Jeg er på plass nummer 15 i dag!!! Smilet fyller ansiktet allerede før første tekopp er fortært.

Kokkejævel er fremdeles på førsteplass.  Han skriver om at sønnen har klart å snu seg fra rygg til mageleie.  for første gang.  En stor begivenhet for alle foreldre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skal ikke komme med en lang beretning om første gangen mine unger snudde seg fra rygg til mageleie.  Ungene mine kan slappe helt av.

Nei, som så mange ganger før tar jeg utgangspunkt i mitt eget liv.  For denne kjerringa er det også øyeblikk hvor det er vanskelig å rulle rundt fra ryggleie til mageleie.  Ryggsmerter setter en effektiv stopp for slike akrobatiske øvelser.  Mageleie.  Når lå jeg på magen sist?  Det begynner nok å bli noen år siden.

Jeg blir svett bare ved tanken av å legge meg ned på ei matte på gulvet.  Vet hvor utrolig vanskelig det er å komme seg opp igjen med en rygg og diverse andre kroppsdeler som ikke fungerer optimalt.
Tror dere jeg overdriver?
Dessverre ikke…  Jeg skal gi dere et par eksempler.

Jeg er litt usikker på om det er ett, to eller tre år siden, årene går så fort.  Men jeg var på vei inn på sykehuset tidlig en morgen.  Det hadde regnet oppå snøen som lå på gangveien mellom DPS og hovedbygget.  Jeg hadde som vanlig glemt adgangskortet i garderoben, og kom gående rundt hjørnet fra ansatte-parkeringa mot hovedinngangen da beina plutselig forsvant under meg, og jeg ble liggende på ryggkulen å sprelle,

Det første man tenker på når noe slikt skjer er å komme seg opp igjen så raskt som mulig.  Punkt to er å kjenne etter om man muligens har brukket noe.  Men hver gang jeg forsiktig klarte å få satt beinet under meg, sklei jeg på nytt.  Hele området var som en velpreparert skøytebane. Heldigvis så jeg at det kom en mann med retning mot DPS.  Men han hørte, eller ville ikke høre kjerringa som lå og sprella noen meter unna, og låste seg bare inn på DPS uten å hjelpe.

Ja, jeg ble ganske så forbanna. Det var tydelig at noe hjelp fra psykiatrien kunne jeg se langt etter.  Her måtte en  regne med å klare seg selv.
Men skulle jeg klare å komme meg opp måtte jeg ha noe å støtte meg til, eller i det minste noe å  dra meg opp etter.  Men hva?
Blomsterbedet var noen meter borte.  Bak det, husveggen med vinduskarmer.
Jeg ålte meg bort til blomsterbedet, rosebusker eller noe sånt. Lave busker. Men ved å holde i en av greinene på disse buskene klarte jeg å komme meg opp.  Bevegelsene var langt fra grasiøse.  Men jeg tror ikke jeg hadde noen tilskuere.

Den andre gangen jeg vil fortelle om hadde jeg publikum.

Jeg tror det må ha vært i 2014. Ett års tid etter at jeg hadde knust og skrudd sammen beinet mitt.

Jeg var på kveldsvakt på sykehuset sammen med min beste vakt-kollega gjennom tidene- (Nå verdens beste pensjonist.)  De hadde ringt fra intensivavdelingen de kom ned med en pasient som trengte en CT undersøkelse NÅ!!!
Dette er relativt vanlig hendelse på et sykehus.  Kollegaen min gikk med raske skritt mot kontoret for å legge inn henvisningen på datasystemet. Jeg gikk med så raske skritt som den begredelig kroppen klarte mot CT laben for å varme opp CT’n

Røntgenavdelingen vår ligger i en fløy av sykehuset som er bygd på 1960 tallet. Den har et flatt tak med store takvinduer.  I 2014 var det fremdeles et problem at når det kom mye snø på taket fant noe av denne snøen, omgjort til vann, veien gjennom utettheter rundt de takvinduene og ned på gulvet som store dammer.  bøtter ble satt ut i korridoren når vi oppdaget vann, men denne dagen lå det en stor vanndam i korridoren..

Store vanndammer på lineoleumsgulv og store damer i rask gange med slitte crocs er en dårlig kombinasjon.  Og før jeg helt visste ordet av det lå jeg på ryggen i vanndammen og sprella med bena.
Kollegaen min så det hele og vurderte situasjonen.  Å gå bort og  tilby seg å hjelpe meg ville ført til et sint Nei!  Jeg er liksom ikke så flink til å motta hjelp bestandig.  I tillegg var hun, gamle dama, usikker på om hun ville klare å få meg opp i stående situasjon før pasienten fra intensiv med følge rundet hjørnet øverst i korridoren.
Hun vurderte og å gå å hente en stor og muligens sterk IT fyr som arbeidet oppe på granskninga. Men regnet med jeg heller ikke ville motta den hjelpen med takk. Så hun ble rolig sittende bak skrivebordet og vente.  Ville jeg ha hjelp kom jeg vel til å be om det.

Jeg kom meg på beina med egen hjelp.  Det var nok heller ikke et grasiøst syn.  Gjengen fra intensiv dukket først opp når CTn var blitt varm og undersøkelsen gikk som planlagt.
Når undersøkelsen var over, ga Overlegen meg en klapp på ryggen som takk for hjelpa, og utbrøt overraskende; “Du er jo våt ?!?”
Da kom det stille fra min gode kollega; “Ikke spør!”

Vel, taket ble tett etter den hendelsen, så noe godt kom det ut av det.