I dag er det et halvt år siden GGG døde og livet mitt liksom stoppet litt opp og ble forandret for alltid.
De første dagene var preget selvsagt av sorg og savn, men mest av alt det praktiske som måtte ordnes. Folk som skulle informeres, og holdes oppdatert. Begravelse som skulle planlegges…
Etter begravelsen var det papirene sin tur. Skifte, si opp abonement, overføre abonemrnt på strøm og slikt på meg, omregistrere bilen… Mye å tenke på. Jeg holdt meg i gang, og hadde et fantastisk nettverk av familie og venner som var der for meg. Lot meg prate når jeg trengte det, og lot meg få tenke på andre ting når jeg trengte det.
Sakte men sikkert skapte jeg meg en ny hverdag ut over høsten. Sorgen og savnet var der, som et stille bakteppe. Jeg hentet styrke i minnene. Følte hva du ville sagt hvis du hadde vært der. At du var med meg i tankene mine.
Så ramlet jeg, slo ryggen og ble liggende på sofaen i noen uker. Savnet etter deg traff meg hardt. Ikke bare alt den praktiske hjelpen du ville ha ytt, som å gå turene med hundene, handle, lage mat og varte meg opp. Men jeg savnet og humoren din, humoren vår. Noen som fikk frem smilet når jeg følte livet var vel vanskelig og vel urettferdig.
Så ble det frost og kulde. Ryggen var fremdeles vond, og privatsjåføren min var ikke lenger der. Slutt på å bli kjørt og sluppet av ved døra enten jeg skulle på rådhus eller butikk. Nå måtte jeg stolpre meg frem på glatte parkeringsplasser og fortau – og av og til kjøre langt for å finne parkeringsplass. Du var virkelig savnet.
Tiden for juleforberedelser kom. Du hvor vi har kost oss de siste årene med de. Ledd og hatt moro mens jeg brente brett etter brett med julekaker mens du kreerte det ene vellykkede kakeslaget etter det andre. I år har det ikke vært noe gøy å lage i stand til jul. Vond rygg er kanskje hovedgrunnen til det, men det er og fordi du ikke er her og står på sammen med meg. Og selv om jeg ofte syntes jeg måtte mase mye på deg, tar ting enda lenger tid uten deg. De siste ukene har savnet virkelig vært stort. Vi skulle jo ha kost oss og lage jul sammen.
Et halvt år har gått. Jeg savner deg. Du gjorde mer for meg i hverdagen enn jeg kanskje innså, tok det mer som en selvfølge. Men mest savner jeg samtalene våre, det å dele hverdagens små og store hendelser med deg. Og så savner jeg humoren vår. Du kunne få meg til å le selv i de mest håpløse situasjoner.
Det er veldig trist og du var heldig med mannen. Trist å reise når man bare er litt over 60.
Men du var heldig. Kan aldri huske jeg ble kjørt og hentet noe sted da jeg var gift. Ordnet alt selv, slik jeg gjør nå.
Det er jo fordel på godt og vondt. Man blir selvhjulpen hele livet……
Jeg var heldig. Han kjørte meg når vi bare hadde en bil. Likte ikke at jeg stakk av med bilen. Jeg kallte det spøkefullt sosial kontroll, men satt pros på det og.
Jeg skjønner det må være veldig vondt. Alt blir jo annerledes. Men godt å høre at du bærer han med deg 🙂
Det går opp og ned med savnet. Men det er vel som forventet.