I vaskeskapet vårt, det skapet vi oppbevarer alt fra langkosten til sølvpuss, har det lenge rådd kaos. Eller kaos? Anarki er kanskje et mer dekkende begrep.  Det har medfølgt fare for hodeskader, og det burde ha vært hjelmpåbud for å åpne skapdøra.  Langkoster, mopper og flasker med kaustisk soda har  kommet hoppende ut ved det første tegn til dagslys.
Ikke har det vært lett å finne noe der heller, hvis man overvant kampen mot fallende gjenstander og åpnet skapet helt og stakk hodet inn.  Jeg endevendte skapet etter ei flaske sølvpuss i en av de travle førjulsettermiddagene, og konkluderte med at, sølvpuss , nei det hadde vi ikke.  Så ny sølvpuss ble kjøpt på Kiwi dagen etter.  I dag har jeg ryddet hele skapet, ryddet og vasket, og kan konkludere med at vi nå har ikke mindre enn tre flasker med sølvpuss.  Kjekt å ha, men det er ikke så mye sølv å pusse her i huset, og pleier i grunn kun å bli gjort i travle førjulsdager sånn ca. annethvert år.

Samtidig som jeg ryddet skapet hadde jeg et medmenneske på høyttaler på telefon.  Jeg er jo offentlig klagemur og problemløser for så mange.  Et medmenneske som var så utslitt, så tappet for krefter at selv den minste hinder føltes uoverkommelig.   Hun følte at alle problemene kom deisende mot henne, og den vanligvis så strukturerte kvinnen var helt tom.

Nå er skapet ryddig.  Skapdøra kan om jeg skulle føle for det stå på vidt gap uten at noe faller ut.
Jeg har og ryddet, og ordnet litt opp for medmennesket.  Første hinder er løst.  Det som virket totalt uoverkommelig på begynnelsen av dagen.  Jeg vet at etter hvert vil hun klare å ta tak i de andre utfordringene og snart, om noen uker, være tilbake som det stå-på-mennesket hun er.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Om det gjelder skap eller liv hvor litt for mye har hopet seg opp gjelder det samme.  Det hjelper ikke med skippertak for å holde fasaden ryddig.  Skal det bli orden, må en gå systematisk til verks.  
Når skapet er tømt, hjelper det ikke om man bare stapper tingene tilbake.  Man må rolig vurdere om man trenger tre flasker sølvpuss, eller de litt slitte oppvaskklutene eller om det er noe man kan kvitte seg med.   Så må man sette tingene tilbake i skapet, hver på sin plass.
Slik er det med kaotiske liv også.  Man må vurdere hva og hvem man trenger å ta med videre i livet, hva man skal fylle livet med, og hva man kan kvitte seg med.  Så må hver av de tingene, hver av de menneskene man ønsker å ha med videre få sin tilmålte plass.

Da det er svært få som mopper her i huset, her bruker vi langkost og gulvfille skal jeg kvitte meg med en mopp eller to.  Gamle Gubben Grå elsker å kjøpe rengjøringsprodukter som skal gi et skinnende rent hjem, men har ikke skjønt at du må svinge moppen for at det skal bli reint, det hjelper ikke samme hvor mange mopper du har i skapet.
Engangs-våtmoppene skal Datteren få.  Hun trodde de kunne være kjekke å vaske taket på badet med.  Hun som er en skinnende tornado, liker ikke skjoldene som er på badetaket etter forrige vask.
En støvkost med diverse refil av engangsbuster skal Eldste Sønn få.  Datteren sverger til grønnsåpe og klut, men Eldste Sønn er mer glad i kjappe løsninger.  Tingene gjør mer nytte hos unge voksne som vil bruke de, enn som hyllevarmere i et alt for overfylt vaskeskap.