Krig er forakt for liv.  Nordahl Griegs 90 år gamle ord er like aktuelle i dag. Liv er like mye verdt enten det livet leves i Iran,  Israel,  USA eller Norge.  Å miste noen du er glad i er like vondt enten du tror på Gud Allah eller din egen fortreffelighet.

Den meningsløse angrepskrigen USA og Israel har startet i Iran sist helg gjør meg redd. Jeg er mer og mer engstelig for at jeg skal få oppleve tredje verdenskrig.

Iran har forsvart seg. De har tatt igjen Selvsagt har de det. Når man dreper landets leder og  165 barn på en pikeskole er det ikke så rart det sendes misiler og droner tilbake – eller mot alt og alle i nærheten som er på fiendens side på en eller annen måte.  Det er ikke alle land som har tradisjoner for rosetog eller å respektere folkeretten.

Slik verden utvikler seg ser det ut som det er færre og færre som respekterer folkeretten. Snart er det bare Barth Eide igjen som bryr seg om den.  Dette er brudd på folkereretten messer Barth Eide med alvorlug røst, men ingen lytter.  Grothius og hans ideer på 1600-tallet  har ikke gjenklang hos gamle gubber på slutten av livet enten de sitter i Jerusalem, Teheran eller Washington. De skal dø snart likevel. Hvordan det går med resten av verden når de er borte gir de blanke i.

Ayatollah Ali Khamenei  ble drept i helgen. Til tross for at det er innført 40 dagers landesorg tror jeg  ikke det er så mange som sørger over at den 86 år gamle mannen er borte.  Hadde hans død vært en garanti for at prestestyre sin tid i Iran er forbi, kunne man kanskje til og med gledet seg over hans død. Men ingen vet hvem som får eller tar makten i landet når det kommer roligere tider . Det eneste man vett at det kommer til å være mye død og ødeleggelset før vi er der.

Det er jo ikke bare Iran/Israel/USA konflikten som gir grunn til bekymring. Vi har utslettelsen av palestinerne på Gaza,  invasjonskrigen Russland fører mot Ukraina og det har visst brutt ut en krig mellom Pakistan og Afganistan som jeg overhode ikke har forsøkt å sette meg inn i. Det er for mye krig og konflikt. Jeg blir mer og mer bekymret for at vi skal bli dratt inn i en krig på ett eller annet vis.

Myndighetene betrygger meg i grunn ikke. Jeg får beskjed om å skaffe meg beredskapslager med vann, brensel og hermetikk og belage meg på å klare meg uten strøm, vann og internett.  Utenriksministeren og justis- og beredskapsministeren er i media,  mens jeg lurer mest på hva forsvarsministeren driver med. Om han er på banen. Om han har rakettskjoldene klare, folk nok og en plan på hva vi skal gjøre forvå forsvare oss mot hybrid krigføring.

Nå forstår jeg at firsvarsministeren ikke kan dele alle sine planer med offentligheten. Det er greit. Jeg trenger bare å bli betrygget. Trenger å vite at han har kintroll, at jeg kan senke skuldrene og sove godt om natta. Sånn det er nå vet jeg ikke en gang hvem som er forsvarsminister uten å google.

Firsvarsministeren heter Tore O. Sandvik, hvis det er flere enn meg som skulle lure. Han er en 57 år gammel trønder som var klima-  og miljøvernminister-vikar da Bjelland Eriksen hadde pappa-perm. Så ble han forsvarsminister da SP trakk seg ut av regjeringen i fjor.

Han var kompis med Trond Giske i ungsomstida.  Har vært direktør i et IT-selskap ett års tid før han ble fylkesordfører i 20 år, før han ble statssekretær – og nå altså forsvarsminister som takk for lang og tro tjeneste.  Sandvik sin millitære bakgrunn strekker seg til rekruttskolen på Haslemoen,  så tjenestegjorde han på Persaunet leir i førstegangstjenesten og har vært på reppitisjonsøvelse en gang .

Ikke noe galt med Sandvik, men valg av forsvarsminister tydet kamskje ikke på at det er den ministerposten Støre har sett på som viktigst. Han har minimal forsvarsbakgrunn og svært liten politisk erfaring på riksnivå.

Jeg er på alvor engstelig for hvordan verden utvikler seg, at en storkrig nesten ser uungåelig ut, og hvor klar vi er på at krigen direkte eller inndirekte kan ramme oss.