Jeg våknet litt før 4 i natt. Det var plent umulig å få sove igjen.  Slik var det i går morges og nettene før det og. 04.00, og jeg ligger lys våken mens tankene kverner rundt i hodet. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at når hodet mitt tar til med tankekjør så er løpet kjørt for mer søvn.

Det som plager meg nå er den virkeligheten vi alle lever i om dagen. Det er som den er hentet fra en slik roman jeg vet jeg ikke bør lese.  For hver dag som går blir jeg mer betenkt, mer urolig, mer redd.  En “usynlig” fiende endrer sakte verden slik vi kjenner den. Vil den noen gang bli den samme igjen?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nei, jeg snakker ikke om viruset.  Det er skremmende nok, jeg innrømmer det.  Mange kommer til å bli syke, mange kommer til å dø..  Antakelig flere enn vi helt klarer å forestille oss.  Vi i helsesektoren står foran en periode hvor vi kommer til å ha store utfordringer, mer enn nok arbeid og lange vakter. Men hardt arbeid har aldri skremt meg. Heller ikke nå som jeg ikke er helt frisk.  Det kommer til å bli tøffe dager, kvelder og netter. Det kommer til å være tøffe skjebner og tøffe prioriteringer. Men det er ikke det som holder meg våken.

Jeg er en hjertesyk, diabetiker som arbeider i helsesektoren.  Trippel-risiko-gruppe. Men, nei. Jeg er ikke redd viruset.  Det er samme hvor dumt jeg vet det høres, en fare jeg klarer å forholde meg til.  Ikke slik at jeg er naiv og tenker at “Det skjer ikke meg eller noen jeg er glad i.” for det har jeg selvsagt ingen garanti for.  Men jeg er slik laget at jeg tar den utfordringen hvis eller når den kommer. Og helseutfordringer er jeg i grunn god til å takle. Nei det er ikke bekymringer for egen helse som holder meg våken nattestid.

Jeg bekymrer meg for hva denne pålagte isolasjonen gjør med folk som er ensomme fra før. Jeg kjenner noen av de. Jeg vet mange av de sitter inne, får med seg alle nyhetssendinger og deler alle artikler de kommer over på nett. Uten den minste kildekritikk kastet de seg over artiklene, blir enda mer engstelige og redde.
Saklig informasjon kan kanskje nå inn akkurat der og da når vi snakker sammen i telefonen, men når forbindelsen er brutt og neste skremselsartikkel daler inn i feeden på fb er alt glemt.

Mange blir også mer ensomme.  Når deres vanlige sosiale arenaer er turen til fysioterapeuten, legens venterom, svømmehallen og kafeen på hjørnet blir ensomheten svært påtrengende når de offentlige møteplassene stenges ned og resten av verden  barrikaderer seg inne i hjemmene sine sammen med kjernefamilien. Slike tanker kan holde meg våken nattestid.

Vask hendene!  På med plasthansker!  Hvor er antibacen?  Hold avstand.  Hold avstand! HOLD AVSTAND!!  HOLD AVSTAND!!!!  Det kommer et menneske som ikke hører til vår lille flokk der på gaten.
Hva var det?  Var det et lite host der borte ved suppeposene? Hvorfor hoster den eldre damen med rullatoren?  Eller var det den middelaldrende mannen i dress?
Vi er redde for alt og alle. Vi har fått en intimsone på minst ett par meter. For viruset gjør jo at vi ikke kan vite hvem som er fienden.  Vi burer oss inne hver og en i vår lille hermetisk lukkede boks og sniker oss engstelige rundt når vi må ut for å skaffe nye forsyninger til flokken.
Møter vi noen på en øde skogssti tar vi helst veien på andre siden av tjernet. Tryggest slik.
Hvor lenge vil denne frykten for andre mennesker sitte i etter at alt dette er over?
Vil vi få et kaldere og mer egoistisk samfunn?
Slike tanker kverner rundt i hodet mitt i de sene nattetimer.

