Det hjalp ikke å skrive om pinnekjøtt slik som toppbloggeren i går.  Jeg raste ned fra en 23. plass til en 27. plass.  Kanskje det kommer av at jeg ikke har nettbutikk?
I dag deler toppbloggeren minner fra en ungdomstid.  Litt sånne såre skildringer fra en vanskelig oppvekst er jo og en suksesshistorie, så jeg kaster meg ut i det.  Vil man til topps er det ikke annet enn det å gi leserne det leserne vil ha som gjelder.

Allerede som 18 åring viste Kokkejævel, i følge seg selv, alarmerende tegn til grandios narsissistisk personlighetsforstyrring.
Det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke gjorde.  Jeg slet nok heller med følelsen av at jeg var rar, merkelig og at andre mennesker så på meg som mindre verdt. Kanskje delte jeg deres syn på mine svarteste dager.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kokkejævel “ga ut” sin egen diktsamling og forærte den til alle i familien i julegave.
Det kunne jeg aldri gjort som 18 åring.
Ikke fordi jeg ikke skrev dikt, jeg skrev haugevis av dikt og andre tekster, Men de ble i likhet med dagboka mi arkivert godt gjemt under senga inne på rommet mitt,  Jeg kjenner enda på følelsen av frykt ved tanken på at for eksempel Storesøster skulle finne de og begynne å lese de høyt.  Det hadde vært grusomt, selv om det bare var for kjernefamilien.

Når jeg leser Kokkejævels forord til diktsamlingen han ga  familien sin i julegave humrer jeg godt.  Han var nok like oppgitt over høyttravende fjerne diktanalyser som lærerne promoterte på videregående skole som det jeg var.  Det var jo plent sagt umulig for en stakkars gymnasiast å gjette seg til hvilke følelser den noe sære norsk-lektoren hadde fått i hodet sitt da han leste diktet.
Da jeg gikk på gymnaset (ja, jeg kaller det det, selv om det offisielt var døpt om til Videregående skole den høsten jeg begynte der)  var det ei i kullet under meg som ga ut en diktsamling.  Sånn helt på ordentlig, på et forlag. Jeg syntes det var litt kult, selv om jeg ikke forsto noe av diktene hennes heller.
Vel norsklærerne digget det jo, og det varte ikke lenge før det på et sett med stiloppgaver dukket opp ett av hennes dikt til tolkning.  Så gikk det som det måtte gå ett par år senere.  Analysen av diktet dukket opp som stiloppgave i klassen til dikteren.  Og hun valgte ikke overraskende å tolke sitt eget dikt.   Men lektoren hadde ikke helt gjort leksa si.  Hadde ikke helt fått med seg hvem dikteren var.  Så den stakkars dikteren hadde i følge lektoren helt misforstått hva dikteren egentlig  hadde ment.
Det skal ikke være lett….

Ubeskjedent sammenlikner Kokkejævel seg i forordet som er skrevet av en fiktiv forlegger med både Bjørneboe og Wergeland.
Jeg ville nok heller sammenlignet mine dikt med Wergeland enn med Bjørneboe.  Jeg liker rim og rytme.   Men det var slik jeg kunne tenke i mitt eget hode, og nok aldri hadde sagt høyt eller langt fra skrevet – ikke en gang i dagboka.  Eller kanskje mer lyrikeren Elling M. Solheim.  Sammen med Bygdeungdomslaget var jeg med på å sette opp en Solheim kabaret det året.  Jeg fikk stå på scenen og lese dikt høyt for et publikum.  Det var fint.  Og noen av diktene til Solheim fikk en egen plass i hjertet mitt.

Kokkejævel skrev også etterordet selv i sin diktsamling som 18 åring.  Og her later han, full av humor, som om han er en annen forfatter som bare må bøye seg i støvet for Kokkejævels storhet.   Også her ser jeg humoren. Overdrivelse er jo og en form for humor er det ikke?

Jeg sitter igjen med en følelse av at Kokkejævel og jeg burde ha møtt hverandre som 18 åringer. (Ja, jeg vet at vi ikke var 18 år samtidig.) Men nå tenke jeg litt sånn uavhengig av tid og sted . Jeg tror  det kunne ha gjort oss begge godt.

Tilbake sitter vi vanlige mennesker med stor undring og ydmykhet overfor dette mennesket, dette vidunderlig vesenet som vi aldri vil kunne forstå fullt ut 

Slik skriver Sandøy, Kokkejævel, i sitt  etterord den gang da
Jeg tror jeg som 18 åring kunne ha godt av å se at det var andre ungdommer som følte og tenkte som meg.  At jeg var annerledes, at ingen noensinne kunne forstå meg fullt ut, og at det var ok.
Jeg tror og den unge Kokkejævel kunne ha godt av å møte den 18 år gamle kjerringa.  For jeg kunne med min nådeløse ærlighet kanskje revet han litt ned fra hans grandiose pidestall.  Fortalt han at han var flink, at han var spesiell Men ikke enestående.

En annen setning i dette etterordet får meg til å humre godmodig.

Hva vi kan vente oss neste gang av denne mannen er et livsmysterium. 

Vel, jeg kan bare tippe, men kanskje ser vi i god tid før desember 2021 en diktsamling fra Kokkejævel?  Og der har fansen allerede sikret seg verdens beste julegaveide for neste års feiring.

Avslutningen på etterordet i unge Kokkejævels diktsamling sier vel det meste om hvordan han så og fremdeles ser på seg selv.

Takk Gud som ga oss Asbjørn Sandøy

Jeg “snakket” mye med Gud da jeg var 18.  Bønner og takkebønner ble ofte sendt i Hans retning.  Jeg tror ingen følte behov for å takke for at akkurat jeg vandret rundt her på jorden.  Men jeg takket Gud de gangene jeg hadde kommet meg sånn noenlunde gjennom en skoledag uten for mange slag, spark eller uten å ha blitt vasket med sure svamper, dynket i melk eller på andre måter blitt ydmyket.

Vel, den 18 år gamle Brit fortsatte å snuble seg gjennom livet.  Gikk dine egne veier. Tok sine egne valg og bød seg mindre og mindre om hva folk måtte tenke og mene eller snakke om bak ryggen hennes.
Nå i en alder av 54 år står jeg trygg  i meg selv, og innser at jeg enkelte ganger kan utgjøre en forskjell.   Jeg skapte meg et bra liv.  Kanskje er det og et livsmysterium hva dere kan vente dere neste gang fra denne kjerringa.