Nå har fyren gått for langt! Her sitter jeg en lørdagsmorgen og koser meg med en kopp te og hva leser jeg? En bloggerkollega kaller meg for ei KU!!!!??? Ja, til og med ei feit ku!!!
Og om ikke det er nok så mer enn antyder han at min kjære ektemann Gamle Gubben Grå ikke har verdens beste sangstemme (noe som i og for seg er sant) og driver med magi og trolldomskunst.
Du skal vite det, godeste Allan, det er flere enn bloggerfruen som har kjevle!
Det er helt klart at jeg burde føle meg krenket. Fremstille meg som et drøvtyggende, feit pattedyr på en offentlig blogg. Noen ville oppfatte det som direkte sjikane. Eller ikke bare noen, relativt mange, dessverre. Vi lever i krenkelsens tidsalder hvor folks grandiose egoer settes over alt og alle.
Siv Jensen kalte det et «krenkelseshysteri» og hun har delvis rett. Det virker nesten som om det har blitt in å føle seg krenket, og at man aktivt søker etter noe som kan oppfattes krenkende. Og hvis du går inn for å finne krenkelser behøver du ikke lete lenge.
Du behøver ikke å bli navngitt som ku i en offentlig blogg for å føle deg tråkket på tærne. Er du lys nok i håret holder det at noen forteller en blondinevits på TV. I gårsdagen Nytt på Nytt var det nok at det å tolke humoren i en snutt om Black Friday gikk til det laget som hadde en…..og nå leter jeg etter korrekt betegnelse….. med melaninrik hud på laget.
Noen føler seg krenket hvis andre har en annen mening enn det de selv har. Andre hvis man påpeker at de tjener mer enn gjennomsnittet. Laksebaroner og andre milliardærer føler seg krenket hvis Staten øker skattetrykket og Trønderrockere føler seg krenket hvis de selv kommer for sent til innsjekk på fly.
Og så har vi alle de som blir krenket på andres vegne. Vi fjerner malerier, og skriver om barnebøker.
Yngste Sønn lurte i går på om det var innafor at vinen jeg koste meg med i går kveld het Gato Negro, og vi måtte google for å forsikre oss om at “Negro” var det spanske adjektivet for fargen svart. Ville jo ikke risikere å sitte der å være helt på bærtur når det gjaldt politisk korrekthet.
I går stakk en fange av fra tingretten her i byen. Han løp bortover gaten midt i sentrum midt på formiddagen, og siden har ingen sett han. Signalementet vi kunne lese i flere aviser var at han hadde to ben og blå jakke. Datteren kommenterte at det muligens var et litt vagt signalement. Jeg forklarte at hvis man ga et signalement som var av en slik grad at fangen kunne kjenne seg igjen ville det oppleves som krenkende.
Jeg tar meg selv ikke så veldig høytidelig. Jeg lever bra med å bli omtalt som ku på bloggen til Allan. Til og med som feit ku. Jeg er ikke på full fart nordover på sopelimen min med kjevle under armen. Det å ha evnen til å le av seg selv gjør dagene mine bedre. Eller akkurat nå er det vondt å le, men jeg føler meg likevel ikke krenket fordi om noen forteller en vits. Flere burde kanskje prøve med litt mindre selvhøytidelighet og litt mer selvironi. Det gjør ofte dagen litt bedre.
Takk for dagens første gode latter! 🙂 Ja, vi nordlendinger bruker ikke for mye “mellomleggspapir” 🙂 Tenk så morsomt hvis hele Maskoramagjengen bare var bloggere, artig å tenke tanken!
Krenkehysteri, ja.. Det går over alle støvelskaft. Ikke er det italienere i italiensk salat, ingen jøder i jødekaker, tyskere i tyske skiver osv.. Språket er blitt endret mye de siste årene, nå blir det mer og mer “amerikansk svung” (ord) innblandet…. Det virker greit..
Fint å få noen til å le – og samtidig kanskje reflektere litt over krenkehysteriet.
Hehehe ja maskorama-drama!
Drama er drama,
Moro når han ser forskjellig bloggere i dette – ser ikke dette jeg
så aner ikke noe om kua…hehe..
Ønsker deg fortsatt God bedring – ta det pent!
Takk. I dag er ikke en god dag, men mulig det snur til i morgen…
ÅÅÅ, kjenner jeg må inn å lese hva han har skrevet om 🙂 Ja, til å le av seg selv 🙂
Du er også nevnt.
Huff da! Det var jo leit å høre at du ble krenket. Men husk at kuer er ålreite dyr tross alt:) Svenskene lar seg åpenbart ikke krenke så lett. Haupt Lakritsfabrikk i Sverige kaller salmiakklakrisen sin “Svenskjævlar” og ser ut til å komme unna med det. Det er vel neppe alle grupper og nasjonaliteter man kunne satt “….jævlar” bak og det hadde vært ok. Det kunne blitt hurlumhei ja. Men svenskene altså! Tok meg forresten en svenskjævlar til Maskorama i kveld. Salt var den:)
Hm, tror jeg må finne en lettkrenka svenske og få slutt på de lakris-greiene.
Jepp, kua, jeg mener kjerringa ble skikkelig krenka.
Ahh.. Disse evinnelige krenkelsene..
I motsetning til deg, som faktisk gjør en innsats for å holde deg noenlunde innenfor det politisk korrekte i så måte, har jeg en lei tendens til å bli regelrett provokativ i møte med krenkelser. – Ikke sånn at jeg er slem mot noen i form av slengbemerkninger, merkelapper e.l. men i form av at jeg kaller en spade for en spade om så det måtte være erklært aldri så rasistisk, transfobisk, og gud vet hva. Jeg vet selv hva jeg står for, og driter derfor langflatt i hvilken merkelapp den og den eventuelt måtte gi meg *hehe*.
I det verden i stadig økende grad har gått fra forstanden, har det også blitt en stadig mer bevisst greie. Alle har vi jo våre styrker og svakheter, og siden dette med ikke å la seg affisere er min, syntes det liksom ikke mer enn rett og rimelig at jeg gjør mitt for å bekjempe galskapen 😉
Jeg gjør et forsøk, men ikke alltid. Det hender folk ser rart på meg, spesielt hvis jeg ferdes i visse deler av den politiske venstresida.
Det kan jo være at du hadde følt det annerledes hvis Allan, og kanskje noen til, hadde kalt deg for ei feit ku, og andre mer eller mindre lite flatterende beskrivelser, i si, hver eneste dag i to og et halvt år.
Det rareste her må jeg si er at Kokkejævel som føler seg krenka, mobbet og trakassert av Kjerringtanker i flere år, tydeligvis oppsøker «roten til alt vondt» og leser og følger bloggen din.
Nei, ta deg en bolle Kokkejævel, sutringen din har gått ut på dato……