For en uke siden skrev jeg innlegget Man gjør seg noen tanker…

Der skrev jeg:

Man vet ikke hva fremtiden vil bringe. Det er i grunnen godt.

Det  at man ikke vet hva fremtiden vil bringe har jeg nok en gang erfart.  Livet har på ny vist seg fra den tøffe siden.

Det har vært relativt stille fra meg denne uken. Et mat-innlegg på onsdag er alt. Et forsøk på å holde tak i en flik av vanlige rutiner. Sitte i bobla mi for en kort periode og late som om livet er akkurat som det var.

Men livet er ikke som det var.
Det dukket opp hjerter også i kommentarfeltet på blogginnlegget om taco-rester og koking av poteter.  
Selvsagt gjorde det det. Folk som kjenner meg leser også bloggen min.
Plutselig ble det umulig å blogge uten å fortelle hvorfor det har vært så stille.

Kai, bedre kjent her på bloggen som Gamle Gubben Grå, døde uventet på mandag ettermiddag.
Dødsfallet var som følge av kreftsykdommen- Selv om alt egentlig så ut til å gå bra kan akutte ting inntre. Kreft er en lumsk sykdom.
Han døde med familie rundt seg, og med sin hånd i min.
Det føler jeg er nok opplysninger å gi her på blogg.

Jeg har hodet over vannet, ungene nær meg og et stort nettverk av mennesker som er der for meg og stiller opp hvis jeg ber om det.
Dagene fylles av planlegging av begravelse, mange tanker og gode samtaler med ungene, familie og venner.
Om nettene krøller jeg meg sammen under dyna til Gamle Gubben Grå, den lukter fremdeles av han, og får noen timers søvn.
På et eller annet vis skal jeg komme meg gjennom dette og. Da tror jeg bloggen blir god å ha. Det å blogge har hjulpet meg før når livet har vært vanskelig.