døra her igjen. Noen skulle komme innom i ettermiddag med julenek jeg har kjøpt. Har vedkommende tid blir hun og bedt inn på en kaffekopp. Jeg har enda en sjokoladeplate i skuffen.
Jeg har ikke planer om å imponere noen, men her måååå det vaskes før jeg slipper noen inn nå. Jeg tror det var ryddigere og mer “besøksvennlig” med mødrene som var hjemme da jeg vokste opp i alle fall
Hjemmeværende mødre hadde det nok ryddigere og renere. Men slik jeg husker det var det langt fra strøkent hos de fleste.
Det er lissom ikke moderne det å bare stikke innom til en kaffekopp…
Tiden har forandret seg folk skal ordne og styre så ille før man kan be noen hjem…
Jeg datt ut av den karusellen jeg da jeg ble skilt, ikke hverken penger eller tid til style hus og styre med mat alene når man skal be noen.
En kaffekopp og pling plong på døra synes jeg er koselig.
Det blir jo et større tiltak å be folk hvis man må diske opp med masse. De spontane besøkene er nesten blitt borte. Jeg savner de. Man blir jo mindre sosial og. Når terskelen for å be folk blir for høy.
Her vi bor nå, på landet hender det at noen stikker innom og får en kopp kaffe. Ofte uten noe til.
Også er det lettere å be noen inn på impuls også. Stadig noen som går forbi
Vi har vært mer sosiale på impuls her på disse få månedene siden februar, enn på 17 år i en leilighet i byen
Jeg sørger for å gjøre dørstokken lav både for å komme inn til oss, og det at vi tar en tur til naboer uten å bli høytidelig invitert
Veldig koselig
Ja sånt er kos.
Når vi flyttet hit i 2007 hadde jeg som mål at det skulle være folk over dørstokken min minst en gang i uka. Selvsagt har det ikke vært det. Det er måneder mellom hver gang.
Nå har jeg vært for sliten mange år til å orke å styre så mye med besøk, men i dag tenkte jeg når besøket mitt dro at Fy søren så trivelig. Dette må jeg gjøre mer av.
Enig med deg – skulle vært sånn fortsatt, syns jeg….! Uformelt og koselig – ikkeno stress – helt perfekt!
Ja, ikke sant. Det er jo praten man kom for, ikke maten.
sakner den impulsive visitten,sånn berre for å skravle ligg
Jeg og. Den bør gjeninnføres.
Det er noe dritt at vi er slutta å dra på besøk uten at det skal sies fra, helst en uke i forkant.
Det var mye hyggeligere før når gangen var full av sko, ungene løp omkring røde i fjeset av altfor mye sjokoladekake og med en grøde av andre unger etter seg og vi voksne klemte bena sammen i sofaen og noen måtte sitte på en krakk i et hjem som var alt annet enn striglet. Det var tider det!
Jeg tror vi hadde hatt godt av å ta den tiden tilbake.
Ja…det er blitt slik nå for tiden. Mindre stress å prate online med venner:)
Og når man er sammen, er det cellphone man er opptatt med likevel.
For min del, liker jeg å få beskjed på grunn av kroppsformen.
Fint innlegg!
Å snakke online kan aldri bli det samme som et fysisk treff.
Selvsagt legger man fra seg telefonen når man er sammen med folk. Det er vanlig høflighet mener jeg. Forstår at du ønsker beskjed på grunn av formen.
Tusen takk for tilbudet!
Jeg skulle gjerne ha kommet innom om det hadde vært før på dagen, men junior var med og skulle på skolen dagen etter. Koselig å se igjen både deg og hilse på GGG og CC.
Vi får ta det igjen en annen dag.
Vi får ta det igjen en annen dag.