Julehøytiden med alle sine forventninger glir langsomt over i romjul. Utflytta unger dro hjem i dag. Tiden er inne til en evaluering. Besto denne julen med glans, ble den sånn midt på treet, eller ble det stryk-karakter?

Jeg gir den karakter midt på treet, og sier meg fornøyd med det. Jeg har endelig blitt voksen nok til ikke å gå helt i kjelleren om julen ikke ble perfekt. Jeg er ikke perfekt. Hvorfor skal jeg ha større forventninger til noen juledager enn jeg har til meg selv?

Det har kanskje vært det beste med denne jula. At forventningspresset forsvant fra skuldrene mine. Det skulle bare være oss fire. Ikke noen gjester som skulle komme på et bestemt klokkeslett hvor alt måtte være klart, perfekt og som forventet.  Ta ting som det kommer, spise når maten er klar. Erstatte julestress med julefred.

Jeg forventet at denne jula skulle bli annerledes. At jeg kom til å være mest opptatt av å være sammen med flokken min. Trenge å ha plass til savn, og rom for å bli litt tankefull og stille. En slik jul føler jeg at jeg har hatt. På mange måter ble jula slik  jeg hadde behov for at den skulle være. For meg ble det noen gode juledager.

Samtidig føler jeg at jeg ikke klarte å levere den jula ungene kanskje forventet. Det er noe med å komme hjem til jul. Det ligger noen forventninger i det. Forventninger jeg ikke klarte å levere på i år.

Og ja det gir meg dårlig samvittighet. Jeg skulle så gjerne hatt huset ferdig julepynta og vaskebøtta ryddet vekk før ungene entret Drømmehuset. Huset rent og ryddig fra loft til kjeller. og kakebokser struttende av 7 slag og mere til. Det ble ikke helt slik. Ikke i år heller.

Jeg er ikke perfekt, og denne førjulstiden har jeg kanskje vært enda mindre perfekt enn vanlig. Slik måtte det bli i år.

Jul ble det med litt hjelp. Pynten kom på plass og gulvene duftet av Ajax før klokkene kimte jula inn. Jeg synes vi har hatt en fin jul, selv om det kunne vært flere medisterkaker å maule og boksen med kolakaker ble tømt allerede i dag.

Det viktigste for meg denne jula var ikke sprø svor og fulle kakebokser, men å være sammen med ungene mine, flokken min. Vi har kost oss samnen i flere dager. Det har gjort meg godt.

Etter en tung høst, som har vært tyngre enn jeg har turt å innrømme for meg selv, føler jeg at jeg har positive forventninger til 2026. Jeg føler lysst til å ta fatt på et nytt år og legge 2025 bak meg. Jeg har forventninger om at 2026 skal bli et bedre år enn 2025. Jeg skal gjøre mitt til at det blir det.

Så når neste jul kommer møter jeg den kanskje med nok medisterkaker, fulle kakebokser og et skinnende rent julehjem.