I dag dro jeg relativt tidlig til byen. Skulle jo kjøpe badevekt må vite. Var også innom apoteket og hentet ut diabetesmedisiner. Så gikk jeg på kafé. Det var tid for årets første kaffe-latte på kafé. Livet leker.

Hadde så vidt satt meg og begynt å kose meg og knotte på telefonen. Hva gjør en alene på kafé liksom? Da kom det ei inn i kafeen som jeg forsåvidt kjenner, eller vet hvem er er vel mer dekkende. Foreldrene våre var mye sammen da jeg var barn, og vi ungene var jo ofte med. Denne damen er litt eldre enn meg, så vi lekte ikke akkurat sammen som barn. Hun hadde mer en passe-på, aktivisere rolle. Er vel en fire, fem år eldre enn meg. Vi har nok ikke sett så mye til hverandre de siste 45 årene, men hilser på hverandre når vi møtes, utveksler nytt om gamle foreldre og andre familiemedlemmer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel, hun var skravlesyk og ble stående ved bordet mitt så jeg ba henne sette seg. Vi behøvde jo ikke sitte alene ved hvert vår bord. Hun var ikke vond å be. I disse dager er det mye ensomhet. Mange som trenger å snakke litt. Det trengte denne damen og, ja kanskje trengte vi det begge. Det ble en hyggelig prat en halvtimes tid.

Etter kaffekoppen gikk jeg mot bilen. Men da jeg kom til parkeringshuset så jeg bilen til Gamle Gubben Grå. Var han på senteret? Badevekt og medisiner ble plassert i bilen, og så ringte jeg Gubben.  Det er lite som er så koselig som å gå på kafé med mannen i mitt liv.

Selvsagt turte han ikke annet enn å lystre ei kaffetørst kjerring, og snart satt vi på kafé og koste oss. Ja det var til og med Gamle Gubben Grå som spanderte.

Vel, Gamle Gubben Grå blir litt røyksugen etter litt kaffe, så etter en halvtime gikk vi videre. All denne kaffen hadde gjort at jeg måtte et nødvendig ærend og vi gikk hver vår vei mot hver vår bil. Det er ikke alltid dette paret er så samstemte.

Når jeg var ferdig med mitt høyst nødvendige ærend og var på vei mot bilen hvem tror dere jeg møtte? Jo “Verdens beste pensjonist”!

For de som ikke kjenner “Verdens beste pensjonist” så var hun før “Verdens beste kollega”. Vi to var dream-team på jobb og har hatt utrolig mye kos, slit og moro sammen. Nå har jeg verken sett eller snakket med henne siden før pandemien.

Dere skjønner det sikkert. Veien kunne ikke gå annet sted enn til nærmeste kafé. Vi hadde så utrolig mye å snakke om.

Dette har vært en alle tiders dag, og jeg har fått skravla fra meg for ei stund.  Sånne dager kan jeg leve lenge på.