Etter fire flotte dager på Rødt sitt landsmøte var det tilbake til hverdagen i dag.
Og det betyr opp klokka 05.30 for å få Yngste Sønn på jobb i tide. Han er ganske trøtt, og vanligvis må jeg rope og mase relativt mange ganger før han endelig står opp. Men i dag var det overhode ingen reaksjon da jeg sto nede i stua og ropte opp loftstrappa. Det hender han rømmer fra en litt overopphetet loftsetasje og ned i kjellerstua som er litt kjøligere.
Men heller ikke min gauling ned kjellertrappa førte til noen som helst reaksjon. Og jeg er ganske flink til å gaule.
Jeg tittet ut på pallesofaen på terrassen for å se om han hadde lagt seg der ute. Jeg syntes det ville ha vært litt rart. En ting er en varm sommernatt, men i natt var det is på bilrutene på Lille Bille. Men, nei. Ingen sønn der, og heldigvis ingen andre heller.
Sykkelen sto også på plassen sin.
Jeg har aldri vært noen utpreget hønemor. Jeg har alltid gitt ungene mine frihet under ansvar, og her snakker vi om en voksen fornuftig fyr på 22år. Ingen grunn til engstelse eller uro.
Men det jeg ikke har av hønemor-egenskaper, det tar jeg igjen med renter når det kommer til krisetenkning og det å klare å mane frem de mest grusomme scenarioer. Jeg har og opplevd flere ganger å miste folk jeg er glad i brått og uventet i ung alder flere ganger. Så etter noen minutter nyttesløs skriking uten svar, kjente jeg panikken begynte å ta grep. Jeg tok turen opp i loftsetasjen. Ingen sønn. Så ned i kjellerstua. Heller ikke der var det noen sønn. Han var ikke noe sted i hele huset!
Jeg kjente panikken nesten fikk overtaket. Puls og blodtrykk steg, og jeg kjente det dunke i tinningen og et eller annet klemme skikkelig til i brystkassa. Jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg søker trygghet. Jeg gikk og vekte Gamle Gubben Grå,.
“Vet du hvor Yngste Sønn er?” spurte jeg, og han må ha hørt panikken og angsten i stemmen min, for han svarte med en gang.
Selvsagt var ikke svaret hans til noen hjelp. Han foreslo “senga i loftstua”. Jeg hørte selv panikken i stemmen min da jeg forklarte han at Yngste Sønn ikke var noen steder.
Da hørte jeg en lyd. Og inn døra kom – Yngste Sønn. Han som må hales ut av senga og virkelig mases i gang hadde vært ute pået par timers joggetur……
Jeg trengte plutselig en stor kopp kaffe…..
Skrekk og gru… ikke rart du fikk panikk🙊
Jeg hadde noen vonde minutter der ja…
Ha-ha 😀 Godt han kom da han kom og var i live 😀
JA!!!
Jeg kunne ha knust-kost han, tatt han på fanget og holdt ha hardt hardt. Men sånn gjør en jo ikke med en 22 år gammel lang slamp
ingen god start på daggen dette nei,du får henge opp skilt på døra hans,neste gang han gjør noe slikt mot mora si snur han skiltet hvor det kan stå,ut og trimmer :=) godt det ikke var noe verre enn det
Han spurte hva jeg ville han skulle ha gjort.
Jeg sa at han kunne ha vekket meg og tatt meg med. (Jeg er illsint hvis jeg blir vekket, og jogger ALDRI!!)
Han tenkte litt over det. Løsningen hans var “Skaff den Snapchat, for han hadde sendt flere snapp….