Tekopp og tastatur. En liten pause midt i desember-innspurten. Ta seg tid til det midt i all travelheten. Når man kjenner treningseffekt med både puls og pust av den siste av utallige turer opp og ned kjellertrappa er det kanskje greit med litt rekreasjon.

Nå sitter jeg her og syter igjen. Sliten av å gå noen turer i kjellertrappa. Stakkars syke pike. Jeg mener selvsagt stakkars syke kjerring. Det er jo ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg er kjerringa som fiksa alt, ikke sant? Da fikser jeg vel og ei kjellertrapp og litt julestress?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Og ja, jeg fikser både kjellertrapp og julestress. Må bare ta alt i mitt tempo – og ta meg tid til en hvil innimellom. Jeg synes jeg har vært rimelig flink til det i år. Tatt meg tid til å hente meg inn før jeg er totalt utslitt. Ikke bøye nakken og legge inn det ekstra giret. Det høres kanskje rart ut, men jeg tror jeg får gjort mer på den måten.  Og jeg har helt klart hatt en mye bedre desember enn på lenge.

Har man lov til å si det?
At man har hatt sin beste desember på mange år når man er utenfor arbeidslivet?
Helt fra barneskolen lærte man at hvis man var syk og var borte fra skolen, ja da holdt man seg hjemme. Ikke noe fotbaltrening, speider eller tur til venner da.

Samme i arbeidslivet. Jeg husker fremdeles at jeg på midten av 90 tallet så en sykemeldt kollega på kaffe midt i arbeidstida. Ei vi ikke helt hadde forstått hvorfor var sykemeldt. Hun hadde ikke knekt noen kroppsdeler og ikke kreft. Jeg vet at jeg som ung pliktoppfyllende arbeidstaker automatisk stemplet den kollegaen som en skulker. Men hva visste egentlig jeg om henne og hvorfor hun var borte fra jobb?

Når du ikke har helse til å stå i jobben din, når du er for syk til å jobbe. Ja da bør man vel holde seg hjemme. Ikke gå på trening, delta i fritidsaktiviteter eller sitte på kaffe, og ikke skryte på blogg at man har sin beste desember ever.
For hvis man orker å være politiker, orker å bake til jul, orker å gå turer med hundene ja da burde man vel orke å gå på jobb også?

Jeg har ikke noe behov for å være en syter. Ikke på blogg, og ikke ellers heller. Ikke være en slik som skildrer hvor vondt jeg har, hvor stiv kroppen er, alle begrensningene mine med bred, svart pensel.
Jeg liker ikke å sutre, og jeg tror ikke det gjør meg friskere å fokusere på alle begrensningene og det jeg ikke får til, det jeg ikke orker lenger. Jeg tror det er bedre både for den psykiske og fysiske helsen å fokusere på det som er bra. Avfinne seg med begrensningene men ikke la de dominere tankegangen og dagene.

Samtidig ønsker jeg forståelse. Forståelse for at jeg ikke kan arbeide full stilling lenger. At kroppen har sine begrensninger selv om jeg ikke har noen nye brudd eller kreft.  Selv om jeg ikke har noen diagnose som med ett ord kan forklare hvorfor.  Det er på grunn av de samlede helseutfordringene.
Jeg har brukt år på å forstå og ikke minst akseptere det selv, at slik ble det.
Det er ikke å forvente at omverdenen som ikke kjenner vondtene og begrensningene på kroppen skal forstå det.
Jeg har som sagt ikke noe behov for å fremstå som en syter, men jeg er enda mer redd for å fremstå som en skulker.

Du ser godt ut sa en bekjent til meg for noen dager siden. Om det var en høflighetsfrase eller om det var oppriktig ment vet jeg ikke. Jeg takket selvsagt for komplimentet, men samtidig tenkte jeg Ser jeg for godt ut? Burde jeg ikke se sliten og dratt ut jeg som er for sliten til å jobbe?

Mennesker jeg snakker med som kjenner helsetilstanden min, sier at jeg bør være fornøyd og stolt av arbeidsinnsatsen jeg har lagt ned. Arbeidet full stilling med turnus i 30 år. Ikke se på det som et nederlag at jeg ikke klarte mer.
De sier at jeg skal ha roligere dager nå med verdens beste samvittighet. At kroppen min trenger det. At jeg skal ta vare på meg selv. Sette meg selv og egen helse i sentrum.

Sette meg selv i sentrum tenker jeg og er enig med de der og da. Det de sier låter fornuftig. Kroppen min trenger litt ettersyn og pleie skal maskineriet holde en stund til.
Sette seg selv i sentrum. Er ikke det en relativt egoistisk tankegang? Selvsentrert egoist som tenker på seg selv, sine behov og sin egen helse  foran andre.
En egoistisk, sutrende skulker.

Det er mange feil og mangler med denne kjerringa, men hørselen og oppfattelsen er det lite i veien med. Jeg hører hva folk snakker om, også om jeg sitter med ryggen til. Det skal ikke store kommentaren til før jeg føler meg som nettopp en egoistisk, sutrende skulker. Den følelsen blir gjerne sittende lenge. Den vekker den dårlige samvittigheten.
Kanskje er jeg bare lat. Kanskje ga jeg opp for fort. Jeg burde bare bøyd nakken og gått på. Holdt ut litt til.

Innerst inne vet jeg at jeg har gjort det rette. At jeg ikke hadde noen valg. Hvis jeg ikke hadde tatt de grep om helsa som jeg har gjort hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i dag, eller hatt langt større helseutfordringer.
Så gled deg med meg når jeg stiller i glitrende paljettkjole i jula. La meg være fornøyd med alt jeg har fått til til jul, og ikke påpek det jeg ikke har rukket eller hatt overskudd til. Sammenlign ikke meg og min helse med deg og din helsetilstand. For du kjenner ikke mine vondter og har ikke all kunnskap om mine plager.  Ikke kom med kommentarer om at det bare er å ta seg sammen, ikke tenk tanken en gang. For sannheten er ikke at jeg ga opp for fort, det er at jeg holdt ut for lenge.
Og du, det er mange som meg der ute. Kanskje og noen i din nærhet eller i din familie…..