Jeg følte meg rastløs og lat i dag. Du vet det finnes nok av ting hjemme jeg kunne ha satt i gang med, men jeg orker (eller gidder) ikke. Sofa eller stillesitting fristet heller ikke.
Plutselig fikk jeg trang til å dra på kirkegården og besøke grava til GGG. Snakke med han. Eller han svarer muligens ikke, men ennå føler jeg at jeg er nær han ved grava. Kroppen hans er i det minste der, tenkte jeg for meg selv da jeg gikk mot bilen. Hvor sjelen hans er er jeg mer usikker på. Ja, og om det finnes noe slikt som sjel.
Filosoferte litt om et eventuelt liv etter døden. Om GGG har møtt igjen alle de som har gått foran og som han var glad i. Om vi vil møtes igjen en gang.
Kommer man forresten i så fall til å møte alle de menneskene man har møtt gjennom livet som man ikke kan fordra? Mye rart dette kjærring-hode kan bruke tid på.
Jeg hadde så vidt startet kjøreturen da det begynner å regne. Ikke bare litt. Jeg droppet å reise på kirkegården. Å stå ved en grav å filosofere mens regnet siler ned frister ikke. Så trist var jeg ikke til sinns. Det var bare at jeg savnet kjæresten min. Eller han som har vært det da.
Jeg satte kursen mot byens kjøpesenter i stedet. Se folk gjør godt.
Jeg gjorde noen ærend og gikk så på kafeen der GGG og jeg pleide å gå. Har ikke vært der så ofte i sommer. Vår faste servitør står i disken. En flott Palestinsk kvinne. Jeg bestiller min vante kaffe-latte med karamell. Hun smiler. Spør om jeg skal ha cappuccino også. GGG pleide å drikke det. Jeg smiler litt trist og forteller at heretter blir det ikke noe cappuccino på meg. Bare en kaffe-latte. Hun ser bekymret ut, spør om mannen min ikke er frisk. Hun har ikke sett han på lenge. Jeg forteller at han er død. Hun ser både sjokkert og trist ut og kondolerer så mye. Når hun kommer med kaffen sier hun at hun virkelig ble lei seg. Vi var et par som det var hyggelig å ha besøk av i kafeen.
Det gjorde faktisk godt å høre at en ukjent ble berørt av at GGG var gått bort. Han er ikke glemt.
Jeg slipper å sitte lenge alene med kaffekoppen og tankene mine. Ei bekjent dumper ned på stolen på andre siden av bordet. Litt senere kommer en politikerkollega fra ett av de andre partiene bort og veksler noen ord. En stund etter det kommer Eldste Sønn forbi og stopper opp for en prat.
Jeg får skravlet litt. Det gjør godt. Kanskje ikke de helt dype samtalene, det er ikke de jeg tar med disse menneskene. Men det roer rastløsheten å skravle litt.
Folk trenger folk, heter det. Det er mye sant i det.
Ja, folk trenger folk. Jeg har vært alene hjemme en stund nå, Hr Frodith nordpå hos familie. Det gjør at jeg også farter en del ute alene, også for å se litt folk. Stamkafeen er fin sånn. Der er det folk som “kjenner” meg litt etter hvert. Daglig leder spør om både det ene og det andre, og forteller om reise hun skal ha osv. Et fint sted å sitte å se på folk, prate litt med “kjente” og ukjente. Jeg har blitt god på det nå i sommer 🙂
Ja, man blir jo litt kjente med folk en ser ofte. Sånn som hun palestinske dama som jobber på kafeen.
Jeg spurte en gang om hun var palestiner, og det var hun svarte hun med et stolt smil.
Det er sånn det er.Av g til så treng vi folk.Minne og sakn er både godt og vondt på same tid.Føler med deg
Tankespinnet ditt har ein del til overs med mi filosofering ver emnet:-)
Trur egentlig vi kan fundere på mye av de samme tankene.
Det ble en fin dag for deg og kaffe er bra. Det er sosialt og som du sier. Plutselig så er det folk å prate med.
Jada. Folk finner man fort.
Så bra du fikk bord kamerat:)
Ja…vi får håpe at vi treffer dem igjen vi har mistet…det er lov å håpe:)
Ingen vet. Vi får håpe.
Det er mye sant i det. Det er godt med stillhet – men veldig ofte er det godt med et smil, et blikk et nikk eller noen få ord. Koselig at noen jumper ned i stolen slik tilfeldig og forbipasserende stopper opp et øyeblikk. Av og til er det det som trengs akkurat der og da. Bare det.
Ja, noen ganger trenger man bare å bli sett.
jeg er så lei for at du har mistet mannen din, har lest bloggen din i mange år, fra og til. ønsker deg alt godt.
Takk. Ja, det var et lite slag at GGG forsvant så raskt og uventet. Livet går videre. Jeg har mange folk rundt meg som virkelig bryr seg om meg. Det er godt å føle på.
Ja, folk trenger folk! Ingen tvil om det!
Ikke sant!