Kokkejævel var i det filosofiske hjørne i går ettermiddag.  Han er på bloggtoppen fremdeles.  Jeg kan også være filosofisk, selv om jeg bare er på en 47. plass.

Jeg bor utenfor byen. Det er helt mørkt ute. Muligens en måne, jeg ser den ikke fra stuevinduet. Klokka er snart 6 – tidlig morgen.  Venter på at Yngste Sønn skal stå opp, så jeg kan kjøre han på jobb.  Det er slik mødre gjør en tidlig morgen. Heldigvis har ikke snøen kommet ennå. Liker ikke snø, eller kulde eller glatte veier. Men liker at årstidene skifter.  Setter mer pris på våren etter en kald og mørk vinter.  Den er ikke så langt unna. Det ligger is på bilvinduene.  Den må skrapes før vi starter kjøreturen gjennom det mørklagte landskapet.  Pusten lager dugg på vinduet, men vifta fjerner den, langsomt.  Dagslyset kommer sakte og avdekker at rimfrosten dekker markene, vi kjører gjennom en kald verden…

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Av og til drømmer jeg om barndommen  Den sorgløse barndommen da verden var trygg og Mamma eller Pappa kunne fjerne alt som var vondt eller vanskelig. Mamma smurte smørrebrødfat med brødskiver med spekemat og eggerøre. Serverte kakao i store krus. Jeg har aldri likt kakao.  Fikk te, god, varm søt te.
Hvem er det jeg prøver å lure? Barndommen var ikke sorgløs.  Det fantes døde sommerfugler, og store gutter som knuste sparken min til pinneved.  .

Søndager. Endeløse skiturer.  Jeg gikk bakerst, alene. Orket ikke gå så fort som de andre.  Frøs på fingrene og på tærne, etterpå kom neglespretten.  Om kvelden var det Sportsrevyen. Liker ikke sport, men så langrenn, kunstløp og trav fra  plassen min i TV-stua.  Alltid med en bok i nærheten. Så kunne jeg rømme bort i den.

Vi bor utenfor byen. En endeløs rekke av røde baklys fører til byen.  Vi skal ikke dit. Vi tar vår egen vei. Kjører i en annen retning – motsatt vei enn alle de andre. Kjerringa mot strømmen. Jeg liker det.

Hjemme er det pelspledd.  Og te i store krus. Og en blogg. Gamle Gubben Grå sover på sofaen, selv om det er dag. Han puster fremdeles.  Jeg har brukt tretti år av livet mitt på å be folk holde pusten – og puste igjen…  Ikke glemme å be de puste igjen. Selv om ingen klarer å  holde pusten for bestandig.

Snart er det jul.  Jeg elsker fremdeles julen, selv om livet har gitt meg mange datoer i desember som følges med vemod.