Det nye klasseskillene.  Klasseskillene mellom de som kan bure seg inne, de som kan ha hjemmekontor, buisiness as usual.  De sitter i dressjakke, hvit skjorte og pysjamasbukse og har viktige møter på skype. Sitter der og føler seg viktige,  trygge i hver sin hule.
Innelåst i  en annen leilighet sitter de som ikke lenger har en jobb å gå til.  De som er permitterte på ubestemt tid, og som sitter med angsten for at dette skal bli langvarig.  Hvordan skal de klare å betale huslån og faste utgifter når de første 20 dagene er over og lønna blir redusert?
Så har vi alle vi som ikke kan bli hjemme.  Vi som må på arbeid. Renholderne. De ansatte i matbutikkene og oss i Helsesektoren.  Vi som står i førstelinja for eksponering av smitte, for selv å bli smittet.  Vi som kan se frem til 12 eller 16 timers vakter, se langt etter ferie påskeferie så vel som sommerferie.  Hva med oss? Hva vil skje med oss når krisa er over, når vi har kommet gjennom de lange vaktene og vi kan ta av oss munnbind, smittefrakk og hansker og gå ut i solen, ut i livet igjen en gang på ettervinteren 2021. Vil dere huske den innsatsen vi gjorde mens bedriftsledere og helseledelsen satt hjemme i pysjamasbuksa og kun var tilgjengelig på skype?  Vil dere da se hvilken verdi det er i yrkene våre, arbeidet vi utfører.  Vil vi da få lønn som fortjent? Eller vil dere bare stå i slåbroken på verandaen og klappe? For så å forklare oss at krisepakkene og den kostnaden denne pandemien hadde på samfunnet Norge så må vi ha moderate lønnskrav, spesielt i offentlig sektor.  Hvordan ville man ellers kunne få hjulene til å gå rundt igjen og utbyttefesten til hjemmekontoristene til å fortsette?
Sånne tanker kan holde meg våken.

Bergen kommune sender ut sms varsel  hvis de via digitale hjelpemidler ser en opphopning av mobiltelefoner tett sammen på byens gate, torg og uteserveringer.  SPRE DERE!!!!
Vi avlyser familieselskap, 50 års lag og bryllup.  I begravelser er det maks 50 pårørende som får delta. Og for Guds skyld husk at du verken kan ta de sørgende i hånden for å kondolere eller gi de en god klem.
Konserter, revyer, teateroppsetninger og selveste Melodi Grand Prix er avlyst. Konfirmasjoner og barnebursdager likeså.  Regjeringen har tatt grep å folk har minst mulig samkvem. Et kjent knep for å holde “massene” nede i kriseperioder. Hvor er alle folka fra Høyre som advarte mot en totalitær stat og snakket om sovjet, Uruguay og Pol Pot hvis Rødt og jeg skulle komme til makta ved fjorårets lokalvalg?

Og mens vi snakker om lokalvalg og lokaldemokrati.  Mens halve Norge nå har møter på Skype, teams eller andre digitale plattformer er ikke det noe for lokaldemokratiet. I det minste ikke her i kommunen. Her mener man at Kommunestyret skal gi fra seg makta til formannskapet på ubestemt tid. Et formannskap hvor fire partier ikke er representert og altså utestengt fra de demokratiske prosessene på ubestemt tid! Vi i Rødt prøvde å få til at alle partier var representert med tale- og forslagsrett. Ikke en gang det fikk vi gjennomslag for. Forslaget vårt ble ikke en gang nevnt i Rådmannens saksfremlegg. Og noen lurer på hvorfor jeg snakker om Rådmannsvelde! Slapp av  Det ble ikke noe av. 7 representanter, deriblant oss fra Rødt, stemte Nei til det forslaget. Og siden det måtte godtas av alle, falt det forslaget.

Stortinget driver på på samme måten. Fullmaktslov ble godkjent. Regjeringen behøver ikke lenger ta den demokratiske veien om Stortinget for å endre eller vedta nye lover. Sånne ting kan gi meg mareritt og ta fra meg nattesøvnen. For det er jo i krisetider det er ekstra viktig at demokratiet fungerer.

Det skremmer meg og at vi ikke har lager med nødvendig smitteværnutstyr. At vi må tenke konstruktivt å bruke hansker, munnbind og smittefrakker med måte. Når jeg er på arbeid på sykehuset føler jeg for mer hanskebruk, ikke for å rasjonere.

Det er så mye som skremmer meg. Nattesøvnen  forsvinner i de små timer. Hvordan blir verden når alt dette en gang er over?