Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen synger Ole Ivars. Jeg er heldig, for jeg har så mange mennesker som er der for meg og ser til at jeg har det bra.
Mellom dødsfallet og begravelsen er det tusen ting som skal ordnes, folk som skal informeres, det er mange som tar kontakt på ulike måter og det dukker opp blomster på døra. Alt det er skikkelig hyggelig og det varmer at så mange tenker på en. Jeg har vært redd for at tiden etter begravelsen, når alt roer seg skulle bli verre. At når sjokket og “nyhetens interesse” avtok og alle vendte tilbake til hverdagen igjen så ville det tomt og litt ensomt. De siste årene har jo GGG og jeg vært sammen nesten hele tiden. Nå er jeg etterlatt til meg selv store deler av dagen.
Derfor har jeg sagt til noen av de beste vennene mine at det er i ukene som kommer nå at jeg virkelig trenger dem. At jeg trenger kaffekopper og gode samtaler. Ikke nødvendigvis for å sitte å snakke om GGG i time etter time, men for å ha noen å snakke med innimellom.
Mens noen sier at Det er bare å ringe så er ikke det alltid bare, bare. Jeg har det bra nå, men jeg vet at hvis jeg skulle få det riktig ille så er det ikke bare å ringe. Da kan det være virkelig vanskelig. Man vil jo ikke være til bry. Tenk om det ikke passer.
Jeg trengte ikke engste meg. Allerede på søndag tikket det inn melding fra Barndomsvenninna om jeg ville komme en tur ut til henne i dag.
Så i dag har jeg sittet på terrassen hennes, sett utover fjorden og snakket om mye forskjellig. Om GGG, men om masse annet også.
Ikke nok med det, like før jeg dro utover til Barndomsvenninna ringte det på døra her. Det var … hva skal jeg kalle det, en bekjent? Jeg tror det er et dekkende begrep. Vi har felles slektninger, treffes i noen konfirmasjoner, barnedåper etc, og har gjort det i noen tiår, men er ikke i direkte slekt. Hun kom med blomst fra seg og søsknene sine med familier. Vi fikk en god prat. Selv om jeg ble litt overrasket da jeg åpnet døra og så hvem som var utenfor, var det jo koselig og omtanken varmet.
Flere har ringt og hørt at det går bra med meg. Folk som ikke bare lytter til hva jeg sier, men også hører på stemmen min at jeg har det ok.
Jeg er heldig som har så mange rundt meg som bryr seg.
Så koselig å høre at slekt og venner er der for deg, og til og med fra uventet hold. Veldig viktig. Og som du sier er det tida etter at ting har roet seg litt etter begravelsen som kan være vondest. Bra at du klarer å sette ord på følelsene dine. Det hjelper mye.
Ja jeg er heldig.