Jeg var en tur i byen i går. Jeg har fremdeles igjen noen julegaver. Det går litt sakte fordi jeg ikke orker å gå å tråkke i butikker så lenge av gangen.

Jeg måtte ha en pause i all tråkkinga, og unnet meg en kaffe-latte. Er det jul, så er det jul. Da jeg gikk mot et bord var det noen som ropte på meg. Det var en Ap politiker fra kommunestyret som ba meg sette seg ned ved bordet der han satt sammen med en annen. Trivelig fyr, selv om han er i feil parti, så jeg satte meg ned.  Praten gikk lett. Det ble en hyggelig pause.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så spør han plutselig Hvor er gemalen? Jeg kjenner jeg stivner litt. Han kjente ikke GGG. Visste sikkert ikke hva ektemannen min het selv om vi noen ganger har vekslet noen ord når vi har støtt på hverandre. Som når GGG og jeg har sittet her på kaffeen med en kaffekopp.

Jeg forteller at mannen min døde i juni. Jeg ser han blir litt ille til mote. Du vet, sånn du blir når du har tråkket i salaten.  Vi er ikke i samme parti, har vel heller ikke mange felles bekjente utenfor politikken. GGG døde rett før en lang sommerferie. Helt greit at han ikke har fått med seg dødsfallet. Det ser og ut som det langsomt demrer at det har han kanskje hørt…

Slike episoder blir fort litt pinlige for begge parter. Litt godt at det har gått et halvt år siden dødsfallet. Da reagerer jeg litt mer konstruktivt. Han spør hva som skjedde, og jeg tar kortversjonen. Han kommer med noen medfølende kommentarer som føles ekte. Vi kommer oss gjennom temaet på en grei måte.

Kaffekoppene er tomne. Vi avslutter samtalen med å snakke om noen politiske saker som skal opp på nyåret, så ønsker vi hverandre God jul, og jeg går videre og får handlet flere julegaver.