Jeg studerer bildet av Stine Skoli der hun sitter liksom tilfeldig henslengt i vinduskarmen på det harmoniske soverommet sitt. Soverommet fremstår like stilig som det flotteste hotellrom, og Stine sitter i vinduskarmen med en lekker blondetopp og en tettsittende bukse i skinnimitasjon.

Kontrastene er store både til soverommet i Drømmehuset og kjerringa hvis hun skulle ha fått ideen om å krabbe opp i vinduet, og sitt der å dingle. Ikke har vi sånn bred vinduskarm heller.
Blondetopp har jeg, den brukes aldri uten at jeg har blazer utenpå.  Men jeg har ei bukse i skinnimitasjon. En lilla en. Den er stilig, behagelig å ha på og jeg brukte den senest i forrige uke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Parkasen Ida Wulff reklamerer for i sitt innlegg ser behagelig ut. Deilig og varm for meg som ikke er noe glad i vinter, snø og kulde.
Jeg dropper å svi av 4.000 kroner på den. Er redd jeg ville se ut som en stappa pølse. Selv i størrelse XXL virker målene litt små.

Reflekterer litt over at jeg er engstelig for å se ut som ei stappa pølse i en parkas, mens ei lilla bukse i skinnimitasjon som strammer tett rundt kjerring-rumpa får meg til å føle meg vell.  Kanskje jeg burde realitets orientere meg selv ved å ta en litt mer grundig vurdering av egen kjerringkropp i speilet.

Eller kanskje ikke.
“Jeg gikk bare i boden en tur” sjekka speilet etter at han hadde åpnet døra for ei fremmed dame. Det virker ikke som om det var en boost for selvtilliten.

Suppa jeg postet bilde av for noen uker siden så ekkel og vond ut var det noen som mente det var påkrevd å opplyse meg om i kommentarfeltet.  Jeg burde nok heller ha gått for marinert kylling med sting i tempura og panko slik som Mat fra bunne av har som en av rettene i sin ukemeny.

Nå er jeg litt usikker på hva tempura og panko er. Trodde egentlig Tempura var en type madrass.  Å tygge i seg madrasser høres verken godt eller sunt ut.

Tempura er i det japanske kjøkken mat som først er blitt panert og deretter frityrstekt i olje. Det dreier seg ofte om sopp, fisk, reker, blekksprut, søtpotet eller lotusrot som dyppes i en deigblanding basert på ris og også består av et fint tempuramel bestående av vann, mel og eggegule. 

Ok, hun snakker altså om frityrstekt kylling. Panko finner jeg ut er en type brødkrumme som er mer in en vanlige brødsmuler.

Jeg er litt usikker på om jeg blir et bedre menneske hvis jeg stapper i meg fritert kylling uavhengig av hvor moderne brødsmulene er. Eller om jeg bør ha lavkarbo crispy blomkålvinger som Spis og spar har som forslag til lørdagskosen i tillegg. Og hvis jeg safer med å gå for de blomkålvingene, kan de paneres i panko, mitt eget brødkrumme laget av tørkete hvitløksbagetter eller må jeg følge oppskriften til punkt å prikke og panere de i Monster pork crunch (knust lavkarbo-baconcrisp)?

Kokkejævel har god greie på mat.  For tiden er han opptatt av å gå ned i vekt.  Han spiser vanlig norsk mat og er ingen tilhenger av lavkarbo-hysteriet. Likevel går han ned i vekt. 6 kilo på to uker.
Kanskje går det helt bra å spise blomkål uten Monster pork crunch.

Jeg håper og tror at Kokkejævels ønske om vektreduksjon har sin bakgrunn i egen helse og ønske om en lettere hverdag. At det ikke er et resultat av lavt selvbilde og en drøm om å passe inn i et bilde eller et ideal andre har skapt. Forventninger om hvordan enkelte mener at menn på 40+ bør se ut.
Jeg har sett mange menn finne på mye rart når de har kommet i 40  års krisa.

Noen av dere trekker kanskje på smilebåndet når jeg skriver Kokkejævel og lavt selvbilde i samme avsnitt.  Men lavt selvbilde gir seg uttrykk på så mange måter. Alle som har fulgt Kokkejævels blogg en stund vet at selvfølelsen som det virker som er mer enn bra nok nå ikke alltid har vært det. Skoleårene var tøffe.  Han hadde ikke heiagjeng og blodfan den gangen.  Å det å ha en heiagjeng i de avgjørende ungdomsårene har mye å si for selvtillit og selvfølelse videre i livet.

