Det er en blogg jeg oftere og oftere klikker innom for tiden. Det er Zoetic world. Først synes jeg det var det glade vanvidd. Si opp leieavtalen på boligen, snekre seg en egen bobil bak på pick-upen og så bo der. Jeg skjønte at dama har utferdstrang og dårlig råd, men likevel.  Hun liker nok friheten, men mest er det et slit fra dag til dag med nye utfordringer med sitt nye hjem.  Å bo sånn i juni når sola skinner er noe helt annet enn når regn, snø og vintermørket er det som rår. Og i likhet med for meg har januar vært tøff. Hun er sliten nå. Sliten, lei og trøtt. Jeg tror at hvis du ga henne en god, lang dusj og ei myk, varm seng så kunne hun sove ei uke.

Og etter som januar har gått har jeg oftere og oftere tenkt; For ei dame! Hun gir ikke opp drømmen, selv om den nå mest fortoner seg som et mareritt. Hun tar en ny runde, tetter og fikser og håper hun  klarer å holde vannet ute fra camperen. Og jeg heier! Jeg krysser fingrene og håper hun har klart det. Håper at camperen holder i det minste til over sommeren. Jeg liker mennesker som tør å gå sine egne veier.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mye mer interessant å lese om mennesker som lever litt utradisjonelle liv enn å lese om fisk I peanøttsaus eller intetsigende blogginnlegg bare for å holde bloggen i gang.

Kanskje har ting snudd for Helene, bloggeren bak Zoetic world. For i det siste innlegget inne hos Strikkekjerring ser jeg at nettopp Helene har vunnet en pakke med nydelig garn.  Jeg gleder meg med Helene, og håper at dette er et tegn på at uhell og problemer et over og at Helene kan gå lettere tider i møte.

Strikkekjerring er forresten også et menneske som går sine egne veier. Driver med overnatting, catering, og diner på et sted som ikke helt er verdens navle. Slike folk som bretter opp ermene og arbeider hardt og skaper sin egen arbeidsplass har jeg alltid beundret. Skulle gjerne lese den reportasjen som kommer ett eller annet sted etter at de hadde besøk av en journalist i går.

Vi har ei diger bokhylle full av kokebøker.  Hvis jeg ønsket å lese matoppskrifter mens jeg koser meg med frokosten hadde jeg hentet frem en av de. Når jeg velger å lese blogg er det fordi jeg ønsker å lese om mennesker og deres små og store gleder og utfordringer.

Jeg kjenner på stresset når jeg leser om drosjer som står og sperrer den siste parkeringsplassen når man er sent ute til en legetime. Jeg hadde seriøst klikket i vinkel.  Jeg ler litt oppgitt når jeg leser om menn som har brent opp klokkereima til fruen fordi han trodde det bare var noe søppel. Sånn kunne fort ha skjedd i Drømmehuset også, men da hadde det vært jeg som brant opp noe som tilhørte Gamle Gubben Grå. At han med sin samlemani skulle ha sett på noe som helst som søppel er utenkelig.

Når jeg leser om stell av potteplanter får jeg et stikk av dårlig samvittighet. Jeg burde nok tatt et raid der. Smiler og litt når jeg ser at den største debatten i kommentarfeltet blir om det er innafor å kalle den stakkars planten “Vandrende jøde” eller om man bør finne et mer politisk korrekt navn. Det er jo så inn å føle seg krenket for tiden, helst på vegne av andre.

Nei da er det tryggere å skrive om mat. Det er vel ingen som blir krenket av mat. Eller jo, jeg leste jo i det samme kommentarfeltet at jødekaker var krenkende og i helgen leste jeg om en person som følte seg krenket over at verten i et privat middagsselskap ikke hadde menyvalg i tråd med hvilke matpreferanser en hver gjest måtte føle for å sverge til den dagen. Jo mat kan nok i høyeste grad være krenkende.

Mens jeg klikker meg gjennom nok et innlegg om oppussing av ei kjellerstue kveler jeg en gjesp. Ikke fordi jeg ikke er opptatt av oppussing, men fordi det har vært litt mange innlegg om akkurat denne kjellerstua.

I dag er det første februar! Det går mot vår. På heldige dager kan en føle sola varme. Det føles så godt. I går var det snø oppå holke, og jeg måtte takke ja til tilbudet om en hjelpende hånd for å komme meg trygt fra rådhuset til parkeringsplassen. Jeg tror både psyken og ryggen vil bli bedre når det atter blir bare veier. Jeg går så anspent når jeg beveger meg utenfor døra.

Men dette innlegget skulle handle om annerledeshet, og at jeg heier på det. Da kommer vi ikke utenom Tom på toppen av bloggtopplista. Nei, det er ikke det at en mannlig kokk troner øverst på bloggtopplista jeg finner så enestående. Det er liksom gammelt nytt. Men Tom skal gifte seg snart, og i går var turen kommet til ringene. Og det er når det kommer til gifteringer annerledesheten jeg heier på dukker opp. Tom og hans kjære tar ikke turen til gullsmeden men til tatovøren når ringene skal på plass. Det synes jeg er stilig! Kanskje kan Tom som influenser skape en trend? Eller når jeg tenker meg om er muligens ikke det så lurt. Med de skilsmissetallene vi har her til lands vil det fort bli litt mange mennesker som vandrer rundt uten ringfinger etter et samlivsbrudd……