I dag dukket plutselig dette opp.  Russekortet mitt fra en tid som ikke føles alt for fjern.

Russ 85.  Er det over 37 år siden russetida?  Om det kanskje ikke akkurat føles som om det var i går, så føles det ikke så lenge siden jeg gikk ut av Ringerike Videregående med hele livet foran meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bildet av en usikker 18 åring. Like ukomfortabel med å bli tatt bilde av da som nå.  Eller – jeg var vel enda mer ukomfortabel med det da enn nå.

“Bare jeg er jeg, se opp for etterligninger”. Hva var det egentlig som fikk meg til å velge det mottoet? Jeg husker vi bladde gjennom lister med forslag på slike motto. Jeg hadde lyst på noe ingen andre hadde. Tenk om jeg valgte det samme innlegget som en av de kule!!! Det kunne fort bli feil.  Beskyldninger om herming og beslaglegging og destruksjon av mine russekort kunne nok vært en passende forbrytelse for en slik frekkhet. Hvordan noen mente at jeg kunne ha oversikt over hva en hver russ på byens to videregående skoler måtte skrive på sitt russekort anes ikke, men ville ikke være vesentlig hvis jeg var uheldig å ende opp med samme russekort-motto som feil person.

Bare jeg er jeg. I tredje gym begynte jeg vel å bli mektig lei av at jeg ikke fikk være meg. Fikk lov å være slik jeg ønsket uten at “alle” skulle bry seg og fortelle meg at det var feil. At jeg var feil.  Kanskje det var det jeg ønsket å signalisere? La meg få være meg i fred?

Se opp for etterligninger er helt klart min form for humor. Da som nå.
For på videregående var det nok ingen som så opp til meg, forsøkte å bli som meg, herme etter meg…
Det der med fare for etterligninger var helt klart ment humoristisk. Hvem ville etterligne mobbeofferet – ja sånn rent bort fra å gjøre narr da.

Det er noen år siden 1985. Livet har bydd på mye. Mange utfordringer og mye gøy.  Mange gode opplevelser og noen ikke fult så gode. 37 år har i grunn gått ganske radig.
Nå gleder jeg meg til hva de neste 37 har å by på.