Den lange reisen

Han dro den svarte hetta ned over ansiktet. Han var den eneste i togkupeen, men det var en lang reise. Det ville komme på folk etterhvert. Han krøp sammen i hjørnet på det setet som var lengst fra døren. Han håpet mørket ville omslutte han når lyset ble dempet om en times tid. Han ønsket at når morgensolen kom og de var fremme ved bestemmelsesstedet ville ingen av de andre passasjerene huske å ha sett han, langt mindre ha en erindring om hvordan han så ut.

Når morgenlyset kommer venter en ny reise. Det er langt fra rekkehuset med boden og til det svarte kapellet i skogen. Han vet at stalloen, ypperstepresten, venter på han. Han håper han blir fornøyd når han hører hva han har å berette.

Han kryper sammen i hjørnet sitt. Vil forsøke å sove litt. Det er en lang reise.