Vibbedille er inne på det i sitt innlegg.
Sønnen har skiftet kampsport fra Taekwondo til kickboxing og MMA.  Vibbedille har vært i mot dette byttet selv om sønnen har ønsket det lenge.  Så lenge han var under 18 kunne hun sette foten ned kunne hun sette foten ned. Sønnen trengte hennes underskrift for å begynne å trene i denne kampsportformen. Og siden hun var redd for skader og synes MMA og kickboksing virker skummelt fikk han ikke den signaturen.
Nå er sønnen myndig og gjør hva han selv ønsker.
Da hadde Vibbedille valget mellom å fremdeles vise sin motstand mot bytte av idrett, eller å velge og bli en støttespiller.  En del av sønnens heiagjeng. Hun valgte støttespiller og heiagjeng rollen. Det tror jeg er et fornuftig valg.  Ungdom trenger heiagjeng og foreldre som støtter de i deres beslutninger. Det behovet stopper ikke ved myndighetsdatoen.

Monica Vederhus hadde ikke den store heiagjengen i oppveksten slik jeg har forstått det.
Jeg får en klump i magen når jeg leser at hun skriver.

Jeg er glad for at jeg har blitt kalt stygg hele mitt liv og verre ting enn det.  Det har gitt meg tykk hud.

Jeg har og blitt kalt stygg, heks og treskeverk i stor deler av oppveksten.  Jeg vet at slikt setter spor. Varige spor.

Monica er tøff.  Jeg smiler for meg selv når jeg leser videre.

Jeg har fått høre at jeg er oppmerksomhetssyk og da tenker jeg i mitt stille sinn at visst pokker er jeg det!  Selvsagt er jeg oppmerksomhetssyk når jeg starter en blogg som dette.  Om jeg ikke hadde vært det så hadde jeg tatt alt dette i ett stille rom med psykologen min.  Eller som før og holdt alt for meg selv og blitt syk igjen. Nei jeg tenker at alle burde være litt mer oppmerksomhetssyke og ta litt mer plass i Norge i dag.

Vet du hva Monica.  Det tror jeg du har helt rett i.  Vær ikke redd for å ta din plass.  Vær ikke redd for å synes høres eller å bli lagt merke til.  Du velger selv hvordan du vil leve ditt liv.

Vivian, Mamma på hjul har et ønske om å leve mens hun ennå kan. Leve livet og skape seg gode dager i stedet for å bruke tiden sin på å sloss en endeløs kamp mot systemet.
Mens sekunder og minutter tikker av gårde og tiden renner bort som sand i et timeglass føler hun at hun hele tiden må bevise at hun et et oppegående menneske med selvinnsikt. Bevise at hun “fortjener” å leve det livet hun selv ønsker.

Vivian har motet, selvtilliten og et brennende ønske om å leve det livet hun ønsker.  Om selv å få velge innenfor kroppens begrensninger hvordan hun vil leve livet sitt. Hun må se livet passere minutt for minutt, time for time dag etter dag mens byråkratiets langsomme kvern dytter stadig nye hinder i veien for henne.

Mamma på hjul har ikke store krav.  Hun drømmer ikke om ville fester, eksotiske reiser eller spektakulære opplevelser. Hun drømmer bare om å få leve sitt vanlige hverdagsliv i fred.

Og vet du hva Vivian, det synes jeg du skal.  Ikke sitt å vent på svaret fra kommunen. Det må komme innen måneden tar slutt. (antakeligvis ikke før sent neste fredag skal vi tro mønsteret fra Bergen kommune)
Bruk dagene til å leve det livet du ønsker mens du venter. La ikke livet bli satt på vent.  Byråkratenes dom kommer når den kommer.
Jeg vet at dette er mye lettere for meg å si enn for deg å klare.  Men prøv.  Tenk som så at svaret først kommer fredag i neste uke klokka 16.00. Da skal du løse det problemet. Frem til da skal du leve livet akkurat slik du ønsker.

Janne Nordvang er på en 11. plass i dag.  For dere som ikke kjenner bloggen til Janne, gå inn og les innlegget  og kos dere både med tekst og tegninger.  Jeg har lenge fulgt bloggen til Janne og hennes oppdateringer om ukas små øyeblikk hver søndag. Når hun kommer med et innlegg midt i uka er det som regel fordi hun har noe viktig å komme med. Alltid verdt å lese.

Til slutt vil jeg bare be Doc og Dask om unnskyldning for at jeg ikke klarte helt å fatte inn henne og hennes innlegg i dag.