I dag er en slik dag. En dag hvor alt er dritt.
Jeg har tappet batteriene helt ned. Helt ned!  Og når jeg er helt tom for energi er jeg ikke noe hyggelig å være sammen med.
Merkelig det der, forresten. Samme hvor sliten jeg er så klarer jeg å finne frem de aller siste kreftene for å skjelle ut Gamle Gubben Grå.

Godt vi har hengt sammen noen år. At han kjenner denne kjerringa. For i dager jeg ikke lett å være i nærheten av.  Alt er dritt.

Det sludda i dag tidlig. Klokka var ikke riktig 6 da Yngste Sønn og jeg for ut av døra.  Sludd i lufta, men ikke is på bilen. Ikke frost. Kunne fort være underkjølt regn. Glatt Jeg hater glatte veier. Bilen min har fire splitter nye vinterdekk. De er montert for sesongen. Alt klart for den første snøen.
Bilen min står godt parkert på verkstedet. Kan hentes i slutten av uka, når pengene strømmer inn på konto på lønningsdag.
Jeg kjører bilen til Gamle Gubben Grå – den har ikke vinterdekk på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Snøen la seg ikke. Gikk over i regn etter hvert. Skylaget lå tungt over åskanten. Du veit sånn rå luft som kryper inn i kroppen  under huden din og får alle leddene og alle vondtene til å bli enda mer vondt.  Vanligvis er det vondt bare når jeg beveger på en ødelagt albue eller et skikkelig ødelagt kne. På slike dager gjør det vondt hele tiden. Selv om jeg ikke rører på meg i det hele tatt.

Jeg lå under pelspleddet på sofaen og kjente hvordan hele kroppen bare gjorde vondt, vondt vondt.  Humøret var på lavmål. Hver minste lyd skar som kniver i kroppen.  Gamle Gubben Grå lager lyder hele tiden.  Smeller med dører, hoster, ruller sigaretter fra tobakk i metallboks, snakker til hundene.  Slike ting.  tar ikke hensyn i det hele tatt.  Etter mitt andre raseriutbrudd tar han tegninga og forlater huset. 

Det hjelper ikke stort . Jeg er så sliten at jeg ikke klarer å slappe av.  Ligger bare stiv under pelspleddet og kjenner på alle vondtene sammen med en iskald og våt Charlie Chihuahua som forsøker å finne varmen sammen med meg etter en liten luftetur i hagen.

Etter en time gir jeg opp.  Jeg klarer ikke en gang å slappe av. Så sliten er jeg.  Jeg tar en lang varm dusj, og rydder og ordner litt ihuset. Setter påoppvaskmaskinen, kaster noen visne blomster, tørker over noen flater som ikke har hatt besøk av støvfilla på lenge.  Alt gjør vondt. Gamle Gubben Grå kommer hjem. Begynner å bake eplekake, og koke eplesyltetøy.  Vi har fått en mengde epler fra Høvdingen.  Det er godt å få gjort noe med de, men jeg blir sur.  Kjøkkenmaskinen bråker, det klirres med kjeler og syltetøyglass. Deterlike før jeg eksploderer på ny, men jeg klarer å bite meg i det.

Ser plutselig at ei venninne har forsøkt å ringe meg.  Hun som ikkebor her lenger.  Jeg ringer opp til henne, og får en person på tråden som har en mye verre dag enn meg.  Ingen klarer å sette ord på negative følelser bedre enn min venninne.  Hun kan kunsten å virkelig fortelle uten filter hvor jævlig verden kan føles, og siden vi to har vært hverandres klagemur i mange mange år legger hun ikke bånd på seg. Hun forklarer meg hvor ille livet er akkurat nå, uten filter og uten å spare på detaljene. Jeg er klagemuren som hun kan øse all sin elendighet ut over.  Det går tre kvarter før hun for høflighets skyld spør hvordan jeg har det.  Og når vi har kommet så langt i samtalen har jeg det i grunn ganske bra.

Misforstå meg rett.
Jeg synes synd på venninna mi. Utrolig synd på henne.  Hun hadde grunn til å klage, grunn til å være fortvilet, grunn til å  ringe klagemuren å fortelle at nå, nå er livet absolutt ikke ok.  Jeg håper og tror at jeg var til hjelp fordi jeg var i andre enden av telefonen og lyttet.  Kom med noen kloke og mindre kloke råd, Men det viktigste at jeg var der for henne og lyttet.

Jeg håper det hjalp å sette ord på fortvilelsen hjalp å få tømt ut frustrasjonen, sinne håpløsheten.   Jeg håper hun inderlig har det litt bedre nå.  For som sagt, jeg synes inderlig synd på henne. Hun er ei venninne jeg virkelig setter pris på, som alltid er der for meg. Og jeg vil at hun skal ha det bra.

Men samtidig boblet latteren i meg, og jeg hadde til tider problemer med å skjule latteren. For ingen kan klage som min venninne.  Hun er virkelig underholdende, og hennes lange klageutgytelser, sånn rent ufiltrert kunneegne seg som revynummer hvor folk hadde ledd til de nesten datt av stolene fordi så mye er gjenkjennelig for oss alle.

Plutselig var ikke en verkende kropp, dårlig vær og ei utslitt kjerring god nok grunn til å mene at verden var utålelig. Noen har det verre enn meg – og jeg kan snart spise varm eplekake.

Etter samtalen, er jeg roligere. Mer avslappet, og etter middag kryper jeg godt sammen under to varme, myke pelspledd og sovner helt avslappet.  Sover, snorker og sikler på sofaen totalt avslappet i fire timer.
Verden er ikke så ille likevel