Den første nyheten jeg merket meg i dag var nyheten om at det ikke blir barnetog og vanlig 17.mai i år heller. Det var visst Helsedirektør Bjørn Guldvåg som hadde varslet det.  Jeg kjente jeg ble motløs. Motløs og litt sint.

Sint fordi 17. Mai er fire og en halv måned frem i tid. Hvor viktig var det å smelle av en slik nyhet i dag 3. januar? Den første gråe hverdagen i året.  Om ikke noe annet ser jeg på timinga som fullstendig feil. Snakk om å starte året med å lage blåmandagen enda mer blå.

Den neste nyheten jeg fester meg med er nyheten om at Danmark tror at de kan leve omtrent som normalt om to måneder.

Om to måneder. Det vil si I starten av mars. Mens norske myndigheter liksom alt nå er ute og avlyser 17. mai.  Her er det noe som ikke stemmer. Jeg undersøker litt.

Tall fra det danske «Statens Serum Institut» (SSI) viser at situasjonen kan bli normal raskt. Det til tross for at 700 pasienter for tiden er innlagt med covid. I følge Tyra Grove Krause fra SSI er det mye som tyder på at omikron gir mild sykdom, og varig immunitet. Han sier omtrent halvparten av de som er smittet med omikron blir innlagt, sammenlignet med de som er smittet av delta-varianten. 

Dansken hører jo unektelig langt mer optimistisk ut enn Helsedirektør Guldvåg som startet året med å avlyse 17. mai. Hva kommer denne forskjellen i fremtidstro av? Og hvem bør jeg lytte mest til? Hvem tror jeg mest på?

Jeg finner ut at nyhetsmeldingen fra Guldvåg muligens mer er medienes måte å fremstille en sak på enn at Guldvåg skal ha gått ut allerede nå og varslet en mulig avlysning av nasjonaldagen. På meg virker det etter å ha lest en del oppslag om saken at en eller annen journalist har spurt Guldvåg om det blir barnetog på 17  mai, og at han har svart noe om at han ikke kan garantere det. Nettopp fordi det ligger litt frem i tid. Han har uttalt seg litt forsiktig for å unngå overskrifter om at Guldvåg lover full fest på 17.mai, og at noen i ren gledesrus ville begynne vorspielet alt nå.

Guldvåg forsøkte å være forsiktig. Ikke love noe. I stedet valgte flere medier deriblant NRK å vinkle det slik som at 17. mai alt var avlyst. Jeg kjenner jeg blir sint på alvor. Sint Ikke på Guldvåg men på mediene.

Jeg er ikke pessimistisk av natur. Heller en litt for stor optimist. Jeg følte mismot av nyheten om de avlyste barnetogene. Hva da med noen som virkelig sliter? De er det mange av. Senest i går satt Datteren og jeg og snakket om et menneske som hadde tatt livet av seg nå under de nye pandemitiltakene. Hun var overbevist om at det var utslagsgivende for et menneske som hadde slitt en stund.

I samme grad som mediene har et ansvar for å spre informasjon om smitteverntiltak mener jeg de har et ansvar for å ikke slukke håpet for de som sliter bare for å få klikk og lesere.

Man kan si at overskriften min også er tabloid, at jeg og sprer fremtidsangst og missmot. Jeg håper ikke det. Leser du innlegget mitt vil du se at jeg absolutt ikke har avlyst 17. Mai feiringen. Tvert i mot lytter jeg til danskene og har økt tro på barnetog og vaiende flagg.