Det har kommet litt skyer, den steikende varmen har gitt seg og det begynner å bli levelig temperatur ute. Yngste Sønn som kom hjem fra en helgetur med en kamerat har inntatt horisontalen på pallesofaen på terrassen. Jeg tenkte han kunne få sove i fred, og har satt meg godt til rette I kurvstolen på trammen.

Jeg klager ikke på varmen, misforstå meg rett. Det er godt å kjenne litt sommervarme. Det har ikke vært for mye av den i år, og vi er alt halvveis i august. Det er bare det at jeg ikke tåler varmen så godt, og derfor først trekker ut når den verste varmen har gitt seg.  Nå er det helt nydelig ute.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg hører hakkespetten drive på å hakke i stolpen øverst i det bedet jeg aldri får helt skikk på.  Den forstyrrer ikke meg, og jeg forstyrrer forhåpentligvis ikke den her jeg sitter på trammen.

Jeg har møtt på en del ville dyr i mitt liv.  Jeg er heldig og har vokst opp og bodd store deler av livet slik at det å treffe på ville dyr er relativt vanlig. Her, på et boligfelt like utenfor Hønefoss har vi stadig rådyr på besøk.  Sikkert andre dyr og, uten at jeg kan huske å ha sett de.

Da vi bodde i huset i skogen hadde vi til stadighet elg i hagen. Jeg husker hvor fascinert Gamle Gubben Grå ble en av de første dagene vi bodde i huset. Vi satt ved spisebordet og snakket sammen. Han kastet et blikk ut av vinduet, og fikk øye på to elg på åkeren på andre siden av veien.  Det var første gsng hsn så elg. Litt mer betenkt ble han den gangen vi åpnet inngangsdøra fordi hunden vår oppførte seg så rart og ville ut. Det sto to elger, den ene en elgokse med hodet en snau meter fra døra. Det ble ikke noe tur ut verken på hund eller gubbe.  Ikke tror jeg det ville falle Gubben inn å tenke på å ta en selfie foran elgen heller.

Vi så rådyr der og  flere ganger. Og rev. En litt nysgjerrig revunge kom en gang helt bort til Eldste Sønn som var med meg og anla kjøkkenhage. Tipper han var tre år. Jeg ble helt overrasket da jeg rettet ryggen og så Eldste Sønn sitte å klappe en rev. Den forsvant fort når den merket at jeg så på den.

I barndommen så jeg ofte rev på grasvollen ved gården. Elg, rådyr og grevling og.  Jeg lærte tidlig å ha respekt for ville dyr, gjerne betrakte de på avstand. “Hysj, kom hit forsiktig” kunne Pappa eller Mamma si med lav stemme fra verandaen  terrassen eller et vindu. Så peke og si “Se der er en elg, grevling, rev…” eller hva de nå hadde fått øye på – og så sto vi der helt stille, turde knapt å bevege en muskel mens vi observerte dyret eller dyrene. Noen ganger ga det oss minner for livet, selv om vi verken har bilder av det eller har fått dokumentert det på sosiale medier.

I dag måtte et vilt dyr bøte med livet fordi vi mennesker ikke kunne la det få være I fred. Ikke kunne nøye oss med å observere det på avstand.  Det er trist. Utrolig trist.

Fotografen i meg, og influenseren kunne godt tenke seg å ta turen over Sollihøgda til Kadettangen i Bærum eller Vollen i Asker for å observere noe så eksotisk som en hvalross. Jeg forstår at Freya tiltrakk seg publikum. Det jeg ikke kan forstå er at mennesker ikke kunne følge de hundrevis av oppfordringene de fikk om å holde avstand og ikke plage dyret.

Jeg forstår Direktoratets bekymring for at noen skulle bli skadet.
Jeg mener folk tar større og større sjanser for å få det perfekte bildet og den perfekte opplevelsen. Prøv #freya eller #hvalrossenfreya på Instagram så skjønner du hva jeg mener.  Ja da mange bilder er tatt på avstand og zoomet opp, men langt fra alle. Svømme med delfiner i basseng i syden har jo snart alle gjort. Mye kulere å svømme med hvalross på hjemlig badestrand. “Jeg visste ikke at hvalrossen var der….” sier de. Vel, pleier de alltid å ha noen til å filme mens de tar den daglige svømmeturen?  Vi snakker ikke om små barn som blir filmet av overivrige foreldre hvor de enn går og står, men godt voksne kjerringer som har kameramann klar når de legger ut på svømmetur.

Jeg forstår direktoratet. For hvem ville fått kritikk hvis det halvt tonn tunge dyret med de lange spisse tennene gjorde kort prosess med et lite barn som bare skulle klappa dyret for å få et “minne for livet” og en overivrig mamma det perfekte motivet å sende til venner og bekjente?
Jo, det ville være direktoratet som ikke hadde brukt nok ressurser på å fysisk stoppe mennesker fra å gå bort til et vilt dyr på et halvt tonn.  Som jeg så som tekst under et bilde på Instagram (nei, ingen av mine venner som har postet det. Jeg omgås stort sett bare mennesker hvor hjernen fremdeles virker): De stopper så mange de klarer, men jeg klarte å snike meg forbi å få tatt dette bildet.”  

Det er sjeldent jeg ser folk publisere så til de grader at det i deres hjerne er litt vel lite sirkulasjon. Spaghetti-hjerne var et uttrykk vi brukte i min oppvekst.

Et flott levende dyr måtte bøte med livet I dag. Ikke fordi det hadde gjort noe galt. Ikke fordi det hadde skadet noen. Men fordi vi mennesker ikke kunne behandle det med respekt. Det er trist. Utrolig trist.

“Andre muligheter ble vurdert” sier direktoratet. Jeg tror dem så gjerne. Det å fange en hvalross for så å transportere den til Svalbard forstår jeg at kunne by på utfordringer. Ikke minst å gjøre det på en måte som ikke ville skade dyret. Det ville nok heller ikke bli en rimelig affære. Kostnadsberegninger har nok og vært med i bildet. Det enkleste er pistol som det heter i en gammel Tramteateret-sang. (Uten at jeg tror at Freya ble skutt med pistol.)