Født på ny…..

Jeg har havna helt nede på en 46. plass. Kanskje ikke så rart. I går skrev jeg om en toppblogger som kanskje ikke ville blogge lenger fordi folk ikke bare skrev “Du er topp” i kommentarfeltet.  Men so til slutt bestemte seg for å bare slette alle som ikke heier.  Dagen før det skrev jeg om forhold som ryker..  Det har ikke vært de letteste innleggene å kommentere…
I dag skal jeg skrive om fødsel…
Det er snart 18 år siden jeg fødde sist.  Toppbloggerne gjør det ikke enkelt for meg.

Det er Småbarnsforeldre som er øverst på bloggtopplista, og hennes siste innlegg er del 2 i beretningen om hennes 7. fødsel.  Og her snakker vi fødsel minutt for minutt!

En fødsel er en stor begivenhet i et kvinnes liv, i en families liv.  Det er et like stort under hver gang. Men jeg har aldri forstått kvinners trang til gang på gang å fortelle om fødselen sin i detalj.  .Jeg vil gjerne høre nybakte foreldre sprekkeferdige av stolthet fortelle om hvor fantastisk den nye verdensborgeren er,  men spar meg for de detaljrike beskrivelsene om selve fødselen som så ofte dukker opp når kvinner som har født er samlet.

Jeg har aldri forstått hvorfor detaljrike beskrivelser av slimpropper, vann som går, rier, kjøtt som sprekker og bloddryppende morkaker er et naturlig samtaletema når kvinner møtes rundt bordet for å dele et godt måltid eller en enkel kaffe-latte.  Og aldri er riene vondere, fødselen mer langvarig og blodig som hvis det sitter en engstelig ung kvinne der som er gravid for første gang og snart skal føde sitt første barn.

Jeg orker ikke kommentere Småbarnsforeldre 7. fødsel ri for ri, eller sammenlikne hennes fødsel med mine 5.  Jeg tror ikke det vil underholde leserne.  Jeg vet ikke. Småbarnsforeldre troner jo på toppen av lista med sin fødselsbeskrivelse.

Når runden går rundt bordet der kvinner er samlet. Den ene forteller den mer bloddryppende fødselshistorien enn den andre kommer jo ofte turen også til meg.  Mange mennesker rundt meg vet at jeg har fødselsopplevelser som har vært litt dramatiske.  Spent ser de på meg, gleder seg ti å høre min beretning. Ofte blir de skuffa. Jeg har ikke de lange fødslene. En kort intens periode med rier, pressing, og så er en ny verdensborger der Et lite nytt under av et menneske. Jeg ser de førstegangs gravide blir litt lettere til sinns ved den beskrivelsen.

Jeg mener det som regel verken er tid eller sted for å snakke om dødfødsler, om barn som blir født med navlestrengen rundt halsen eller barn som blir født med pusteproblemer om medfødte infeksjoner.

Hvis vinglassene har blitt fylt et par ganger rundt bordet, eller det er noen mennesker der som er litt lite fintfølende hender det noen er frekke nok til å spørre hvordan det er å føde en død baby,
Svaret mitt er at jeg som prinsipp ikke snakker om mine døde barn når jeg har drukket alkohol.   Det blir som regel respektert. Er det ikke alkohol med i bildet, pleier jeg å si at det selvsagt var utrolig tøft å føde et barn vi fikk greie på at var dødt da vi kom på sykehuset. Men at profesjonelle jordmødre og barnepleiere viste en omsorg og en forståelse som gjorde selve fødselen til en så lite traumatisk opplevelse som mulig. Fikk og god smertelindring.

Nei, dagen venter – jeg må løpe!

 

 

 

4 kommentarer
    1. Ja, sånn er det. Folk har forskjellige behov. Og jeg skjønner godt ditt poeng.
      Jeg tror aldri jeg har opplevd akkurat det at man skal fortelle så mye i forsamlinger. Men det er kanskje fordi jeg er av en annen generasjon enn de unge i dag?
      Synes du svarer veldig godt og riktig om dine leie erfaringer ♥

    2. Jeg har vokst opp i en tid og et miljø der fødsler overhodet ikke ble snakket om, men som ung jente gjennomskuet jeg sammensvergelsen om at man ikke skulle skremme de unge førstegangsfødende. Det at alt ble holdt skjult og smertene nedtonet/forskjønnet, gjorde meg veldig mistenksom og enda mer engstelig enn jeg ellers ville ha vært. Jeg foretrakk nemlig å vite hva jeg gikk til istedenfor å kaste meg ut i det ukjente. Det var som når de voksne bedyret at det ikke gjorde vondt å få sprøyte, noe som viste seg å være ren løgn. Jeg følte meg lurt og stolte ikke mer på dem. Jeg har også observert medkvinner som intetanende gikk inn i sin første fødsel og fikk sitt livs sjokk; mange slet med psyken i ettertid nettopp fordi de hadde sett for seg noe helt annet – de hadde nemlig trodd på eventyrfortellingene.

      Jeg vil mao si at jeg setter stor pris på den åpenheten som er i dag, men en ting er jeg helhjertet enig med deg i: Man vil ikke bli overrumplet og minnet om sine døde barn av uvedkommende i tide og utide, og i allfall ikke i festlig lag. Noen ting må man ha enerett på å styre selv.

      1. Jeg mener ikke at man skal forskjønne en fødsel. Og jeg var helt klart forberedt av de “voksne” at det var vondt, men jeg har ikke noe sans av at fødsler skildres i detalj minutt for minutt. rundt bordet.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg