I dag ble jeg  fly forbanna over en sak jeg leste i en nettavis og litt senere hørte på nyhetene på radioen. Ja, jeg vet jeg er lett å engasjere, men det er noen uker siden jeg har kjent på det engasjementet.
Men i dag flammet engasjement og sinne opp i meg, og det til alt overmål på vegne av Jonas Gar Støre. Det er ikke så ofte. Det er vel oftere at han har provosert frem engasjement og sinne hos denne kjerringa enn at jeg tar han i direkte forsvar.

Saken som fikk sinne til å flamme opp i denne kjerringa var Støre gikk på talerstolen dagen etter barnebarnets begravelse. Og min kommentar til det er; Ja vel, og hva så? 
Anledningen for talen var landsmøte til Arbeiderpartiet. Da forventes det at en partileder holder landsmøtetalen. Så Gar Støre gjorde det som var forventet av han, selv om han sikkert var i sorg. Er det noe galt med det?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La oss følge tankerekken.
Si at Støre valgte å ikke holde den forventede talen på landsmøtet. Landsmøtetalen til en partileder er liksom høydepunktet på et landsmøte. I det minste for pressen og mediefolkene som er der. Den blir gjerne sendt på TV og radio når det er de store partiene som Arbeiderpartiet. Deler av den blir sitert i mange medier og lager gjerne følge-saker.
Så hvis Støre ikke hadde holdt talen ville alle medier lurt på hvorfor. Det hadde ikke tatt lang tid før man fant ut at det var fordi han nettopp hadde mistet et barnebarn, og vips hadde halve Norges mediehus sendt sine representanter i retning de sørgende foreldrene. Hadde det vært noe bedre?

Støre gjorde det som ble forventet av han. Han entret en talerstol og holdt en tale som garantert var ferdig i forkant og som han sikkert hadde fått hjelp til av diverse taleskrivere og medierådgivere. Er det noe å slå stort opp 4 måneder senere?

Sorg er ikke sykemeldingsgrunn.  Ikke om du har mistet barn, barnebarn, ektefelle eller foreldre.
Ikke alle klarer å fungere som før, og det er vanlig med en sykemelding i en periode. Gjerne med lettere psykisk ubalanse eller noe slikt som diagnose.
Mange har tatt til orde for at vi også i Norge trenger sorgmelding. En melding som gir nødvendig fri fra jobb for en periode uten å gi vedkommende som er i sorg en psykisk diagnose,
Jeg er for at vi innfører sorgmelding i Norge, men det hadde vært feil om det ble innført fordi statsministeren trengte det.

Det Norske samfunn forventer altså at du skal fungere dagen etter at du har begravd barnebarnet ditt.
Jonas gjorde bare det som var forventet av han. Hvordan han hadde det på innsiden vet vi jo ikke noe om.

Folk sørger forskjellig.
Jeg lure på hvor mange ganger jeg har poengtert det de siste ukene. Det er sikkert derfor denne saken provoserte meg så veldig. At jeg selv føler at noen kritiserer meg og min måte å sørge på.

Ungene og jeg (og resten av storfamilien) var i bryllup to dager etter begravelsen til GGG.
Og ja, jeg har sett øyenbryn blitt hevet når vi forteller det, og følt at enkelte mener det var feil av oss.
For oss var det godt å være sammen med familien, få fokus på noe annet enn sorgen vår for en kveld.
V drakk ikke alkohol eller festet vilt og uhemmet. Men vi deltok, og gledet oss over at søsteren min har funnet kjærligheten på ny. For oss gjorde det godt å ta det aller første museskittet på veien videre, selv om jeg gjerne skulle hatt GGG ved min side den kvelden.

Da vi mistet Anders i krybbedød var det planlagt barnedåp for niesen min tre dager etter. Også da møtte vi opp. Vi deltok. Selv om det var vondt å se et annet barn bli båret til dåpen tre dager etter at du hadde fulgt din egen baby til graven. Det var selvsagt noen som hadde noen meninger om det og.

I ettertid har jeg vært glad for at jeg var med på dåpen. Jeg var en del av familien, vi var en del av familien, også da. Bildene fra barnedåpen minner ikke automatisk om Anders og hans død slik det ville gjort hvis ikke vi var på bildene. Fraværet ville vært merkbart hver gang man så på bildene. Alle tanter og onkler, utenom tante Brit og onkel Kai, hvorfor var ikke de der? Alle søskenbarna utenom våre tre. Hvorfor var ikke de der? Så ville folk komme på det – og det ville bli noe sårt over de minnene for alle.

I begravelsen til GGG var det viktig for meg å si noe. Så jeg entret talerstolen og holdt en minnetale. Min minnetale. Min avskjed med mannen jeg elsker og hadde delt hele mitt voksne liv med. For meg var det viktig. For meg føltes det riktig. Jeg er klar over at ikke alle ville klart eller ønsket det i min situasjon. Jeg er og klar over at jeg overhode ikke er enestående som velger det. Jeg har vært i flere begravelser hvor ektefellen har holdt minnetale.
Folk må få gjøre det som føles riktig for dem.
For meg var det å få holdt den minnetalen viktig. Det gjorde meg godt. Ikke for å fremheve meg selv, men for å gi et bedre bilde av hvem GGG var og hva han hadde betydd for meg og ungene.
Men også det har jeg blitt kritisert for. Ikke direkte – eller jo nesten. Det er i det minste mennesker som har vist svært liten forståelse for at dette var viktig og riktig for meg. Ja jeg hører du sier det, men….

Støre gjorde det som var forventet av han. Han gikk på talerstolen og holdt landsmøtetalen.
Det sier ingen ting om hvor mye eller lite han sørget over det barnebarnet. Det sier ikke noe om hvor lite eller mye medfølelse han hadde med foreldrene som hadde mistet et barn. Det sier ingenting om hvordan han hadde det på innsiden.
Det eneste det forteller oss om Støre er at han evner å gjøre det som forventes av han, selv om han har det vanskelig, selv om han er i sorg. Er det noe han skal kritiseres for?

Nå må folk slutte å være så opptatt av hvordan de synes andre bør leve sine liv. Det er ikke sikkert alle andre tenker og føler akkurat slik du gjør selv. Det må være greit.